Gud elsker sine barn
Jeg vil gjerne dele tre konkrete måter vår himmelske Fader tilkjennegir sin kjærlighet til oss, sine barn, på.
Brødre og søstre, jeg gleder meg sammen med dere over Jesu Kristi evangelium. Jeg overbringer kjærlige hilsener fra de robuste medlemmene på Filippinene og sier, på deres vegne, Mabuhay!
Denne påskemorgenen vitner jeg om den levende Kristus, at han oppsto fra de døde og at hans kjærlighet til oss og til vår himmelske Fader er ren og evig. I dag ønsker jeg å fokusere på vår himmelske Faders og Jesu Kristi kjærlighet til alle, som tilkjennegis ved Jesu Kristi forsoning. “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne” (Johannes 3:16).
Da profeten Nephi ble spurt av en engel om sin kunnskap om Gud, svarte Nephi ganske enkelt: “Jeg vet at han elsker sine barn” (se 1 Nephi 11:16–17).
Et vers fra Mormons bok: Enda et vitnesbyrd om Jesus Kristus beskriver Frelserens fullkomne kjærlighet kraftfullt: “Og på grunn av sine misgjerninger skal verden akte ham for intet. Derfor pisker de ham … de slår ham … de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn” (1 Nephi 19:9). Frelserens universelle kjærlighet er drivkraften bak alt han gjør. Vi vet at det er den samme kjærlighet som vår Fader i himmelen har til oss, fordi Frelseren ydmykt forkynte at han og Faderen “er ett” (se Johannes 10:30; 17:20–23).
Hvordan gjengjelder vi og viser vi så vår takknemlighet for deres universelle kjærlighet? Frelseren underviste oss med denne enkle, altomfattende oppfordringen: “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud” (Johannes 14:15).
President Dallin H. Oaks sa: “Guds universelle og fullkomne kjærlighet vises i alle velsignelsene i hans evangeliums plan, herunder det faktum at hans mest utsøkte velsignelser er forbeholdt dem som adlyder hans lover.”1
Jeg vil gjerne dele tre konkrete måter vår himmelske Fader tilkjennegir sin kjærlighet til oss, sine barn, på.
For det første tilkjennegir relasjoner til Gud og familie hans kjærlighet
Våre mest verdifulle relasjoner er til Faderen og Sønnen og til vår egen familie, fordi våre bånd til dem er evige. Den store plan for lykke er en fantastisk tilkjennegivelse av Guds kjærlighet til oss. Med blikket godt festet på Guds plan velger vi villig å fjerne jord og steiner i oss som støtter egoistiske ønsker, og erstatte dem med grunnvoller som bygger evige relasjoner. På en måte kan dette kalles “åndelig utgravning”. Når vi skal utføre vår åndelige utgravning, må vi først søke Gud og påkalle ham (se Jeremia 29:12–13).
Å søke ham og påkalle ham vil innlede prosessen og gi rom for å bygge opp og styrke våre evige relasjoner. Det utvider vårt åndelige perspektiv og hjelper oss å fokusere på å endre det vi kan kontrollere, istedenfor på frykt utenfor vår kontroll. Å studere vår Frelser Jesu Kristi liv og virke vil gjøre oss i stand til å se disse andre bekymringene i et evig perspektiv.
Distraksjoner kan noen ganger hindre oss i å oppleve Guds kjærlighet i våre familierelasjoner og -aktiviteter. En mor som følte at elektroniske enheter overtok familierelasjonene hennes, kom frem til en løsning. Ved middagsbordet og andre familiestunder sier hun bare: “Vekk med telefonene. Nå skal vi ha ansiktstid.” Hun sier at dette er den nye normen for familien, og at det styrker deres samhold som familie når de har virkelig ansiktstid. De nyter nå gode samtaler om Kom, følg med meg som familie.
For det annet tilkjennegir han sin kjærlighet til sine barn ved å kalle profeter
Dagens samfunn er overveldet av “ordstrid og meningsbrytning” (Joseph Smith – Historie 1:10). Paulus minner oss på at “så mange slags språk er det nå visst i verden” (1 Korinter 14:10). Hvilke av alle røstene hever seg tydelig og meningsfylt over striden? Det er Guds profeters, seeres og åpenbareres røst.
Jeg husker godt, etter å ha vært gjennom en operasjon i 2018 og da jeg skulle begynne på jobb igjen, at jeg var i parkeringshuset ved Kirkens hovedkvarter. Plutselig hørte jeg president Russell M. Nelson rope: “Taniela, Taniela.” Jeg løp mot ham, og han spurte hvordan jeg hadde det.
Jeg sa: “Jeg kommer meg veldig bra, president Nelson.”
Han ga meg råd og en klem. Jeg følte virkelig en profets personlige tjenestegjerning for “den ene”.
