Budskap fra Områdets lederskap
Et tegn på sanne troende
Apostelen Paulus tilbragte over tre år blant de hellige i Efesus. I denne perioden opplevde efeserne mirakler, helbredelser og vidunderlige hendelser. Som Paulus bekreftet, “hadde Herrens ord stor framgang” blant dem … “og fikk makt.”1
Men hans forkynnelse og tilkjennegivelsene av Guds kraft vakte så stort oppstyr blant de vantro at Paulus ble tvunget til å forlate Efesus. Han dro fra sted til sted for å forkynne, men før han vendte tilbake til Jerusalem følte han behov for å instruere og advare sine venner igjen. Ute av stand til å dra tilbake til Efesus, sendte han bud på kirkens eldster der. Han minnet dem på at han hadde tilbragt all sin tid i Efesus med å undervise om hva som var “til gagn” – “omvendelse til Gud og troen på [den] Herre Jesus Kristus”2 – og så advarte han dem og sa: “Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden … for … etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.”3 Han tilføyde videre at å “føre falsk tale” ville være redskapet disse “glupende ulver” ville bruke “for å lokke disiplene etter seg.”4
Da han kom tilbake til Jerusalem, ble han arrestert og ført til Roma. Mens han var opptatt med å forkynne det sanne evangelium, selv om han som fange i Roma visste at livet hans snart ville ta slutt, følte Paulus at det hastet å skrive til Kirkens medlemmer i Efesus.
Da han hadde vært der personlig, hadde Paulus’ første handling vært “[å legge] hendene på dem,” og da “kom Den Hellige Ånd over dem.”5
Når han nå skriver sine siste undervisningsord til sine kjære venner og medtjenere i Efesus, begynner Paulus med å rose dem for “deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige.”6 Han erkjenner videre at selv om de tidligere hadde vært “døde ved deres overtredelser og synder” og hadde vært “av naturen vredens barn,” hadde de nå blitt gjort “levende … med Kristus.”7
Paulus sammenligner den misunnelse kirkens medlemmer i Efesus hadde opplevd mot hverandre før de omvendte seg, utøvet tro og mottok Den hellige ånd, med nå å være “de helliges medborgere og Guds husfolk … i Ånden.”8
Han uttrykker videre sitt hjertes ønsker når han sier til dem: “Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen … at han … må gi dere … at Kristus må bo ved troen i deres hjerter … at dere må kjenne Kristi kjærlighet … så dere kan bli fylt til hele Guds fylde.9
For å hjelpe de hellige å bli fylt med Guds fylde som han nettopp nevnte, lager Paulus så en detaljert liste over adferd som vil sikre at disse gode menn og kvinner “[ikke gjør] Guds Hellige Ånd sorg.”10
Han sier til dem: “La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!”11
Selv om han var bevisst på deres godhet slik de hadde vist ved sin omvendelse, at de hadde tro og var verdige til Den hellige ånds tilkjennegivelser, advarte Paulus sine venner mot ordenes potensielt ødeleggende kraft, både de som ble uttalt av glupende ulver utenfor hjorden, så vel som ond tale uttalt av dem som var i hjorden.
Tidligere i sitt liv hadde Saul brukt ord for å ødelegge de troende. Nå, etter å ha tatt imot Herren, ønsker Paulus at måten han taler på er et bevis på at han har forandret seg og et tegn på at han er en sann troende. Paulus synes å antyde at det å motta ordinansene og ha Den hellige ånd ikke er nok, for et tegn på sanne troende er å “[være] … gode mot hverandre.”