FRAMISJONSMARKEN
En sjel som roper
Artikkelforfatteren bor i Missouri, USA.
Han så ikke ut som en hyggelig mann å snakke med. Jeg var litt redd, men samtidig ønsket jeg virkelig å snakke med ham.
Fotoillustrasjoner: David Stoker
Jeg fikk anledning til å være misjonær i Catania i Italia. Etter hvert kom vi til et punkt hvor arbeidet gikk trått. Vi hadde hatt en hel uke hvor så godt som alt gikk galt, og hver dag var en prøve på om vi ville holde humøret oppe, fortsette å smile og fortsette å prøve hardt.
En kveld var vi fast bestemt på å gjøre en forandring. Vi gikk rundt og snakket med folk i en park i nærheten av huset vårt, og fikk øye på en gutt som satt på en benk med bøyd rygg og en sigarett i munnen. Han var kledd i sort fra topp til tå, og hadde hetten på sin store, oppblåste jakke over hodet. Han så ikke ut til å være en særlig hyggelig mann å snakke med. Jeg så på ham, min ledsager så på ham, vi så på hverandre, og deretter på ham igjen.
Eldste Farley spurte meg: “Har vi snakket med ham før?”
“Jeg tror det, for jeg syns virkelig jeg kjenner ham,” svarte jeg.
“Ja, samme her,” sa eldste Farley.
Så begynte vi å gå bort til ham. Jeg var litt redd, for han var ikke en person jeg vanligvis ville snakke med, men samtidig ønsket jeg virkelig å snakke med ham.
“God kveld, står til?” sa vi.
Han så opp med mørke øyne, som for å si: “Hvem forstyrrer luren min?” Så sa han svært lavmælt: “God kveld.” Vi presenterte oss som misjonærer, og han fortalte oss raskt at han var ateist og ikke trodde på noe. Vi spurte ham hvorfor, noe jeg tror overrasket ham litt.
“Jo, fordi jeg mistet mor, far, en søster og en niese samme måned, og jeg har levd et fryktelig ensomt liv på grunn av det. Religion har ikke gjort noe annet enn å gjøre det verre for meg.”
Vi spurte ham om han visste hvor hans nærmeste var.
“På kirkegården i Catania, hvor de har vært en lang stund,” svarte han.
Vi forklarte åndeverdenen og oppstandelsen for ham. Vi fortalte ham at nå er vi alle en ånd og et legeme, og at døden bare en midlertidig adskillelse av ånden og legemet. Vi fortalte ham at familiemedlemmene hans bare ventet på ham før de alle kunne bli gjenforenet med sitt legeme og leve sammen for evig.
Han så forvirret på oss, og sa: “Jeg forsto ikke noe av det. Kan dere gjenta alt sammen?”
Så vi gjentok alt sammen. Da hevet han forvirret et øyenbryn og sa: “Vent, er jeg en ånd og en kropp? Og familien bare venter på meg og lærer i denne stund?”
Vi leste flere skriftsteder fra Alma 40 og andre kapitler for ham, og han så på oss og spurte: “Så hvorfor har jeg aldri hørt dette før?”
Jeg tror ikke jeg noensinne hadde møtt en mer ydmyk person i hele mitt liv. Denne mannen hadde vært i villrede så lenge, så forvirret, så ensom. Han tok til seg alt vi sa. Han sa at han forsto svært lite av det fordi alt sammen var ting han aldri hadde hørt før, men han likte alt sammen.
Vi fortalte ham om hvordan vi kan få svar ved hjelp av bønn. Han ikke hadde holdt bønn på over 30 år, og sist han hadde fremsagt en bønn i kirken, var som barn. Da vi hadde snakket om svar fra Ånden, spurte han oss hvordan Ånden føles. Siden det kan være forskjellig for alle, fortalte vi begge hvordan den føles for oss. Jeg fortalte ham at for meg føles det som å få en klem av moren din når du ikke har sett henne på lenge. Jeg følte meg tilskyndet til å love ham at han kunne og ville føle det samme, en følelse av en klem fra moren hans, som hadde manglet i livet hans så lenge.
Vi spurte ham om vi kunne be sammen med ham. Han ble veldig forvirret og spurte: “Nå? Her i parken?”
“Vi kan be når som helst og hvor vi vil,” sa jeg. “Gud ønsker å høre fra oss, og han er spesielt ivrig etter å høre fra deg, fordi han ikke har hørt fra deg på lenge.”
Han hadde aldri hørt en bønn som ikke var en utenatlært bønn til en helgen, så han var ganske ivrig etter å se hvordan det fungerte. Vi bøyde hodet, og min ledsager ba for vår nye venn Alfio, og ba om velsignelser, hjelp og trøst for ham. Han ba om at Alfio måtte føle et svar om at familien hans hadde det bra og at Gud virkelig finnes. Vi avsluttet bønnen, og Alfio så på oss med svære øyne.
“Jeg må fortelle dere noe,” sa han. “Jeg er ikke en person som lyver, spesielt ikke om noe slikt som dette. Det føles som om jeg nettopp har fått en stor klem av mor. Jeg har ikke fått en klem av noen på veldig lenge. Det føltes så godt. Jeg ønsker å vite hvordan jeg kan føle det igjen, for jeg ønsker flere slike klemmer.”
Dagen etter møttes vi igjen. Alfio satte seg ved siden av oss på den samme benken og sa: “Eldster, i hele mitt liv har jeg gått omkring med hetten på og hodet ned, og stirret i bakken. Jeg har aldri noensinne gått med hodet hevet. Helt siden den bønnen har jeg gått omkring med hodet hevet, og jeg ser på alt. Verden er vakker.”
Naturligvis fortsatte vi å jobbe med Alfio for å gi ham flere klemmer, mer lys og flere stunder med hevet blikk. Den skremmende mannen på benken som så ut som om han ville hate oss, var egentlig en sjel som ropte og tryglet om å føle sin himmelske Faders kjærlighet igjen.