Lucas og mobberen
Lucas følte godt ved det han hadde sagt… helt til han så Pedros ansiktsuttrykk.
“La vår tale av kjærlighet farges i hjemmet og hvor enn vi går” (Salmer, nr. 138).
“Å, nei! Her kommer Pedro!”
Alle på skolen visste at Pedro var en bølle. Han var stor, og han var slem! Han kalte andre barn stygge ting, tok matpakken deres og jaget dem rundt i skolegården. Ingen ønsket å være sammen med ham.
Pedro gikk forbi Lucas og vennen hans Arthur. Han kalte dem “tapere” og dyttet til Arthur.
Lucas var lei av at Pedro var så slem. Uten å tenke seg om, ropte han: “Kutt ut, Pedro!”
Lucas kunne ikke tro det. Han hadde nettopp forsvart seg mot skolens største mobber!
Pedro stormet bort til Lucas og grep tak i skjorten hans. “Hva sa du?” Lucas hjerte slo så fort at det føltes som om det skulle hoppe ut av brystet hans! “Du skal få én advarsel”, sa Pedro. “Men det er best du passer deg!” Han dyttet til Lucas og gikk sin vei.
Etter det gjorde Lucas sitt beste for å unngå Pedro, men Pedro fant ham alltid. Han holdt Lucas unna huskene, dyttet til ham når de spilte kanonball, sparket bein på ham i kafeteriaen og sa alltid stygge ting til ham.
En dag lekte Lucas og Arthur med Arthurs fotball. Pedro gjemte seg bak et tre, og hoppet frem og tok den.
“Få den tilbake”, sa Arthur.
“Hvem skal tvinge meg?” Pedro dyttet Lucas mot et tre og lo.
Lucas kjente at det vred seg inni ham. Han var så sint! “Vet du hva, Pedro?” sa Lucas. “Du er den slemmeste gutten jeg vet om! Ingen liker deg. Alle ønsker at du skal dra din vei for alltid!”
Pedro sluttet å le. Lucas følte godt ved det han hadde sagt… helt til han så Pedros ansiktsuttrykk. Var han på gråten? Pedro så raskt ned og gikk sin vei.
Lucas følte seg umiddelbart forferdelig. Uansett hvor hardt han prøvde resten av dagen, ble ikke Lucas kvitt den forferdelige følelsen. Den kvelden lå han og vred seg i sengen. Han tenkte på hvor lei seg Pedro hadde virket.
“Hvordan kunne Pedro være lei seg?” tenkte Lucas. “Han bryr seg ikke om han er slem mot andre barn. Jeg måtte si noe, ikke sant?” Jo mer Lucas tenkte på det, desto mer skjønte han at han hadde rett til å forsvare seg og vennen sin. Men det var galt av ham å si de stygge tingene.
Lucas knelte ved sengen og ba vår himmelske Fader om tilgivelse. Han sa til vår himmelske Fader at han aldri noensinne ville såre noens følelser igjen. Han ønsket å være snill. Da Lucas sa “amen”, visste han hva han måtte gjøre.
Etter lunsj dagen etter så Lucas at Pedro sto mot en vegg alene. Lucas var nervøs. Hva ville Pedro gjøre? Lucas trakk pusten dypt og gikk bort til ham.
“Beklager det i går.”
Pedro så overrasket ut. “Beklager du?”
“Ja. Jeg sa noen veldig stygge ting til deg, og det skulle jeg ikke ha gjort. Unnskyld.”
Pedro stirret ned på skoene sine. “Det går bra.”
Det ringte inn. Lucas begynte å gå tilbake til klasserommet. Han følte seg så mye bedre. Men det var én ting til han ville si. Han snudde seg. “Vi kan spille fotball i friminuttet i morgen hvis du vil.”
Pedro smilte forsiktig. “Det høres bra ut.”
Etter dette gikk det bedre med Pedro. Han var fremdeles en bølle noen ganger, men han var ikke like slem. Han lekte til og med med Lucas i friminuttene noen ganger. Og det var faktisk gøy! På slutten av skoleåret fortalte Pedro Lucas at han skulle flytte. Så sa han noe som virkelig overrasket Lucas.
“Takk for at du har vært vennen min”, sa Pedro. “Selv om jeg ikke var så snill.”
Den varme følelsen Lucas hadde i hjertet, fortalte ham at det å være snill alltid er det rette valget.