Er det virkelig verdt det?

Brandon Comstock, Utah, USA

Vår fire år gamle sønn, Coleton, viste stolt frem en papirlapp som hans Primær-lærer hadde gitt ham, med informasjon om hans rolle i det kommende Primær-programmet. Vår oppgave var å lære ham hans syv ord lange replikk før programmet om to uker.

Mandag kveld brukte vi hele familiens hjemmeaften til øvelse. Med et smil om munnen gjorde Coleton en rekke øvelsesforsøk, mens min hustru og jeg å ga tilbakemeldinger som: “Ikke vær tullete mens du sier det” og “Pass på å snakke tydelig.”

Til tross for alle våre anstrengelser, var ikke engang jeg sikker på at det sto noe bedre til enn da vi begynte.

Forberedelsene til kirken søndagen etter omfattet to bortkomne sokker, en åtte måneder gammel baby som holdt på å få tenner, og en gråtende fireåring.

Da møtet begynte, hadde vi knapt nok kommet gjennom åpningssalmen før jeg måtte to turer ut på gangen med et gråtende barn. Da koret reiste seg for å synge, hadde jeg nesten oppgitt håpet om at noen i familien skulle få en oppbyggende opplevelse, og håpet i stedet bare at vi ville komme oss gjennom møtet.

Da siste amen ble uttalt, ga jeg fra meg et utmattet lettelsens sukk. Men mens jeg feiret seieren, kunne jeg ikke la være å tenke: “Er det virkelig verdt det? Gjør vi virkelig fremgang med barna våre ved å ta dem med til kirken hver uke?”

Jeg kom til å tenke på noe eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum hadde sagt. Han sa: “Noen ganger var søster Bednar og jeg oppgitt over at de rettferdige vaner vi strevde så hardt med å få til, ikke umiddelbart syntes å gi de åndelige resultater vi ønsket og forventet …

Søster Bednar og jeg mente at det å hjelpe våre sønner å forstå innholdet i en bestemt leksjon eller et spesielt skriftsted var det ultimate utbytte. Men et slikt resultat kommer ikke hver gang vi studerer eller ber eller lærer sammen. Det konsekvente i vår hensikt og innsats var kanskje den største lærdommen – en lærdom vi ikke verdsatte fullt ut den gangen” (“Mer flittige og samvittighetsfulle hjemme,” Liahona, nov. 2009, 19).

Med fornyet selvtillit kom jeg hjem og fortsatte å øve om og om igjen sammen med min sønn. Da det ble hans tur til å snakke, ble vi begeistret over å høre ham tydelig og selvsikkert erklære: “Jesus Kristus er Guds sønn.”

Vi hadde hørt ham si dette flere titalls ganger før, men det var noe ved å høre ham si det på et annet sted enn hjemme, på egen hånd, som var annerledes og langt mer tilfredsstillende.

Vi har en masse undervisning å gjøre før vår lille gutt blir en mann, men vi vil fortsette å gjøre vårt beste for å delta på våre møter, ha vår familiens hjemmeaften og holde våre daglige bønner, i håp om at en dag når han er borte fra hjemmet og på egen hånd, vil han igjen huske disse ytterst viktige ordene: “Jesus Kristus er Guds sønn.”