Stakkars små
I hver menighet og gren trenger vi alle – de som kan være sterke og de som kanskje strever. Alle er nødvendige.
Som gutt husker jeg at jeg kjørte bil sammen med far, og så personer i veikanten som befant seg i vanskelige omstendigheter eller som trengte hjelp. Far sa alltid “Pobrecito”, som betyr “stakkars liten”.
Av og til fulgte jeg interessert med på hvordan far hjalp mange av disse personene, spesielt når vi reiste til Mexico for å besøke besteforeldrene mine. Han pleide vanligvis å finne noen i nød og deretter dra alene og gi den hjelpen de trengte. Jeg fant senere ut at han hjalp dem å skrives inn på skolen, kjøpe litt mat eller på en eller annen måte sørge for deres velbefinnende. Han betjente en “stakkars liten” han møtte på sin vei. I oppveksten kan jeg faktisk ikke huske en eneste gang da vi ikke hadde noen boende hos oss, som trengte et sted å bo mens de ble selvhjulpne. Disse erfaringene ga meg medfølelse med mine medmennesker og de trengende.
I Forkynn mitt evangelium står det: “Du er omgitt av mennesker. Du går forbi dem på gaten, besøker dem i deres hjem og reiser sammen med dem. Alle er de Guds barn, dine brødre og søstre … Mange av disse søker etter en hensikt med livet. De er bekymret for sin fremtid og sin familie” (Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet [2018], 1).
I årenes løp, når jeg har virket i Kirken, har jeg forsøkt å søke etter dem som trengte hjelp, både timelig og åndelig. Jeg hørte ofte min fars røst si: “Pobrecito”, stakkars liten.
I Bibelen finner vi et fantastisk eksempel på omsorg for en stakkars liten:
“Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende.
Og en mann som hadde vært lam fra mors liv av, ble båret dit. Hver dag la de ham ved den tempeldør som kalles Den fagre, for at han skulle be dem som gikk inn i templet, om almisse.
Da han så Peter og Johannes på vei inn i templet, ba han om en almisse.
Peter så fast på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss!
Han så da oppmerksomt på dem i håp om å få noe av dem.
Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå!
Og Peter grep den lamme mannens høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke i hans føtter og ankler” (Apostlenes gjerninger 3:1–7; uthevelse tilføyd).
Da jeg leste denne beretningen, ble jeg fascinert av bruken av ordene så fast på. Det betyr å rette blikket eller tankene mot noe eller se intenst på noe (se “fasten”, Dictionary.com). Da Peter så på denne mannen, så han annerledes på ham enn andre. Han så forbi hans manglende evne til å gå og hans svakheter, og kunne skjelne at hans tro var tilstrekkelig til å bli helbredet og komme inn i tempelet for å motta velsignelsene han søkte.
Jeg la merke til at han grep den høyre hånden hans og reiste ham opp. Da han hjalp mannen på denne måten, helbredet Herren ham mirakuløst, og “det [kom] styrke i hans føtter og ankler” (Apostlenes gjerninger 3:7). Hans kjærlighet til denne mannen og et ønske om å hjelpe ham forårsaket en økning i kapasitet og evne hos mannen som var svak.
Mens jeg var områdesytti, satte jeg av hver tirsdag kveld til å utføre omsorgsbesøk sammen med stavspresidentene i mitt ansvarsområde. Jeg oppfordret dem til å inngå avtaler med dem som hadde behov for en ordinans i Jesu Kristi evangelium, eller som for tiden ikke holdt paktene de hadde inngått. Ved vår konsekvente og bevisste omsorgstjeneste foredlet Herren vår innsats, og vi var i stand til å finne enkeltpersoner og familier som var i nød. Dette var de “stakkars små” som bodde i de forskjellige stavene hvor vi virket.
Ved én anledning ledsaget jeg president Bill Whitworth, president for Sandy Utah Canyon View stav, for å gjøre omsorgstjenestebesøk. Han ba for å finne ut hvem vi skulle besøke, og prøvde å få den samme opplevelsen som Nephi, som “ble ledet av Ånden, for [han] visste ikke på forhånd hva [han] skulle gjøre” (1 Nephi 4:6). Han viste at når vi utfører omsorgstjeneste, skulle vi bli ledet ved åpenbaring til dem som har størst behov, i motsetning til bare å følge en liste eller besøke personer på en metodisk måte. Vi skulle ledes ved inspirasjonens kraft.
Jeg husker at vi kom hjem til et ungt par, Jeff og Heather, og deres lille gutt, Kai. Jeff vokste opp som et aktivt medlem av Kirken. Han var en svært talentfull idrettsutøver og hadde en lovende karriere. Han begynte å drive bort fra Kirken i tenårene. Senere havnet han i en bilulykke, noe som forandret hans livsløp. Da vi kom inn i hjemmet deres og ble kjent med hverandre, spurte Jeff oss hvorfor vi kom for å besøke familien hans. Vi svarte at det bodde rundt 3 000 medlemmer innenfor stavens grenser. Så spurte jeg ham: “Jeff, av alle hjem vi kunne ha besøkt i kveld, kan du si oss hvorfor Herren har sendt oss hit?”
