Se og lev

Av eldste W. Mark Bassett

i De sytti

Når vi vender oss til Gud, genererer vi en konstant kilde til åndelig fornyelse.

Da jeg vokste opp, hendte det ofte at familien min kjørte mellom Nord-California og Utah. Det var ikke reisen gjennom ørkenen vi likte, men å komme frem til målet og glede oss over samværet med familiemedlemmer der.

Sommeren før jeg reiste på heltidsmisjon, reiste jeg igjen for å besøke slektninger i Utah. Men denne gangen reiste min yngre bror David og jeg alene. Vi var 16 og 18 år gamle den gangen. Vi hadde foretatt den 10 timer lange reisen ofte nok sammen med familien til at vi hadde stor tillit til vår evne til å gjennomføre den godt.

Vi besøkte vår onkel Kay, vår tante Dianne og vår kusine Michelle. Så, mens David forlenget besøket sitt, måtte jeg dra hjem til California alene på grunn av en tannlegetime.

Mørket begynte å senke seg da jeg forlot Spanish Fork i Utah for kjøre hele natten. Alt gikk bra i begynnelsen. Jeg forlot snart motorveien som går sørover og nordover, og tok den som går østover og vestover. Jeg slo på frontlyset og skyndte meg gjennom det vestlige Utah. Etter hvert som milene gikk og ørkennatten ble mørkere, ble det vanskeligere for meg å se veien. Til slutt skjønte jeg at hovedlysene ble stadig svakere. Så slukket de helt, motoren stanset, og bilen trillet ut i veikanten.

Batteriet var flatt. Bilen kunne ikke kjøre videre. Selv om jeg hadde vært nøye med å sørge for at jeg hadde rikelig med drivstoff, og hadde merket meg hvor jeg skulle fylle tanken, var jeg ikke forberedt på det fullstendige tapet av elektrisk kraft.

Hva er en dynamo?

Jeg ble oppdratt av en far som var stolt av å kunne vedlikeholde familiens biler selv. Han underviste oss om bilmekanikk, så jeg visste at et godt batteri ikke ville bli tappet mens bilen kjørte, med mindre det var noe galt med dynamoen. En dynamo er en elektrisk generator som omdanner mekanisk energi til elektrisk energi. Den bruker den kinetiske energien fra motoren til å produsere magnetisk energi, som omdannes til elektrisk strøm som kontinuerlig lader batteriet. Dette gjør det mulig for frontlyset, radioen, klimaanlegget og andre elektriske enheter å virke uten avbrudd. Det holder også motoren i gang.

Nå var det noe galt med bilens dynamo. Den måtte repareres eller byttes ut før reisen kunne fortsette.

I en tid før det fantes mobiltelefoner hadde jeg ikke noe annet valg enn å begynne å gå. Til slutt stoppet en mann, og jeg fikk skyss til neste by. I en telefonkiosk ringte jeg etter en kranbil. Jeg satt i førerhuset sammen med sjåføren på den én time lange turen tilbake til bilen. Så satt jeg igjen sammen med ham mens vi kjørte tilbake til den lille byen med bilen min på slep. Til slutt, fire timer etter at jeg forlot bilen min, satt jeg igjen i den og sov foran en bensinstasjon til den åpnet.

Da bestyreren kom, lo han av tanken på at den lille byen hans skulle ha akkurat den delen jeg trengte. Han kunne bestille den, men den ville ikke kommet før om to eller tre dager. Så syntes han synd på meg. Han sa at han kunne sette batteriet på lading i ca tre timer. Det ville kanskje gi meg nok strøm til å kjøre bilen til neste by. Kanskje de hadde den delen jeg trengte der.

Med batteriet ladet, kjørte jeg uten å slå på noe som ville sløse med dyrebar elektrisitet. Jeg kom frem til neste by, men de hadde heller ikke den delen jeg trengte. Denne syklusen fortsatte – tre timers lading for en to timers kjøretur til neste by. Etter å ha funnet hyggelige mennesker i byer hele veien, kjørte jeg endelig inn i mor og fars oppkjørsel, utmattet etter en 30 timer lang reise, men trygt hjemme.

Åndelig manna

Det er en parallell mellom reisen min og israelittens ørkenreise i Det gamle testamente. I 40 år fikk israelittene stadig påfyll av mat fra himmelen, kalt manna. (Se 2 Mosebok kapittel 16 og 4 Mosebok kapittel 11.)

I vår tid har vi et lignende behov for føde fra himmelen, åndelig føde. Heldigvis kan vi skape en “åndelig dynamo” som vil “generere” den “åndelige manna” vi trenger. Siden våre åndelige behov dekkes ved å opprettholde vårt forhold til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus, akkurat slik israelittene hver dag brukte tid på å samle fysisk manna, må vi i dag samle åndelig manna ved bønn, skriftstudium og å gjøre vårt beste for å ha Den hellige ånds konstante veiledning.

