Et Guds barns personlige reise
Som Guds paktsbarn elsker, ærer, pleier, beskytter og ønsker vi velkommen de ånder som kommer fra den førjordiske verden.
Vi har alle blitt påvirket av den verdensomspennende pandemien, idet familie og venner uventet har beveget seg ut av jordelivet. La meg anerkjenne tre vi savner inderlig, som representerer alle vi er så glad i.
Dette er bror Philippe og søster Germaine Nsondi. Bror Nsondi var patriark i Brazzaville Kongo stav da han gikk bort. Han var lege og delte sine talenter generøst med andre.1
Dette er søster Clara Elisa Ruano de Villareal fra Tulcán i Ecuador. Hun tok imot det gjengitte evangelium som 34-åring og var en elsket leder. Familien tok farvel og sang favorittsalmen hennes: “Han lever, min Forløser stor”.2
Dette er bror Ray Tuineau fra Utah, sammen med sin vakre familie. Hans hustru Juliet sa: “Jeg ønsker at [mine gutter] skal [huske at deres far] alltid prøvde å sette Gud først.”3
Herren har sagt: “Dere skal leve sammen i kjærlighet så dere gråter over tapet av dem som dør.”4
Selv om vi gråter, gleder vi oss også over vår Frelsers strålende oppstandelse. På grunn av ham fortsetter våre nærmeste og våre venner sin evige reise. President Joseph F. Smith har forklart: “Vi kan ikke glemme dem, vi slutter ikke å elske dem … De har gått videre, vi går videre, vi vokser slik som de har vokst.”5 President Russell M. Nelson sa: “Våre sørgetårer [går] over til forventningstårer.”6
Vi vet om livet før vi blir født
Vårt evige perspektiv utvider ikke bare vår forståelse av dem som fortsetter sin reise utover jordelivet, men åpner også vår forståelse av dem som er tidligere på sin reise og akkurat nå kommer inn i jordelivet.
Enhver som kommer til jorden, er en unik sønn eller datter av Gud.7 Vår personlige reise begynte ikke ved fødselen. Før vi ble født, var vi sammen i en verden av forberedelser hvor vi “mottok [våre] første leksjoner i åndenes verden”.8 Jehova sa til Jeremia: “Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg.”9
Noen lurer på om livet begynner med dannelsen av et embryo, når hjertet begynner å slå, eller når barnet er levedyktig utenfor livmoren, men for oss er det ingen tvil om at Guds åndedøtre og sønner er på sin egen personlige reise når de kommer til jorden for å motta en kropp og oppleve jordelivet.
Som Guds paktsbarn elsker, ærer, pleier, beskytter og ønsker vi velkommen de ånder som kommer fra den førjordiske verden.
Kvinners fantastiske bidrag
For en kvinne kan det å få et barn være et stort offer fysisk, følelsesmessig og økonomisk. Vi elsker og hedrer Kirkens fantastiske kvinner. Dere bærer familiens byrder med intelligens og visdom. Dere viser kjærlighet. Dere tjener. Dere ofrer. Dere styrker tro, yter tjeneste for de trengende og bidrar i sterk grad til samfunnet.
