Sabbatens forkjempere
Artikkelforfatteren bor i Washington, USA.
Jeg hadde aldri trodd at vårt valg om å holde sabbatsdagen hellig ville påvirke så mange.
Fotografier gjengitt med tillatelse fra BYUs kvinnelag i rugby og Paul Meyers
Da rugbytreneren min sa at vår kvartfinalekamp i landsmesterskapets sluttspill gikk på en søndag, tenkte jeg bare: “Hvorfor nå?”
Laget mitt, Brigham Young Universitys kvinnelag i rugby, hadde forberedt seg til mesterskapet hele sesongen. Vi så frem til å spille mot laget som hadde slått oss i turneringen året før. Jeg var sikker på at vi kunne vinne, for vi hadde noen av landets beste spillere. Vi ønsket å vise oss for rugbymiljøet ved å vinne et landsmesterskap, men det viste seg at vår himmelske Fader hadde en annen plan for oss.
Vi holdt fast ved våre normer
Turneringsledelsen hadde forsikret oss om at kampene våre skulle gå på fredag og lørdag, men på grunn av en feil, var kampene i stedet satt til lørdag og søndag. Vi fant ikke ut om feilen før fem dager før turneringen, som foregikk i Sanford i Florida. Siden kvinnerugby ikke var et offisielt BYU-lag den gangen, var det opp til oss om vi ville spille eller ikke. Vi valgte å ikke gjøre det. Det var en enstemmig avgjørelse, og ingen klaget.
Å spille på søndag var ikke engang noe alternativ. For meg hadde det aldri vært det. Mor og far lærte meg å holde sabbatsdagen hellig, og jeg hadde holdt dette budet hele mitt liv. Å adlyde vår himmelske Faders vilje var viktigere enn en rugbykamp.
Men det ble ikke noe lettere fordi vi visste at vi gjorde det rette. Vi var nedstemt da vi fløy til Florida, og visste at uansett om vi vant eller tapte, ville lørdagens kamp være vår siste.
Etter at vi kom til Florida, fikk vi en telefon fra en journalist fra New York Times, som ønsket å skrive om oss. Vi ble lamslått. Vi hadde aldri forventet at noen skulle bry seg om vårt valg om å holde sabbaten hellig, langt mindre en landsdekkende avis.
På fredag, på tidspunktet da vi ville ha spilt dersom planleggingsfeilen ikke hadde funnet sted, dro vi til Orlando Florida tempel for å utføre dåp for de døde. Da vi hadde utført ordinansene, snakket tempelpresidenten med oss. Han fant frem en artikkel som hadde blitt skrevet om oss, og leste noen av kommentarene leserne hadde lagt ut på nettet til støtte for vår beslutning.
Senere leste treneren flere kommentarer han hadde mottatt. Siste-dagers-hellige og andre takket oss for vårt eksempel og fortalte oss at det var forfriskende å se noen holde fast ved sine normer. Ordene deres oppmuntret oss. Det var da vi begynte å forstå hvilken innflytelse vi kunne ha uten engang å bli landsmestere.
Jeg visste at vår himmelske Fader var oppmerksom på oss, men jeg hadde aldri trodd at det var andre som fulgte med. Reaksjonene på beslutningen vår ga oss en ny hensikt med å være i Florida: Vi var ikke der for å vinne, men for å forsvare våre normer.
En bedre vei
Lørdagen kom, og vi vant kampen 46–7. Etterpå gikk vi til funksjonærene og sa at vi ville stå over kampen vi skulle ha spilt på søndag – som tilfeldigvis var mot laget som har slått oss året før. Jeg var skuffet over at sesongen endte på denne måten. Jeg skulle ønske vi kunne ha spilt mot dette laget, men jeg ønsket ikke å spille mot dem, eller noen, på sabbaten.
Det ble skrevet en rekke artikler om oss, og vi fortsatte å få oppmuntrende brev og e-postmeldinger. Ved å holde fast ved våre normer nådde vi flere enn vi noensinne kunne ha nådd om vi hadde vunnet mesterskapet.
Jeg har lært å stole på at vår himmelske Fader vil lede meg til en bedre vei enn den jeg selv har tenkt på. Laget mitt ønsket å vise hva vi var gode for ved å bli mestere, men nå forstår jeg at vår himmelske Fader ønsket at vi skulle få frem et helt annet poeng. Han ga oss muligheten til å være et eksempel når vi trodde at ingen fulgte med, og han var i stand til å bruke oss til det gode fordi vi valgte å adlyde.