Lokalnytt
Hamar gren – 60 år Få, men trofaste i omsorg og tjeneste
I anledning Hamar grens 60 års-jubileum i 2020, har Liahona fått inn et knippe ord og tanker fra noen av dem som har tilhørt, eller tilhører grenen.
Toril Breivik:
Vi flyttet til Hamar i 1997. Siden hele familien slo seg ned på Toten, ble Hamar nærmeste enhet i Kirken. Vi fikk en biltur på en drøy time hver vei, og de fire barna som etter hvert ble ungdommer, så ikke alltid den store gleden i å måtte tilbringe så mange timer på å vente på sin far både før og etter møtene i tillegg til tre timers møter. Vi møtte imidlertid en liten flokk med brødre og søstre som gjorde sitt aller beste for at vi skulle føle oss hjemme.
Grenen var blitt organisert i 1960 og sammenlignet med møtelokalene vi var vant med fra Drammen, ble det nok litt uvant å møtes i helt andre slags hus. Men om årene i Jernbanesamfunnet ved første øyekast kunne se ut til å mangle det åndelige preg man venter seg i en kirke, lærte vi som nyinnflyttet familie at åndeligheten først og fremst avhang av brødrenes og søstrenes måte å behandle hverandre på. Alle viste kjærlighet og omsorg.
Vi opplevde det alle som en fantastisk velsignelse da grenen i 2001 kunne ta nye og egne lokaler i bruk, hvor vi kunne føle at vi hadde kommet hjem etter 40 år i landflyktighet, som bror Knut Holth spøkefullt sier. Alle fikk stor betydning for den enkelte. Vi er alle enige om at de eksemplene de var og de vitnesbyrd de bar var ekte i vår lille gren. Dette er jeg takknemlig for.
Selv om det nok har vært mange tunge tak og få hender til å gjøre jobben for å få alt til å fungere, ville ingen ta noen ære for sin egen del. Beskjedenheten var merkbar, noe jeg vil trekke fram søster Berit Dahl som et eksempel på. Å høre henne bære sitt sterke vitnesbyrd, har vært til styrke for oss alle. Hun har dessuten en egen fortellerevne, og det var slik jeg først møtte henne, nemlig da hun leste tekster av Alf Prøysen for å glede sine venner. Men hun var og er alt for beskjeden til å ville sole seg i noen form for ros. Jeg er glad for å kjenne henne og alle gode søsken i Hamar gren. De aller fleste av oss er godt inne i pensjonistalderen, men heldigvis har vi også et par ungdommer blant oss. Det som kanskje lyser opp aller mest for oss nå, er at to, av og til tre, kommer trofast til sin klasse, og følger programmet i Kom, følg med meg, slik også vi voksne gjør.
Elisabeth Holth Hatch, nå bosatt I Utah:
Fra 1. klasse og ut videregående var jeg alltid alene om å være medlem av Kirken på skolen. Og jeg følte meg slik også, for det var stor uvitenhet om vår Kirke blant de aller fleste, og en god del intoleranse. Men jeg hadde alltid noen få gode venner som ikke brydde seg noe om at jeg tilhørte en annen religion, og dem er jeg hjertens takknemlig for! Det viktigste var ikke det jeg opplevde på skolen og blant venner, men det jeg opplevde hjemme. Mine foreldre har rykte på seg for å være stødige og trofaste i alt de foretar seg, og de underviste meg i evangeliet i ord og gjerning. Regelmessig og grundig. Jeg fikk også oppleve Primær på begynnerstadiet, GUF som det ble kalt den gangen (Nå UK/UM), hjemmestudium-Seminar på dansk, og diverse sammenkomster i Oslo, leir og Festinord. Jeg hadde også noen få gode venner i Kirken i Oslo som var av stor verdi for meg. Som familie gikk vi i Kirken hver søndag i den lille grenen på Hamar i leide lokaler hvor det ofte var kaldt og stusselig, men det var et kjærlig og omsorgsfullt forhold mellom medlemmene i grenen som var til stor støtte! Jeg har ofte tenkt over at det var der, under slike beskjedne forhold, at jeg lærte evangeliet, fikk til vane å lese regelmessig i Skriftene, be, føre dagbok, og ellers prioritere å holde Guds bud. Det var ikke lett, og jeg var ikke alltid like samarbeidsvillig, men jeg fikk tidlig et vitnesbyrd etter at jeg ba om å få det, og det var et stødig anker når stormene kom. Et vitnesbyrd om evangeliet er uvurderlig! Jeg hadde ikke greid meg uten det, og da jeg knelte ned den gangen som 11-åring, var det en gave min Himmelske Fader ga meg i samme øyeblikk som jeg ba.