Israelittene ble til slutt lei av å samle fysisk manna, og “ble grepet av lystenhet” etter ting de hadde forlatt (4 Mosebok 11:4). Hvis vi tillater oss å bli trette av å samle åndelig manna, kan vi oppleve at vi lengter etter ting som ikke er til vårt åndelige beste. I likhet med de frustrerte israelittene, risikerer vi å miste vår opprinnelige hensikt av syne – å komme frem til det lovede land. Vi kan til og med komme til å ønske at vi ikke hadde forlatt vårt “Egypt” (se 4 Mosebok 11:5-6). Til slutt slutter vår åndelige dynamo å lade, og vi kommer ikke videre. Vi strander, sulter og lengter etter redning.

Se miraklet

President Spencer W. Kimball (1895-1985) sa: “Av og til virker det som vi i altfor stor grad tar Skriften for gitt fordi vi ikke fullt ut innser hvilket sjeldent privilegium det er å eie dem og hvor velsignet vi er som har den. Det virker som vi har slått oss så til ro med hvordan vi har det i denne verden, og at vi er blitt så vant til at evangeliet blir forkynt blant oss at vi har vanskelig for å tenke oss at det noen gang kan ha vært annerledes.”¹

Vi skulle aldri ta vårt behov for konsekvent skriftstudium, bønn og lydighet for gitt, fordi dette hjelper oss å opprettholde Den hellige ånds veiledning. Hvis vi forsømmer de åndelige ladeaktivitetene i livet, blir lei av dem eller bare utfører dem rutinemessig, fungerer ikke den åndelige dynamoen som den skal. Vi kan langsomt bli åndelig utladet, kanskje så gradvis at vi nesten ikke legger merke til det. Når det skjer, er den eneste måten å komme tilbake på, å vende seg til Jesus Kristus og omvende seg. Ved Jesu Kristi forsoning og oppriktig omvendelse kan alle ting gjenopprettes.

Se og lev

Da israelittene klaget, mistet de sin takknemlighet for den velsignelse som næring var. Som straff “sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde” (4 Mosebok 21:6).

Til slutt “kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses bad for folket.

Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.

Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live” (4 Mosebok 21:7-9).

Kobberslanger i vår tid

Kobberslangen er et symbol på at Kristus blir hengt opp på korset (se Johannes 3:14-15). Når vi ser hen til råd fra vår tids profeter, ser vi hen til Kristus fordi de retter vårt fokus tilbake til vår himmelske Faders plan og Jesu Kristi sentrale rolle. I likhet med de hyggelige menneskene som lot meg få lade batteriet, lader levende profeter, seere og åpenbarere oss åndelig ved å minne oss på at vi er vår himmelske Faders barn, og at det er hans “gjerning og… herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). De har konkret sagt at når vi tilber på en mer effektiv måte på sabbatsdagen, vil vi øke vår tro på vår himmelske Fader, på hans plan for lykke, og på Jesus Kristus og hans forsoning.

Historien om Moses og kobberslangen omtales også i Mormons bok, hvor vi blir fortalt at “mange så på [den] og levde” (Alma 33:19; se også vers 20-22). Andre nektet imidlertid å se. “Det eneste de behøvde å gjøre, var å se, men fordi middelet var så enkelt, eller så lett, var det mange som omkom” (1 Nephi 17:41). Kan det sies om oss en dag at vi nektet å se hen til profetene og deres råd fordi veien var for lett?

“Hvis dere kunne bli helbredet bare ved å løfte blikket og så bli helbredet, ville dere ikke da straks gjøre det[?]…

Løft blikket og begynn å tro på Guds Sønn” (Alma 33:21, 22).

Jeg er takknemlig for velsignelsene vi mottar når vi fortsetter på vår “motorvei til himmelen”, og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Jeg er også takknemlig for muligheten til å omvende oss når vi kommer på avveier, legge til side dårlige vaner og vende tilbake til en rett vei. Velsignelsene er uten tall.

Et annet skriftsted i Mormons bok som handler om Israelittenes opplevelse, konkluderer: “Og alle som så på denne slangen, skulle leve, og på samme måte vil alle som ser hen til Guds Sønn med tro og med en angrende ånd, få leve, ja, det liv som er evig” (Helaman 8:15).

Å følge råd fra profeter i vår tid øver opp vårt hjerte i tro. Det styrker oss til å overvinne hindringer på vår vei, slik jeg måtte streve fremover den sommernatten i ørkenen. Jeg vitner om at når vi ser hen til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus, vil vi finne mål og mening på vår reise.

Du finner forslag til familiens hjemmeaften for denne artikkelen på lds.org/go/11811.