Mitt vitnesbyrd
Sangen om mitt liv
Eli og jeg ble gift i 1997. Jeg hadde da ikke fylt 21 år enda. Fem dager etter bryllupet reiste vi med vår Mazda 323, med en bitteliten, dog overfylt tilhenger på slep – til Hommersåk og Stavanger hvor jeg skulle studere teologi. Høsten 1997 startet også min befatning med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. En av mine professorer – som allerede da nærmet seg 70 år, var midt inne i sitt akademiske arbeid som endte opp med doktorgraden: The Mission of Mormonism in Norway 1851-1920. I timene i religionsvitenskap, kan jeg knapt huske at han snakket om noe annet. Professoren min hadde et kritisk, “utenfraperspektiv” på Kirken. Selv hadde han vokst opp som misjonærbarn i India – og var med i Santalmisjonen (som i dag vel er Nordmisjonen). Likevel vakte det en nysgjerrighet hos meg som ung student. En nysgjerrighet som aldri skulle slippe taket. De siste måneder har det blitt tydelig for meg hvordan Bibelen og Mormons bok ikke er alternative, konkurrerende fortellinger. Ei heller forteller de ulike evangelier. De forstås best sammen – som en enhet!
For hvor er Bibelens fortelling om “Josefs Stav” (ætt) om vi ser bort fra Mormons bok? Den mangler i Bibelen! Tross Bibelens løfter knyttet til Josefs ætt!
Hvilken mening gir den praksis som Paulus omtaler i 1. Kor 15:29, dersom ikke de første kristne praktiserte dåp for de døde? Her blir dåpen for de avdøde brukt som et bevis på at Kristus er oppstått! For var Han ikke oppstått, var det ingen nytte i å døpe seg for de døde! Eller Joh. 5: 25 som sier “Den tid er kommet – og den tid er nu, da de døde skal høre hans røst?” Eller 1. Peter 4:6 om evangeliet som skal forkynnes for de døde – som deretter skal “dømmes som mennesker i kjødet”? Hvordan kan alt dette forstås – uten gjennom de hellige Skriftene som vi har fått del i etter at Kirken ble gjenopprettet?
Og hvorfor ble det i sjette kirkelov fra kirkemøtet i Kartago (år 307) vedtatt et forbud mot denne praksisen (dåp for avdøde) dersom den ikke eksisterte – og var relativt utbredt i alle fall i deler av oldkirken? Hvordan kan alt dette forstås uten å lese både Bibelen og de andre hellige Skrifter som har blitt gitt oss gjennom Kirken?
Hvordan kan vi forstå det Bibelen forteller om de første apostlenes praksis rundt templet? I Apg. 22 sier Paulus til og med at han var i “transe” etter en sterk opplevelse i templet? Ingen andre kirker har videreført templet som et hellig sted – adskilt fra alle distraksjoner og der de hellige kan inngå pakter med Gud og hvor troens høyeste sakramenter finner sted!
Hvordan kan vi forstå Bibelens budskap i 1. Kor. 15 – om ulike herligheter med glans av stjerner, månen og solen – eller Paulus’ omtale av den tredje himmel - uten den forklaring som gis i L&p (76) – og uten Kirkens lære om frelse og opphøyelse (og forskjellen på disse)?
Og hvordan kan vi forstå det faktum som de fleste teologer i dag er enige om at apostlene var helt sikre på at Jesus skulle komme tilbake til jorden i deres levetid – dersom vi ikke kunne lese i 3. Nephi om at evangeliet ble forkynt av Jesus Kristus selv i Amerika? Med andre ord: Om Mormons bok er feil – tok også de første av Jesu Kristi apostler feil!
Og hvor hadde de første kristne vært – dersom de skulle basert seg på bare det de på den tid kalte “skriften”. Da måtte de greid seg med GT. Om de ikke hadde evangeliene, brev og profetiske formaninger fra apostler og profeter i deres tid? Det hadde vært vanskelig for dem. Men selv om dette er gode, overbevisende eksempler, så er det ikke disse jeg har tenkt på så mye fram til i dag.
