Amanda Jiri

Cape Town, Sør-Afrika

Livet ble utfordrende da Amanda var tenåring, og hun kom bort fra Kirken fordi hun søkte nye opplevelser. Etter noen år følte Amanda seg tom. Å finne lykke begynte med et viktig spørsmål.

Foto: Cody Bell

Familien min ble døpt i 1993. Mor og far ble skilt noen år senere, og etter hvert falt mine tre søsken fra Kirken. I 1998, da jeg gikk i 11. klasse, sluttet jeg også å gå.

Jeg lovet meg selv at jeg skulle oppleve nye ting og undersøke andre kirker. Jeg fikk flere invitasjoner fra venner til å gå i deres kirker og møtehus, men jeg gikk ikke ofte. Det var ikke fordi jeg fortsatt følte noe bånd til Kirken. Det var bare det at ting kom i veien, av en eller annen merkelig grunn. Enten forsov jeg meg, eller så hadde jeg andre planer, eller så fant jeg på unnskyldninger.

Jeg var inaktiv i ca åtte år. I løpet av denne tiden rotet jeg meg bort i feil venner. Mor var uhelbredelig syk. Jeg var ganske langt nede. Jeg følte meg tom innvendig. Jeg begynte å tenke: “Når var jeg sist virkelig lykkelig?”

Hvis du så på livet mitt fra utsiden, ville du tenke: “Skal si hun lever et kult liv!” Jeg omga meg med populære personer, og så ut til å ha et godt liv. Men likevel følte jeg meg tom og mangelfull.

Så kom jeg til å tenke på da jeg var i Unge kvinner. Det gikk opp for meg at det var da jeg sist følte sann lykke. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til kirken følgende søndag. Jeg snakket med grenspresidenten, og tok fatt på min omvendelsesreise.

Kort tid senere ble jeg kalt til å arbeide med de unge kvinnene. Da vi fremsa Unge kvinners tema, husket jeg det umiddelbart! Hver gang jeg fremsier temaet nå, får jeg en bekreftelse på at det er i Kirken jeg hører hjemme.