Sagt av siste-dagers-hellige
Min bønn på taket
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
På en regntung høstdag gikk jeg opp på loftet og la merke til en lekkasje. Vannet dryppet fra endene av takspiker mellom to bjelker. Mange år tidligere hadde jeg gjort mange reparasjoner på huset, og var ikke redd for å ta fatt på nye prosjekter. Men denne gangen opplevde jeg personlige problemer og manglet selvtillit. Jeg følte ikke at jeg hadde følelsesmessig styrke til å håndtere lekkasjen, selv om jeg visste at noe måtte gjøres før vinteren.
En uke eller to senere gikk jeg opp på taket med en verktøykniv, en sparkelspade og en fugepistol full av taktjære. Jeg tenkte at det bare gjaldt å finne kilden til lekkasjen og dekke den med klissete tjære. Men jeg ante ikke hvor kilden var. Jeg følte meg motløs. Jeg stoppet opp og holdt en bønn, og ba Herren om å lede meg til det riktige stedet så jeg kunne reparere lekkasjen. Jeg trodde at han bare skulle vise meg stedet. I stedet kom ett ord til meg – undersøk.
Dette var ikke svaret jeg ønsket, men jeg begynte å se meg rundt. Jeg rettet blikket mot en ventil. Jeg rev opp to små shingellapper ved ventilen, og så det som så ut til å være en lekkasjekilde. Jeg skar bort gammel, tørr tjære og påførte rikelig med ny tjære. Jeg byttet shingellappene, og på mindre enn en time var jobben gjort. Tungsinnet lettet, og det føltes godt å ha gjort det jeg hadde for å løse problemet. Neste gang det regnet, så jeg etter lekkasjer på loftet og fant det tørt!
Jeg tenkte på Oliver Cowdery, som ikke hadde “[tenkt] mer på det enn å adspørre” (L&p 9:7). I likhet med ham, hadde jeg forventet at Herren bare skulle gi meg et raskt svar på bønnen min uten noen innsats fra min side. Så tenkte jeg på hvor oppmuntret jeg hadde blitt da jeg hadde gjort min egen innsats for å “tenke det ut” (L&p 9:8) – for å undersøke. Jeg lærte at Herren ikke vil gjøre alt for oss. Han vil hjelpe og veilede oss, men det forventes også at vi gjør det vi kan selv, fordi dette gir personlig vekst.