For når jeg ble overbevist om at Mormons bok også er sann, var det ikke fortellingen om Josefs stav eller den sjette kirkeloven fra kirkemøtet i Kartago i år 307 som overbeviste meg. Det var noe som for meg var mye mer personlig. For i den sommerlige glansen av Bibelen og Mormons bok som speilet seg i hverandre, fant jeg sannheten om meg selv. Sangen om mitt liv!
På TV-programmet “Den store reisen” har vi blitt kjent med Himbafolket – nomadestammen – fra Namibia. Det fortelles om denne stammen at datoen for et barns alder ikke er på tidspunktet for verken fødsel eller befruktning, men den dagen barnet først dukker opp i morens tanke. Når en kvinne bestemmer seg for at hun skal få et barn, legger hun seg og hviler under et tre, og hun lytter til hun kan høre sangen til barnet som vil bli født. Og etter at hun hører denne barnesangen, kommer hun tilbake til mannen som skal være far til barnet for å lære ham sangen. Så må han lære seg sangen. Og når barnet planlegges – så synger de sangen til barnet for å invitere det inn i livet.
Når moren er gravid, lærer hun sangen til dette barnet til jordmødrene og eldre kvinner i landsbyen. Når barnet blir født, synger gamle kvinner og mennesker rundt babyen sangen for å ønske det velkommen. Når barnet vokser, lærer de andre landsbyboerne barnets sang. Så hvis barnet faller, eller blir skadet, er det alltid noen som henter det og synger sangen. På samme måte, hvis barnet gjør noe fantastisk, eller lykkes gjennom de ulike overgangsritualene, synger landsbyens folk sangen for å hedre barnet. Om barnet begår en forbrytelse, usosial handling – eller gjør noe ondt eller dumt, om barnet slår, lyver, stjeler eller oppfører seg dårlig blir det plassert i sentrum av en sirkel – omringet av landsbyen. Så synger de barnets sang. Stammen erkjenner at korreksjon av antisosial atferd ikke går gjennom straff. For de driver ikke med dressur eller utfrysing. Det er ved kjærlighet og påminnelse om identitet oppdragelsen og formaningen følger en gjennom livet.
Når du kjenner igjen din egen sang, sangen om ditt liv – verken vil du, trenger du eller kan du skade noen. Og på samme måte gjennom resten av livet. I ekteskap synges de to sangene om ektefellenes liv sammen og vekselsvis. Og når du blir gammel og ligger i sengen for å dø, kjenner alle landsbyboerne sangen og de synger den for siste gang. Sangen om ditt liv. I vår kultur mangler vi en slik sang om hvem vi er. Da jeg leste denne historien første gang kjente jeg på at jeg ønsket at jeg hadde en slik sang: En helt egen sang som kunne fortelle hvem jeg var!
Da Sune var 6 år, spurte han meg en kveld: Pappa, jeg vet hvem min neste er, for jeg lytter jo til barnebibelen hver kveld. Men hvem er min første? Og det har jeg lurt på lenge. Hvem er jeg egentlig? Jeg har lenge visst at jeg er skapt av Gud. Det er en viktig del av min identitet som kristen – som jeg jo mener at jeg har vært hele livet. Noen ganske viktige spørsmål forble likevel ubesvarte for meg til jeg ble kjent med Mormons bok og de andre hellige Skrifter som har blitt gitt til Jesu Kristi Kirke.
Hvor var jeg før jeg ble født? Hadde jeg eksistert om ikke mine jordiske foreldre en gang tilfeldigvis hadde møttes? Eller dersom jeg ikke hadde vunnet det genetiske lotteriet som befruktningen jo må være. Hadde jeg i så fall vært noe – eller noen? Om dette sier Bibelen lite. Den gir et hint i Jesaja 1:5 når den sier: “Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg.” Dette gir en idé om at mitt liv – og ditt liv – ikke er et resultat av tilfeldigheter.