Jeg ble kalt på misjon og reiste uforberedt direkte til Tyskland, men fire år med tysk på videregående og mine opplevelser med å bli undervist i evangeliet i Hamar gren, og å forsvare min tro blant skeptikere på mange kanter, viste seg å ha vært god forberedelse til en misjon! Jeg er utrolig, evig takknemlig for den oppdragelsen jeg fikk i evangeliet blant kjær familie og kjære venner, mange av dem som nå er borte, og de opplevelsene jeg hadde på misjon som har beriket mitt liv mer enn jeg kan få uttrykt tilstrekkelig, og som jeg fremdeles, så mange år etterpå, ofte tenker tilbake på.
Jeg har fått det bekreftet gang på gang at det har lite med tid og sted å gjøre om man har et vitnesbyrd om evangeliet og velger å være trofast. Det er en sak mellom den enkelte og vår himmelske Fader. De daglige, små valg om å flette evangeliet inn i livet er det det handler om, og dette var det mine kjære foreldre ga meg og som jeg har valgt å holde fast ved. I lyse som i mørke dager er evangeliets klippe og vissheten om Kristi kjærlighet alltid det beste valg.
Bjørn Sverre Olsen, grenssekretær:
Hamar gren hadde sin spede start for ca. 60 år siden. Åse og Knut Holth ble medlemmer i 1960. Jeg tror Marit Fjeldbu og Borghild Almenningen kom i 1959. Og deres ektemenn kom noen år senere. Til å begynne med så var det etter som jeg forstår misjonærene som ledet møtene. Men søstrene måtte jo organisere seg i Hjelpeforeningen. Og de lokale medlemmene ble da ganske raskt spurt om å påta seg kall i Kirken. Men de følte at de ikke hadde nok kunnskaper og var nok ikke helt komfortable med det. De trofaste medlemmene reiste en del til Oslo for å lære mer. Før Oslo stav ble organisert, var det distriktskonferanser fire ganger i året, og vi deltok i opplæringsmøtene der. Jeg synes å huske at Knut Holth brukte uttrykket når en blind leder en blind, så han var nok ikke helt trygg på seg selv da han først ble kalt til oppgaver. I 1963 eller 1964 ble Mikkel Almenningen og Arne Fjeldbu medlemmer. Da var det i hvert fall noen prestedømsbærere her. Familien Garborg med Noralf og Bjørg med fire barn kom også tidlig inn. Etter hvert var det også familien Feragen med tre barn og også en del andre. Noen har falt fra og mange har også flyttet fra området. Når det gjelder lokaler, så har Kirken i alle disse årene leid lokaler. Jeg synes å erindre å ha hørt at grenen leide lokaler i noe som het Domus et stykke opp i etasjene i Hamar sentrum. Men fra ca. 1970 til 2001 leide vi lokaler i nabobygget til der vi er nå, i Jernbanesamfunnet. Det var store og fine lokaler som tjente oss ganske så bra. Men vi disponerte lokalene kun på søndager. Det var litt upassende bilder der, og da vi kom dit søndag morgen kunne lokalene være røykfylte. Vi risikerte derfor å måtte tømme noen askebegre og lufte lokalene godt før møtene tok til. Det var derfor stor glede og stor fremgang i 2001 da vi overtok våre nåværende lokaler. Her disponerer vi lokalene 7 dager i uken, og kan ordne opp sånn som vi selv ønsker. Her har vi fått åndelige og fine bilder som minner oss om Frelseren og Vår himmelske Fader og Den hellige ånd og alt som de har og fortsatt gjør for oss. Her kan vi møtes i komfortable og fine lokaler og hygge oss og være sammen med andre som har samme tro som oss.
Ellers er det verdt å merke at vi hele tiden har hatt ildsjeler som har stått på og drevet verket videre. Vi har hele tiden klart å holde det gående, selv om vi aldri har vært så mange. Før 1977 var vi en avhengig gren under Oslo gren, og Arne Fjeldbu var en periode ledende eldste her. I 1977 ble Hamar gren en selvstendig gren med Knut Holth som første grenspresident. Når det gjelder ledelse av Hamar gren, så vil jeg spesielt nevne Sigmund Breivik som har vært grenspresident sammenhengende fra september 1998. Likeledes har Knut Holth vært grenspresident lenge. Men også andre brødre har trofast stått på. Når det gjelder søstre så har også de vært trofaste. Marit Fjeldbu, Åse Holth og Borghild Almenningen var pionerer her. Senere kom altså blant andre familien Breivik, der Toril har hatt oppgaver både i Primær, Hjelpeforeningen og også som søndagsskolelærer. Vi har med andre ord klart oss bra her i Innlandet. Vi trenger virkelig en menighet mellom Trondheim og Romerike. Det ville blitt for langt å reise fra Lillehammer til Romerike hver søndag. Vi vil derfor ta med i våre bønner og samtaler med stavens ledere at vi håper å få fortsette vår virksomhet her.