Sagt av Siste Dagers Hellige
Holde ut til enden
Jeg har følt for i dag at jeg skulle snakke om det å holde ut til enden, et begrep som kanskje får en ekstra dimensjon for oss i disse tider. I Lære og pakter 14:7 står det, “Og hvis du holder mine bud og holder ut til enden, skal du få evig liv som er den største av alle Guds gaver.” Dette og mange andre skriftsteder har med seg et stort løfte.
Jeg innser at det å holde ut til enden er et stort emne og innbefatter egentlig alt som skjer etter dåp eller andre pakter som vi mottar, så det er litt ambisiøst å dekke alt på de minuttene som gjenstår, men jeg ønsker bare å dele noen ord om ulike tanker og perspektiv som hjelper meg å holde fast, uke for uke og år etter år.
Først av alt, så blir jeg inspirert av alle dere. Nå nylig skulle vi hatt stavskonferanse og jeg synes alltid det er superhyggelig, og selv om jeg ikke kjenner alle i Oslo stav så kjenner jeg mange nok til at jeg har en lang, lang liste med personer i Fredrikstad menighet og Oslo stav som er store eksempler for meg og det løfter meg å møte sammen med dere alle. Når jeg ser deres trofasthet så hjelper det meg å være trofast.
Jeg synes også det er inspirerende å se til Kirkens ledere, på hvordan de lever sine liv, alt de ofrer og hvordan de er opptatt av å løfte den ene. Da jeg var liten, visste jeg at profeten het Ezra Taft Benson, men jeg visste ikke stort mer. Senere har jeg fått mer kunnskap om livet til mange av Kirkens ledere og mange av dem har hatt suksessfulle karrierer som de har sluppet tak i og ofret da de ble kalt.
Det å holde ut, kan få oss til å tenke på lidelser og vanskeligheter, men oftest i Skriftene betyr det å vare, fortsette eller forbli. Og det er knyttet til å etterleve budene og holde de paktene vi har inngått med Herren. Det handler ikke om å bare så vidt henge fast og komme seg gjennom, men å aktivt leve det vi tror. Det krever offer, tjeneste og flid.
Det mest sentrale å nevne, som hjelper meg, er alt det vi gjør for å ha Den hellige ånd med oss. Det er flott å ha vitnesbyrd og en gryende tro, men vi kan ikke cruise videre på det vi opplever én gang, vi trenger påfyll. Jeg er utrolig takknemlig for alle de gangene jeg har følt meg oppløftet, og opplevd at forståelsen min har blitt utvidet og det er akkurat som jeg ser ting litt klarere, og det skjer gjennom små og store åndelige opplevelser, innimellom alt av Kirkens programmer.
På generalkonferansen nylig snakket eldste Neil L. Andersen om åndelige minner av avgjørende betydning. Han delte noen inspirerende historier og inviterte oss til å tenke over viktige åndelige øyeblikk i våre liv. Han oppmuntret oss til å omfavne dem, tro på dem. Skrive dem ned. Dele dem med vår familie. Han sa at når personlige vanskeligheter, tvil eller motløshet formørker vår vei, eller når tilstanden i verden som vi selv ikke rår over får oss til å tenke på fremtiden, er de åndelig avgjørende minnene fra vår livets bok som lysende stener som bidrar til å lyse opp veien foran oss og forsikrer oss om at Gud kjenner oss. Iblant kan vi ha for store forventninger, og vi må huske at vi alle opplever det forskjellig.
Vi har nylig hørt president Russell M. Nelson si: “Jeg oppfordrer deg til å tenke dypt og ofte på dette viktige spørsmålet: Hvordan hører du Ham? Jeg innbyr deg også til å ta steg for å høre Ham bedre og oftere.”
Hvis vi skal være trofaste mot Herren i forhold til de paktene vi har inngått, må vi være trofaste i den kirken som forvalter de paktene vi har mottatt. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke har vi ofte mange spørsmål og det kan være ting vi ikke forstår. Det skulle ikke gjøre oss motløse, men vi burde være tålmodige til vi får mer lys og kunnskap. For å sammenligne det med noe vi alle kjenner, om man tar en bachelor- eller master-grad vil man i Norge ha gått på skolen minst 190 dager i året i 16 eller 18 år. Deretter må du kanskje jobbe i 5 eller 10 år og ta ekstra kurs for å bli skikkelig god i det yrket du har valgt. Jeg ønsker ikke å ta motet fra noen, og vi har ikke bachelorgrader i Kirken, men når vi aksepterer at det er slik i forhold til utdannelse er det ikke da logisk at det også vil kreve offer og tid for å få åndelig kunnskap?