Hebreerbrevet 12:9 bruker et begrep på Gud som er åndenes Far. Men det er i konteksten av Mormons bok og Den kostelige perle at denne forståelsen gir mening for meg. For da fortelles det om meg – og om deg – at vi er Guds barn. Ikke “Guds barn” - i hermetegn - ment bare som en vakker metafor. Men Guds barn bokstavelig talt. Vi er født som ånder av himmelske foreldre. Det er en viktig del av sangen om hvem jeg er – og om sangen om hvem du er! Vi var til i begynnelsen, sammen med åndenes Far. Vi er ikke resultater av tilfeldigheter! Det er derfor nettopp i denne forståelsen at Bibelens ord gir størst mening for meg: Da kan jeg tro på at Gud kjente meg – før han formet meg i mors liv! Og jeg kan forstå hvorfor forfatteren av Hebreerbrevet omtaler Gud som åndenes far! Når jeg vet hvor jeg alltid har vært – også før jeg ble unnfanget og før jeg fikk en kropp, vet jeg mer om hvem jeg er!
Hva skjer etter at jeg er død? Så langt jeg vet har det i historisk kontekst aldri eksistert stamme, en sivilisasjon eller et folk som IKKE har hatt den overbevisning at det finnes noe ved tilværelsen og ved oss mennesker som døden IKKE kan tilintetgjøre. En av de vakreste, bibelske dogmene vi kjenner handler om at det finnes noe etter dette livet. “Hver den som tror på han … skal ha evig liv”, sier Joh. 3:16.
Bibelen omtaler Jesu oppstandelse som førstegrøden. Det betyr at hans oppstandelse er et slags forbilde på vår oppstandelse. Det betyr nok at vi inn i evigheten vil kunne ha en kropp. Likevel er det viktige spørsmål som gjenstår for meg: Vil jeg kjenne igjen familien min – og vil jeg kunne dele evigheten med dem? Vil jeg kunne være jeg være ektemann, pappa, bror eller sønn også inn i evigheten? Og om jeg ikke kan være det – hvem er jeg i så fall? Vil jeg kunne være lykkelig uten familien min?
Også i dette opplever jeg noe strålende vakkert som skjer når jeg lar Bibelen og Mormons bok tale sammen i dette spørsmålet. For Mormons bok og Bibelen besvarer spørsmålet om hvem jeg er etter dette livet litt lengre ut enn hva Bibelen alene gjør. Om jeg skal gjøre det helt personlig, kalles Eli – kona mi gjennom 24 år, i 1. Peter 3:7 for min medarving. Og i 1. Kor. 11 sier Paulus at kvinnen ikke er noe uten mannen – og mannen ikke noe uten kvinnen. Lære og pakter forklarer at ekteskapet og familieforholdet er evig. I fullkommen celestial glede, kan både ekteskapet og familieforhold videreføres etter døden.
Det er ikke sikkert det er entydig teologisk grunnlag for å mene dette, men for meg handler det å samle meg skatter i himmelen (som Bibelen taler om) om å kunne investere for evigheten i det mest verdifulle som finnes i dette livet, nemlig min familie!
Det Bibelen og de hellige Skriftene vi har i Kirken til sammen lærer meg om evig liv, om evig ekteskap og om evig familieliv, forteller meg mer om hvem jeg er. Det gjør skillet mellom det som er før og etter døden mindre. Det gir meg et håp, en identitet og en tilhørighet som selv døden ikke kan rokke ved! Hva er meningen med livet på jorden? Det tredje, eksistensielle spørsmålet som i min reise har funnet sitt beste svar i gjenskinnet av både Bibelen og de andre hellige Skriftene, handler om dette livet selv. Ikke om tiden før – eller etter, men om selve meningen med jordelivet. Hvorfor er jeg plassert på denne jorden, når alt Gud og jeg egentlig vil er at vi skal være sammen og ha det godt?