President Nelson har reist til mange av verdens nasjoner. Etter mitt syn betjener han ikke bare tusenvis, men også tusenvis av de “ene”. Når han gjør det, deler han den kjærlighet Gud har til alle sine barn.
I den senere tid har president Nelsons ord vært en kilde til styrke og inspirasjon for innbyggerne på Filippinene. I likhet med alle land i verden ble Filippinene i løpet av 2020 alvorlig rammet av covid-19-pandemien, så vel som et vulkanutbrudd, jordskjelv, kraftige tyfoner og ødeleggende flommer.
Men som en lysstøtte som skinner gjennom mørke skyer av frykt, ensomhet og fortvilelse, kom profetens ord. De omfattet oppfordringen til verdensomspennende faste og bønn og råd om å gå fremover til tross for pandemien. Han oppfordret oss til å gjøre vårt hjem til personlige tilfluktssteder for tro. Han oppfordret siste dagers hellige overalt til å respektere alle Guds barn og la Gud råde i vårt liv.2
Like gripende var president Nelsons videovitnesbyrd nylig om kraften i takknemlighet og hans avsluttende bønn, som gjenlød over hele Filippinene.3 I provinsen Leyte ble videoen spilt under et interkonfesjonelt arrangement, og den ble også nevnt som en del av en prests preken. Filippinene og resten av verden er så velsignet med å kunne føle Guds kjærlighet ved hjelp av hans utvalgte profets ord.
For det tredje kan refselse være en tilkjennegivelse av Guds kjærlighet til sine barn
Noen ganger tilkjennegir Gud sin kjærlighet ved å refse oss. Det er en måte å minne oss på at han elsker oss og at han vet hvem vi er. Den fred han lover å velsigne oss med, er åpen for alle som tappert følger paktens sti og er villige til å motta irettesettelse.
Når vi anerkjenner refselsen og er villige mottagere, blir det en åndelig operasjon. Hvem liker forresten en operasjon? Men for dem som trenger det og er villige til å motta det, kan det være livreddende. Herren refser den han elsker. Skriftene forteller oss det (se Hebreerne 12:5–11; Helaman 12:3; Lære og pakter 1:27; 95:1). Denne refselsen, eller åndelige operasjonen, vil medføre nødvendig forandring i vårt liv. Vi vil innse, brødre og søstre, at den foredler og renser våre kar innvendig.
Joseph Smith, gjenopprettelsens profet, ble refset. Etter at Joseph mistet de 116 sidene av manuskriptet til Mormons bok, både irettesatte og viste Herren kjærlighet ved å si: “Du skulle ikke ha fryktet mennesker mer enn Gud … Du [skulle] ha vært trofast … Se, du er Joseph, og du var utvalgt … Kom i hu, Gud er barmhjertig, omvend deg derfor” (Lære og pakter 3:7–10).
I 2016, mens jeg var på misjon i Little Rock i Arkansas, ba jeg bror Cava om å levere en pakke til min eldre søster, som bodde på en øy på Fiji. Svaret hans var ikke noe jeg hadde forventet. “President Wakolo”, stønnet han, “søsteren din døde og ble begravet for 10 dager siden.” Jeg hadde selvmedlidenhet og ble til og med litt opprørt over at familien ikke engang brydde seg om å informere meg.
Dagen etter, mens min hustru underviste misjonærer, gjennomtrengte denne tanken min sjel: “Taniela, alle disse erfaringene er til ditt eget beste og din egen utvikling. Du har undervist og båret vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning. Lev deretter.” Jeg ble minnet om at “salig er det menneske som Gud refser, og Den Allmektiges tukt må [vi] ikke akte ringe!” (Job 5:17). Det var en åndelig operasjon for meg, og resultatet kom umiddelbart.
Akkurat da jeg overveide opplevelsen, ble jeg bedt om å gi mine avsluttende tanker til samtalen. Jeg fortalte blant annet om lærdommene jeg nettopp hadde fått: For det første hadde jeg nettopp blitt refset av Den hellige ånd, og jeg elsket det fordi jeg var den eneste som hørte det. For det annet vil jeg på grunn av Frelserens offer og forløsning ikke lenger omtale mine utfordringer som prøvelser og trengsler, men som mine læringsopplevelser, og for det tredje vil jeg på grunn av hans fullkomne og syndfrie liv ikke lenger omtale mine brister og manglende evner som svakheter, men snarere som mine utviklingsmuligheter. Denne opplevelsen hjalp meg å vite at Gud refser oss fordi han elsker oss.
Jeg konkluderer: Vår evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus viser sin kjærlighet ved å gjøre det mulig for oss å ha evige relasjoner til dem og våre familiemedlemmer, ved å kalle profeter i vår tid til å undervise og betjene oss og refse oss for å hjelpe oss å lære og vokse. “Gud være lovet for hans guddommelige Sønns uforlignelige gave”4, vår oppstandne Herre, ja, den levende Kristus. I Jesu Kristi navn. Amen.