En lovet velsignelse ved å gå i templet
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg hadde ønsket å gå litt oftere i templet – og lite visste jeg hvor mye det kom til å velsigne familien min.
For noen år siden besøkte president Oldroyd, et medlem av stavspresidentskapet, menigheten min og sa noe jeg aldri vil glemme: “Jeg lover at hvis dere går i templet, vil alle deler av livet deres bli velsignet.”
Da jeg tenkte på det, kunne jeg ikke forestille meg hvordan det å gå i templet kunne påvirke alle deler av livet mitt. Men etter kirken bestemte jeg meg for å ta utfordringen hans uansett, og gå oftere i templet. Jeg ønsket å sette løftet hans på prøve. Mannen min hadde ønsket å dra oftere til templet, men jeg var motvillig fordi vi hadde små barn. Vi måtte kjøre en og en halv time til templet i San Antonio i Texas, delta på en begavelsessesjon, og deretter kjøre hjem. Det fungerte ikke å be noen om passe barna våre i syv eller åtte timer.
Begynnelsen på en velsignelse
Først prøvde vi å bytte på å sitte barnevakt med en annen familie, men det var alltid noen som ble syk eller noe som kom i veien. Vi bestemte oss for at vi bare måtte sette av datoer for hele året, og dra! Så fant vi på “pizza- og spill-metoden”. Vi kjørte til templet sammen. En av oss gikk på en tempelsesjon mens den andre tok barna med ut for å spise pizza. Så byttet vi: En av oss gjorde tempelarbeid mens den andre gikk rundt på tempelområdet sammen med barna. Dette fungerte bra. Barna visste at templet var viktig for oss – de var klar over alle de andre tingene vi kunne ha gjort på en lørdag – og vi fikk tilbringe tid sammen som familie.
Lite visste jeg om hvor mye det å dra til templet skulle velsigne familien min. Etter at vi hadde dratt oftere i over et år, satt jeg på en sesjon da jeg la merke til en multihandikappet mann. Jeg syntes det var fantastisk at han var der. På vei ut fra templet så jeg ham sitte i nærheten av parkeringsplassen, så min mann og jeg tenkte vi skulle si hei.
Mannen spurte min mann Chad og meg om vi kunne hjelpe ham å ta en telefon. Vi sa at vi gjerne ville hjelpe, og mannen fortalte Chad hvor telefonen hans var. Chad slo nummeret for ham og ga ham så telefonen. Mannen kunne ikke ta imot den, men smilte vennlig. Chad så ned på mannens armer, som var festet til rullestolen, og innså raskt at han var nødt til å holde telefonen opp til øret hans. Bybuss-tjenesten som skulle hente mannen, var sent ute. Vi ble hos ham og snakket med ham til bussen kom. Vi var forbløffet over at han var i templet til tross for sine utfordringer. Han hadde en flott innstilling. Han hadde et strålende smil. Før han dro, utvekslet vi kontaktopplysninger og fant ut at navnet hans var Max Para.
Hvis bror Para kunne komme seg til templet, kunne vi komme oss til templet – ingen unnskyldninger!
Bror Paras eksempel
Vi bestemte oss for å besøke ham måneden etter som en del av vårt besøk til templet. Vi ringte i forveien, og han sa at vi bare kunne gå inn når vi kom frem. Vi kjørte inn i San Antonio og fant bror Paras lille hjem. Han lå på sengen med et hvitt laken som dekket kroppen hans opp til haken. Han beveget hodet til siden og snakket med oss, fortsatt med et strålende smil. Han fortalte at han hadde blitt multihandikappet etter å ha falt ned fra et tak da han var i 30-årene. Han fortalte om sin kamp og bar sitt vitnesbyrd.
Dette ene besøket til bror Para ble til mange år med besøk. Han ble en spesiell del av livet vårt. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre for ham, for utfordringene hans var store. Men vi visste iallfall at vi kunne være vennene hans. Vi kunne gi ham små gaver – et bilde av Frelseren, en Mormons bok på spansk, et bilde av templet, en pose med ferske appelsiner. Vi kunne besøke ham, synge Primær-sanger, og lytte til ham. For en fantastisk opplevelse dette var – man kan ikke gi en smule til Herren uten å få et helt brød igjen.1
Han lærte oss takknemlighet, noe som forandret alle deler av vårt liv. Vi lærte å være takknemlig for vår kunnskap om evangeliet, for vårt forhold til Gud, for vår kunnskap om frelsesplanen, for vårt hjem, våre biler, vår mat og våre klær, for vår evne til å bruke kroppen vår, for anledningen til å gjøre noe godt for lokalsamfunnet, og for gode mennesker rundt oss. Bror Para forandret vår definisjon av ordene vanskelig og prøvelse. Vi hadde god grunn til å glede oss over våre mange velsignelser, og brukte disse velsignelsene til å oppmuntre andre.
Lær å tjene
En gang da Chad var i templet sammen med en av våre venner, bror Gonzales, så han igjen bror Para ved templet da han ventet på at en bil skulle komme og hente ham. Bror Para hadde ventet lenge. Chad og bror Gonzales bestemte seg for å kjøre bror Para hjem. Bror Gonzales hadde en stor, svart pickup. Akkurat da stoppet en bil full av prester fra staven vår ved siden av oss, og de hjalp til med å sette den tunge rullestolen på lasteplanet. Deretter bar de bror Para opp i pickupen, festet setebeltet hans, og holdt fast i ham så han ikke skulle velte. Det var nok en fantastisk dag for bror Para – hvordan kunne han engang ha forestilt seg at han skulle få kjøre hjem fra templet i drømmebilen sin?
Velsignet på alle måter
På vårt siste besøk til San Antonio tempel før vi flyttet, fikk vi anledning til å besøke bror Para. På dette spesielle siste besøket hadde bror Para hele familien vår på middag.
Jeg er svært takknemlig for at jeg satte president Oldroyds løfte på prøve. Familien min ville aldri ha møtt bror Para hvis vi ikke hadde vært i templet. Jeg er et nytt menneske – jeg er i ferd med å bli den Herren ønsker jeg at jeg skal være. Da vi satte Herren først og gikk i templet, vi ble velsignet på alle måter.