Det hellige ansvaret for å beskytte livet
For mange år siden var president Gordon B. Hinckley svært bekymret over antallet aborter da han talte til Kirkens kvinner med ord som er relevante for oss i dag. Han sa: “Dere som er hustruer og mødre, er familiens ankerfeste. Dere føder barna. Hvilket enormt og hellig ansvar det er … Hva er i ferd med å skje med vår holdning til menneskelivets ukrenkelighet? Abort er et onde, grelt, reelt og motbydelig, som feier over jorden. Jeg bønnfaller denne Kirkens kvinner om å sky det, å heve seg over det, å unngå de kompromitterende situasjoner som får det til å fortone seg ønskverdig. Det finnes kanskje noen få omstendigheter da det kan forsvares, men de er ytterst begrenset.10 … Dere er mødrene til sønner og døtre av Gud, hvis liv er hellig. Å beskytte dem er et ansvar fra Gud som ikke lett kan feies til side.”11
Eldste Marcus B. Nash fortalte meg historien om en skjønn 84 år gammel kvinne som under dåpsintervjuet “erkjente en abort [mange år tidligere]”. Med dype følelser sa hun: “Hver eneste dag av mitt liv i 46 år har jeg båret byrden av å ha abortert et barn … Ingenting jeg gjorde, kunne fjerne smerten og skyldfølelsen. Jeg var uten håp helt til jeg ble undervist i Jesu Kristi sanne evangelium. Jeg lærte å omvende meg … og plutselig var jeg full av håp. Til slutt fikk jeg visshet om at jeg kunne få tilgivelse hvis jeg virkelig omvendte meg fra mine synder.”12
Hvor takknemlige vi er for omvendelsens og tilgivelsens guddommelige gaver.
Hva kan vi gjøre?
Hva er vårt ansvar som Jesu Kristi fredelige disipler? La oss etterleve Guds bud, undervise våre barn i dem og dele dem med andre som er villige til å lytte.13 La oss dele våre dype følelser om livets hellighet med dem som tar avgjørelser i samfunnet. De verdsetter kanskje ikke fullt ut det vi tror på, men vi ber om at de må forstå mer fullstendig hvorfor disse avgjørelsene for oss går langt utover det en person ønsker for sitt eget liv.
Hvis det ventes et uventet barn, la oss strekke oss ut med kjærlighet, oppmuntring og, når det trengs, økonomisk hjelp for å styrke en mor så hennes barn kan bli født og fortsette sin reise i jordelivet.14
Det vakre ved adopsjon
I vår familie har vi blitt umåtelig velsignet ved at en ung 16-åring for to tiår siden fikk vite at hun ventet barn. Hun og barnets far var ikke gift, og de kunne ikke se noen vei videre sammen. Den unge kvinnen trodde at livet hun bar på, var dyrebart. Hun fødte en liten jente og lot en rettferdig familie adoptere henne som sin egen. For Bryce og Jolinne var hun et svar på deres bønner. De kalte henne Emily og lærte henne å stole på sin himmelske Fader og på hans Sønn Jesus Kristus.
Emily vokste opp. Vi er så takknemlige for at Emily og vårt barnebarn, Christian, ble forelsket og giftet seg i Herrens hus. Emily og Christian har nå sin egen lille jente.
Emily skrev nylig: “I løpet av de siste ni månedene av svangerskapet hadde jeg tid til å reflektere over hendelsene i forbindelse med min egen fødsel. Jeg tenkte på min biologiske mor, som bare var 16 år gammel. Etter hvert som jeg opplevde smertene og endringene som svangerskapet medfører, kunne jeg ikke annet enn å forestille meg hvor vanskelig det må ha vært i den unge alder av 16 … Tårene strømmer den dag i dag når jeg tenker på min biologiske mor, som visste at hun ikke kunne gi meg det livet [hun ønsket for meg, og uselvisk] adopterte meg bort. Jeg kan ikke fatte hva hun kan ha gjennomgått i disse ni månedene – å bli sett på med dømmende øyne da kroppen hennes forandret seg, tenåringserfaringene hun gikk glipp av, vel vitende om at på slutten av kraftanstrengelsen av morskjærlighet, ville hun legge barnet sitt i armene på en annen. Jeg er så takknemlig for hennes uselviske valg, at hun ikke valgte å bruke sin handlefrihet på en måte som ville ta fra meg min egen.” Emily avslutter: “Jeg er så takknemlig for vår himmelske Faders guddommelige plan, for mine fantastiske foreldre som [elsket og brydde seg om] meg, og for templer hvor vi kan bli beseglet til vår familie for evigheten.”15
