Hva var viktigst for meg?
Eleonora Sonnellini, Trieste, Italia
Illustrasjon: Stan Fellows
Omtrent halvveis gjennom mitt tredje år på universitetet innså jeg at pengene jeg hadde spart til å betale husleie og strøm, ikke ville holde gjennom sommeren. Det var da jeg kunne arbeide for å betale for neste semester. Jeg fant meg en deltidsjobb som butikkassistent.
Alt gikk bra helt til arbeidsplanen ble forandret til å omfatte søndager. Under jobbintervjuet hadde ikke jeg sagt noe om å ikke arbeide på søndager, ettersom butikken var stengt den dagen. Men jobben var viktig for meg, og jeg likte det jeg gjorde. Jeg arbeidet sammen med en venn, og vi fordelte vaktene slik at vi kunne ha fri på to søndager og arbeide de andre to. Slik kunne jeg delta på noen av Kirkens møter og utføre mitt kall.
Jeg fant imidlertid snart ut at jeg ikke ville klare å fortsette på denne måten. Jeg følte at jeg ikke klarte å utføre mine ansvarsoppgaver på søndagene, selv om jeg ikke arbeidet hver søndag. Jeg tenkte på hva jeg kunne gjøre for å forandre denne situasjonen. Etter at jeg hadde bedt om hjelp til å bløtgjøre mine overordnedes hjerte, leste jeg 1 Nephi 7. Jeg leste vers 19, der Nephi hadde bedt, og brødrene fikk sitt hjerte bløtgjort. Til slutt klarte jeg å snakke med mine arbeidsgivere om å ikke arbeide på søndager.
Jeg fortalte mine overordnede at jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og de spurte meg om hva siste-dagers-hellige trodde på. Da jeg spurte dem om jeg kunne få fri på søndager, var svaret nei. De minnet om at jeg i løpet av mitt første intervju hadde sagt at jeg var tilgjengelig for å arbeide på en hvilken som helst dag i uken, og aldri hadde nevnt noen religiøse behov.
Månedene gikk uten noen endring, helt til en søndag jeg stormet ut fra Kirkens møter for å skynde meg på jobb. Jeg tenkte: “Hva er viktigst for deg?” Svaret kom umiddelbart, og var umulig å overse: Kirken, evangeliet, tjeneste i mitt kall, helhjertet deltagelse på søndagens møter og disippelskap i ord og gjerning.
Jeg bestemte meg for å spørre om igjen om å få slippe å arbeide på søndager, men denne gangen skulle jeg gjøre det med et oppsigelsesbrev i hånden, i tilfelle de sa nei enda en gang.
Jeg hadde bedt, fastet og mottatt støttende tekstmeldinger fra venner.
Selv om hjertet banket under intervjuet, var jeg rolig fordi jeg visste at jeg gjorde det rette. Denne gangen sa min overordnede ja. Min bønn var besvart. Jeg rev i stykker oppsigelsesbrevet så snart jeg kom hjem.
Denne opplevelsen ga meg mange velsignelser, men den mest umiddelbare og varige velsignelsen var at jeg fikk beholde jobben og likevel kunne holde sabbatsdagen hellig. For dette er jeg virkelig takknemlig til Herren.