I Kirken så kommer vi tett på hverandre og vi må forholde oss til menneskelig svakhet og feiltagelser, både fra andre og oss selv. For siste dagers hellige skulle ikke det komme som noen nyhet. Menneskelig feil har vært der siden Adams fall og vi må egentlig ha visst om det allerede i foruttilværelsen. Av det lille vi vet om det førjordiske liv så var det helt sentrale at Jesus Kristus ble utpekt som Frelser og det var en grunn for det. Himmelske Fader visste at vi ville gjøre gale valg. Så at mennesker gjør feil er gamle nyheter, spørsmålet er hvordan forholder vi oss til det? I forhold til våre egne feil har vi egentlig ikke noe annet valg enn å omvende oss og komme til Kristus. Det er ikke noen andre kilder enn forsoningen vi kan vende oss til som kan gi samme fornyelse i livet vårt. Og i forhold til andres ufullkommenheter burde vi være tålmodige. Jeg har stor forståelse for og empati med dem som blir forulempet og såret, og jeg tror det er viktig å lytte, adressere ting når man må og bearbeide og søke forsoning, men det er også en dimensjon i dette, at vi gjør klokt i å være tilgivende og gi andre spillerom. Herren sier i Skriftene at vi skal slutte å finne feil hos hverandre.
Vi trenger også alle å ta stilling til hvilke kilder vi vil lytte til, vender vi oss til kritiske bloggere og sarkastiske artikler? Eller vender vi oss mot dem som Herren har kalt? I Skriftene så er troen vår sammenlignet med et tre og det er med god grunn. Du kan vanne og stelle et tre og spise frukten av det fra tid til annen, eller så kan du la det tørke ut og dø eller bare sage det ned. Og i forhold til troen vår har vi fått svært mange verktøy for å styrke vår tro, men vår tro er ikke fullkommen, den er en “work in progress”, og det finnes mye som kan bryte ned vår tro. Vi vil alle måtte velge hva vi vil lytte til.
Et av mine favorittskriftsteder er i Enos. Omvendelseshistorien hans er velkjent, men når han på slutten av livet ser tilbake og snakker om de sannhetene som han har forkynt alle sine dager, så sier han at han har gledet seg mer over det, enn det som hører verden til. Så kan man si at Enos hadde ikke alle de tingene vi gleder oss over i dag som Internett, sydenferier og allslags underholdning, men uansett hvilken tidsalder man lever i, så er valget det samme, om man vil prioritere åndelige eller verdslige ting. Jeg tror det er viktig å leve et balansert liv, men jeg føler også mye av det samme som Enos, at når jeg ser tilbake på de 40 årene jeg har levd og tenker over alle mulige ting jeg har opplevd så er det de åndelige tingene og minner med familien som har betydd mest. Selv om det er utrolig mye fint, gøyalt og oppløftende vi kan oppleve i dette livet så trumfer evangeliet de andre tingene.
En liten historie for å illustrere det: I høst var vi en tur i Gøteborg med noen ungdommer for å høre på sangeren David Archuleta og han var veldig åpen om sitt liv. Han er medlem av Kirken og som 16-åring kom han på andre plass i American Idol 2008 med 44 millioner stemmer. På grunn av det programmet var han med på turné rundt i USA med andre artister og han begynte egentlig en drømmetilværelse med berømmelse og penger fra det han elsket å gjøre. Men, så fortalte han at under denne tiden så begynte han å føle en tomhet, at det var noe som manglet og når han snakket med andre i gruppen han var med så kunne de også fortelle om at de følte mye av det samme. Mange av de andre forsøkte å fylle den tomheten med rus, festing, tilfeldige relasjoner, eller tenkte at bare man får enda flere fans og mer berømmelse så vil alt bli bra. David gjorde som han hadde gjort mange ganger før og begynte og be om hva han skulle gjøre, og det ledet til at han bestemte seg for å reise på misjon. De som jobbet med han sa at han var tåpelig for å gi opp alt det bra han hadde gående for å tjene som misjonær, men han gjorde det allikevel, han tjente i Chile og sa at når han drev med musikk videre i livet, så ville han huske på himmelske Fader i det han gjør.