Kunne jeg ikke bare flyttet hjem til han med det samme? Og jeg skal være så ærlig som jeg får det til nå – og det er ganske ærlig. Livet selv kan være vanskelig. Det har vi alle erfart. Og i enkelte perioder – enda vanskeligere. Vår familie har hatt sin andel gleder og sorger. Noe av det som har vært tyngst for meg de siste 10 årene, er likevel fysiske smerter. Tre operasjoner har søkt å løse problemet. Mye medisiner og perioder med avhengighet til morfinpreparater fulgte med i kjølvannet. Problemet har ikke løst seg – og det siste året har jeg vært hver uke på smerteklinikken på Ahus i jakt på hjelp og lindring. Jeg vet at jeg har mye å være takknemlig for. Og jeg vet at det sikkert er mange har som har lignende eller andre plager. Plager med i kroppen, plager i følelseslivet eller utfordringer – ja noen ganger plager også i relasjoner med andre mennesker. Mine egne plager gir meg likevel en særlig god anledning til å reflektere over selve meningen med jordelivet. Bibelen har mange meningsfulle svar og innspill på spørsmålet om lidelser og prøvelser i livet.
Kanskje kommer Bibelens beste svar på spørsmålet i Jobs bok. I over 30 kapitler er Jobs venner og pratmakerne engasjert med å forklare ondskapen og prøvelsene som Job opplever. Gud gir kameratene svar på tiltale med følgende spørsmål: “Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?” Her antyder Gud at lidelsen er noe vi aldri vil kunne forstå eller forklare fullt ut. Å spekulere for mye i dette er å formørke Guds råd med ord uten forstand.
Likevel oppdager jeg at Bibelen, Mormons bok, L&p og Den kostelige perle til sammen forklarer meningen med mitt liv på en veldig meningsfylt måte. Bibelen forteller i Matt. 25 at jeg skal bruke dette livet til å utvikle de talenter og gaver jeg har fått – slik at Herren kan konkludere: Rune, Du gode og tro tjener! Og i Salme 127 beskriver Bibelen barn som Herrens gave og som livsfrukt (som) er en lønn. Det gir mening med livet. Barna våre – og familien! Abraham forteller i kapittel 3 (v25) om vårt liv på jorden som en lydighetsøvelse – som en måte å utvikle karakter på.
Jeg vil så gjerne ha all kunnskap, visdom og utvikling, men helst ingen erfaring med det vanskelige. Men Abraham 3:26 forteller oss om at vi kan utvikle stadig mer herlighet, evindelig og alltid. L&p lærer oss at gjennom dette livet kan vi bli arvinger til den celestiale herlighet (L&p 76:57), at vi trenger dette jordelivet fordi det innebærer et legeme – som vi igjen trenger for å kunne motta en fylde av glede (L&p 93:33), bl.a. når det gjelder å kunne bli beseglet til en livsledsager for tid og evighet.
Det Bibelen og de hellige Skriftene vi har i Kirken til sammen lærer meg om meningen med mitt liv, livet på jorden, forteller meg noe om hvem jeg er. Det har blitt den tredje viktige tone i sangen om mitt liv. På samme måte som Himbafolket i Namibia hadde en sang som gav hver enkelt både identitet, tilhørighet og mening, er det mitt vitnesbyrd at Bibelen og de hellige Skriftene vi har i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige lager en treklang som danner den akkord som gjennom sommeren 2021 har blitt en viktig del av sangen om mitt liv.
De av dere som driver med musikk, vet at en akkord er en treklang som består av en grunntone, en ters og en kvint. Den ene tonen er at jeg ved summen av de hellige Skriftene vet hvor jeg var – før jeg ble unnfanget og fikk en kropp. Den andre tonen er at jeg ved summen av de hellige Skriftene vet hvor jeg skal etter dette livet. Den tredje tonen i akkorden er at jeg ved summen av de hellige Skriftene vet mye mer om hva som er meningen med dette livet som vi lever her og nå – hver for oss, og sammen.
Det er kanskje rart for dere som er vokst opp i Kirken å se og høre en stor Nordlending og førstereisgutt stå på talerstolen – to uker etter at han er blitt døpt og si at han føler seg hjemme. Men det er akkurat sånn det er for meg. Jeg har kommet hjem! Det er mitt vitnesbyrd at sannheten om mitt liv – og sannheten om ditt liv – er å finne i Jesu Kristi evangelium, gjennom Bibelen og gjennom de hellige Skrifter som Han har gjort tilgjengelige for oss i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.