Frelseren “tok … et lite barn og stilte det midt iblant dem, og han tok det på armene og sa til dem: Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.”16
Når rettferdige ønsker ennå ikke er oppfylt
Jeg uttrykker min kjærlighet til og medfølelse med rettferdige ektepar som gifter seg og ikke er i stand til å få de barna de så ivrig ser frem til, og med de kvinner og menn som ikke har fått anledning til å gifte seg i henhold til Guds lov. Livets uoppfylte drømmer er vanskelige å forstå hvis de bare ses fra jordelivets perspektiv. Som Herrens tjener lover jeg dere at dersom dere er trofaste mot Jesus Kristus og deres pakter, vil dere motta kompenserende velsignelser i dette liv og deres rettferdige ønsker i Herrens evige tidslinje.17 Det kan være lykke på jordelivets reise selv om ikke alle våre rettferdige håp blir oppfylt.18
Etter fødselen trenger barn fortsatt vår hjelp. Noen trenger det sårt. Hvert år blir flere millioner barn velsignet gjennom omsorgsfulle biskoper og deres generøse bidrag av fasteoffer og humanitære midler. Det første presidentskap kunngjorde nylig ytterligere 20 millioner dollar for å hjelpe UNICEF i deres verdensomspennende innsats for å gi to milliarder vaksiner.19 Barn er elsket av Gud.
Den hellige beslutningen om å få barn
Det er betenkelig at selv i noen av verdens mest velstående land blir det født færre barn.20 “Guds befaling til sine barn om å bli mange og fylle jorden står fortsatt ved makt.”21 Tiden for å få barn og hvor mange barn man skal få, er personlige avgjørelser som tas av en mann og hustru i samråd med Herren. Med tro og bønn kan disse hellige avgjørelsene være vakre opplevelser med åpenbaring.22
Jeg skal fortelle historien om familien Laing i Sør-California. Søster Rebecca Laing skriver:
“Sommeren 2011 var livet for familien tilsynelatende perfekt. Vi var lykkelig gift og hadde fire barn i alderen 9, 7, 5 og 3 år …
Mine svangerskap og fødsler [hadde vært] forbundet med stor risiko … [og] vi følte oss [svært] velsignet med fire barn, [og trodde] at familien vår var komplett. Da jeg lyttet til generalkonferansen i oktober, fikk jeg en umiskjennelig følelse av at vi skulle få et barn til. Da LeGrand og jeg grunnet og ba … visste vi at Gud hadde en annen plan for oss enn vi hadde for oss selv.
Etter nok en vanskelig graviditet og fødsel ble vi velsignet med en vakker jente. Vi kalte henne Brielle. Hun var et mirakel. Straks etter fødselen, mens jeg ennå var på fødestuen, hørte jeg Åndens umiskjennelige røst: ‘Det er en til.’
Tre år senere skjedde enda et mirakel, Mia. Brielle og Mia er til enorm glede for familien vår.” Hun avslutter: “Å være åpen for Herrens veiledning og følge hans plan for oss vil alltid gi større lykke enn å … stole på vår egen forstand.”23
Frelseren elsker hvert eneste dyrebare barn.
“Og han tok deres små barn en for en og velsignet dem …
Og … de kastet et blikk opp mot himmelen, og de så himmelen åpne seg, og de så engler stige ned fra himmelen … likesom omgitt av ild. Og [englene] kom ned og omringet disse små … og englene betjente dem.”24
Jeg vitner om at deres egen personlige reise som et Guds barn ikke begynte da den første luften fra jorden strømmet inn i deres lunger, og den vil ikke ta slutt når dere tar deres siste åndedrag i jordelivet.
Måtte vi alltid huske at alle Guds åndebarn kommer til jorden på sin egen personlige reise.25 Måtte vi ønske dem velkommen, beskytte dem og alltid elske dem. Når dere tar imot disse dyrebare barna i Frelserens navn og hjelper dem på deres evige reise, lover jeg at Herren vil velsigne dere og utøse sin kjærlighet og anerkjennelse over dere. I Jesu Kristi navn. Amen.