I relasjon til det, så vil jeg si til alle dere unge som går og undrer om dere skal reise på misjon eller ikke – be og spør selv. Det er uvurderlig å lytte til råd og erfaringer fra andre, men himmelske Fader kan gi deg klarhet i dette på en måte som er tilpasset deg personlig.
Min vei til å reise på misjon var ikke helt typisk, det var mange ting som skjedde som forteller meg at himmelske Fader kjenner meg godt, og jeg vet at hver enkelt av dere vil ha deres personlige opplevelser.
Himmelske Fader har store forventninger til oss og i Kirken så lærer vi mye om normer, bud og regler som kan oppleves krevende. En utfordring for mange er at man føler at man kommer til kort. Jeg likte veldig godt søster Wennerberg sin tale forrige søndag om å ikke løpe fortere enn vi har styrke til, og jeg tror at vi alle må ha en balanse mellom å være veldig fornøyd med der vi er og samtidig ha mål å streve fremover mot.
Vi ser til Jesus Kristus som det fullkomne eksempel på å leve evangeliet og Frelseren sa, i Johannes kap. 14:9 “… Den som har sett meg, har sett Faderen…” Så alle bud og befalinger er lover som Han selv lever og som er en del av Hans karakter. Litt forenklet kan man kanskje si at budene er slik Gud er og hvis vi skal bo i hans nærhet så må vi starte her i livet med å tilegne oss noe av de karakteregenskapene han har. Det er forsoningen ene og alene som frelser oss, ingenting vi gjør vil være med å betale den prisen han betalte ene og alene, men ved å gjøre vårt beste for å holde ut til enden så skjer en foredlingsprosess, hvor sannhetene i evangeliet gradvis blir skrevet i hjertet og sakte men sikkert blir en del av vår personlighet. Det gjør at vi mer og mer ønsker å gjøre det som er rett, ikke fordi andre forteller oss det eller fordi vi gjør det blindt, men fordi vi ser klart og ønsker å stå på høyere grunn. Frelseren sa at sannheten vil gjøre dere fri. (Joh. 8:32) Etterlevelse av evangeliet vil gi oss frihet. Ettersom vi beveger oss langs paktens sti og opplever det som kommer gjennom det, så vil vi ikke lenger være fornøyd med å gå tilbake til å følge våre egne veier.
I forhold til det å gå sine egne veier så har vi alle noen vi kjenner og er glad i som har trukket seg bort fra evangeliet. På oktoberkonferansen i 2013 delte eldste Uchtdorf følgende invitasjon:
“Til de av dere som har skilt lag med Kirken, vil jeg si, mine kjære venner, at det ennå finnes plass til dere her.
Kom, og foren deres talenter, deres gaver og deres energi med vår. Vi vil alle bli bedre på grunn av det…
Noen vil kanskje si: ‘Jeg passer bare ikke sammen med dere i Kirken.’
Hvis dere kunne sett inn i vårt hjerte, ville dere trolig ha oppdaget at dere passer bedre inn enn dere tror. Dere ville kanskje ha blitt overrasket over å se at vi har lengsler og kamper og håp omtrent som deres. Deres bakgrunn eller oppvekst kan virke forskjellig fra det dere ser hos mange siste dagers hellige, men det kan være en velsignelse. Brødre og søstre, kjære venner, vi trenger deres unike talenter og perspektiver. Mangfoldet av personer og folkeslag fra hele verden er en styrke i denne kirken.
Noen vil kanskje si: ‘Jeg tror ikke jeg kan leve opp til deres normer.’
Desto større grunn til å komme! Kirken er til for å styrke de ufullkomne, de som strever og de som er utmattet. Den er fylt av mennesker som ønsker av hele sitt hjerte å holde budene, selv om de ikke har mestret dem ennå… vi ønsker oppriktig å overvinne våre feil og tendensen til å synde. Av hele vårt hjerte og sjel lengter vi etter å bli bedre ved hjelp av Jesu Kristi forsoning.
Hvis dette er deres ønsker, da er det plass til dere i denne Kirken, uavhengig av omstendigheter, deres personlige bakgrunn eller styrken av deres vitnesbyrd. Kom og bli med oss!”
Dette er en spennende tid å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Kirken har endret seg betraktelig de siste 20 årene, tempoet har økt betraktelig og det er fantastisk å være vitne til, men samtidig så er prinsippene evige og akkurat de samme som før. Jeg vet at evangeliet er verktøyet for å ta del i Kristi forsoning, finne fred i dette liv og en gang kunne komme hjem igjen til vår himmelske Fader.