Dermed ble Jeff følelsesladet og begynte å dele med oss noen av sine bekymringer og noen problemer de strevde med som familie. Vi begynte å dele forskjellige prinsipper i Jesu Kristi evangelium. Vi oppfordret dem til å gjøre noen konkrete ting som kunne virke utfordrende til å begynne med, men med tiden ville gi dem stor lykke og glede. Så ga president Whitworth Jeff en prestedømsvelsignelse for å hjelpe ham å overvinne sine utfordringer. Jeff og Heather gikk med på å gjøre det vi oppfordret dem til å gjøre.
Omtrent et år senere fikk jeg anledning til å se Jeff døpe sin hustru Heather som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De forbereder seg nå til å komme inn i tempelet for å bli beseglet som familie for tid og all evighet. Vårt besøk forandret deres livsløp både timelig og åndelig.
Herren har sagt:
Derfor, vær trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær” (Lære og pakter 81:5).
Og ved å gjøre disse ting, vil du gjøre det største gode mot dine medmennesker og gi større herlighet til ham som er din Herre” (Lære og pakter 81:4).
Brødre og søstre, apostelen Paulus underviste om et viktig element i vår omsorgstjeneste. Han sa at vi alle er “Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer” (1 Korinter 12:27), og at hvert av legemets lemmer er nødvendige for å sikre at hele legemet blir oppbygget. Så forkynte han en mektig sannhet som trengte dypt inn i mitt hjerte da jeg leste den. Han sa: “Tvert imot: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære” (1 Korinterbrev 12:22–23; uthevelse tilføyd).
Derfor trenger vi alle i hver menighet og gren – de som kan være sterke og de som kanskje strever. Alle er nødvendige for den avgjørende oppbyggelsen av hele “Kristi legeme”. Jeg lurer ofte på hvem vi mangler i våre forskjellige forsamlinger som ville styrke oss og gjøre oss hele.
Eldste D. Todd Christofferson har sagt: “I Kirken lærer vi ikke bare guddommelig lære. Vi opplever også dens anvendelse. Som Kristi legeme hjelper Kirkens medlemmer hverandre i hverdagen. Vi er alle ufullkomne … I Kristi legeme må vi komme forbi konsepter og store ord, og oppleve det i praksis mens vi lærer å ‘leve sammen i kjærlighet’ [Lære og pakter 42:45]” (“Hvorfor Kirken?”, Liahona, nov. 2015, 108–9).
I 1849 hadde Brigham Young en drøm der han så profeten Joseph Smith drive en stor flokk med sauer og geiter. Noen av disse dyrene var store og vakre. Andre var små og skitne. Brigham Young fortalte at han så profeten Joseph Smith i øynene og sa: “Joseph, du har den største flokken … jeg noensinne har sett. Hva skal du gjøre med dem?” Profeten, som virket ubekymret av denne ustyrlige flokken, svarte ganske enkelt: “[Brigham,] alle er gode på sine plasser.”
Da president Young våknet, forsto han at selv om Kirken ville samle en rekke forskjellige “sauer og geiter”, var det hans ansvar å bringe alle inn og la hver enkelt av dem realisere sitt fulle potensial idet de inntok sin plass i Kirken. (Tilpasset fra Ronald W. Walker, “Brigham Young: Student of the Prophet”, Ensign, feb. 1998, 56–57.)
Brødre og søstre, jeg fikk ideen til talen min da jeg tenkte dypt på én som for tiden ikke er engasjert i Jesu Kristi Kirke. Jeg ønsker å si noen ord til hver enkelt av dem. Eldste Neal A. Maxwell har sagt at “slike personer holder seg ofte nær til, men deltar ikke fullt ut i Kirken. De vil ikke komme inn i møtehuset, men de forlater heller ikke inngangspartiet. Dette er de som trenger og trengs av Kirken, men som til dels ‘lever uten Gud i verden’ [Mosiah 27:31] (“Why Not Now?”, Ensign, nov. 1974, 12).
Jeg vil gjenta oppfordringen vår kjære president Russell M. Nelson ga da han første gang talte til Kirkens medlemmer. Han sa: “Til hvert medlem av Kirken sier jeg: Hold deg på paktens sti. Din forpliktelse til å følge Frelseren ved å inngå pakter med ham og deretter holde disse paktene, vil åpne døren for enhver åndelig velsignelse og hvert privilegium som er tilgjengelig for menn, kvinner og barn overalt.”
Så ba han inntrengende: “Om du har gått bort fra stien, vil jeg invitere deg av hele mitt håpefulle hjerte om å komme tilbake. Uansett hvilke bekymringer eller utfordringer du har, er det en plass for deg i Herrens kirke. Du og generasjoner som ennå ikke er født, vil bli velsignet på grunn av ditt valg om å vende tilbake til paktens sti” (“Når vi samlet går fremad”, Liahona, april 2018, 7; uthevelse tilføyd).
Jeg bærer vitnesbyrd om ham, ja, Jesus Kristus, alles Mestertjener og Frelser. Jeg oppfordrer hver enkelt av oss til å oppsøke “pobrecitoene”, de “stakkars små” blant oss som trenger det. Dette er mitt håp og min bønn i Jesu Kristi navn. Amen.