Sagt av siste dagers hellige
Du er ønsket, kom tilbake
Jeg har vært innom Kirken av og på siden 2014, men deltok ikke fast på søndagsmøtene før i september 2021. Jeg har vært søkende helt siden jeg var 12 år, da jeg mistet min far. Jeg slet med å forstå livet, skjebnen og meningen med alt. Selv om det å miste min far var traumatisk i seg selv, så var også mine 12 første leveår preget av traumer i nære relasjoner. Slik var det til jeg ble 18 år. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Gud kunne la så vonde ting skje. Hvor var da kjærligheten de snakket sånn om i kirkene? Var det jeg som var ond og hadde gjort meg fortjent til dette? En stemme helt i mitt indre hvisket med jevne mellomrom “Du er ønsket, kom tilbake...” og den stemmen har jeg ignorert utallige ganger på vandringen fra en menighet til den andre og fra en religion til den andre. Jeg fant aldri det indre “hjemmet” som hvisket til meg med noen års mellomrom.
Da jeg var 14.5 år, så ble jeg lam etter en ulykke. I stor fortvilelse raste jeg mot verden og menneskene rundt meg. Jeg ble så sint og full av sorg, at jeg ikke kunne se noe lys i enden av tunnelen. Ingen fremtid. Stemmen kalte fremdeles, men nå var den bare provoserende. Hvordan kunne jeg ha en relasjon til en to tusen-år gammel skikkelse som skulle være så glad i meg? Jeg har ingen familie som er religiøse, og jeg fikk tyn for at jeg hadde en tro – dog skjør og vaklende. “Hvorfor vil du tro på en som gjorde dette mot deg?” fikk jeg høre. Med den nye livssituasjonen hadde jeg alltid mennesker rundt meg. Jeg var aldri alene, men jeg hadde aldri følt meg mer ensom.
Jeg visste jeg trodde på noe større enn meg selv; på livet før døden og livet etter døden, på en Gud som nok var kjærlig, selv om det var vanskelig å forstå. En dag fant jeg noe som het “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige” på nettet, og jeg fikk en Mormons bok. Jeg slet lenge med å ta til meg evangeliet og valgte flere ganger fra 2014-2021 å gå vekk fra troen. Så var det den lille stemmen, kallet som aldri ga opp. Etter min mentale helse sviktet helt i 2021, så bestemte jeg meg for å finne en vei ut av livet. Jeg prøvde 3 ganger å forlate jorden i fjor, helt til jeg fikk en oppvåkning på sensommeren. Jeg innså at jeg hadde sittet i 20 år og ventet på en form for forløsning; en redning, de rette ordene som ga alt mening – utenifra.
Jeg forsto til slutt at jeg måtte finne mening, forløsning og glede innenfra. Jeg var ansvarlig for meg selv. Jeg bestemte meg for å leve og begynte å delta på søndagsmøtene i september 2021. Etterhvert som ukene gikk, fikk jeg kontinuerlige svar på eldgamle og nye bønner – og et tent håp. I Kirken snakket de ikke så mye om Gud, men om vår himmelske Fader. Jeg fikk plutselig kontakt med en “Gud som er,” ikke en “Gud som var.” En himmelsk Fader som sørger når hver og en av oss lider, eller forviller oss inn i vonde tanker og handlinger. Jeg forsto at handlefriheten er absolutt. Jeg må velge Ham – for Han vil aldri tvinge meg til tro. Handlefriheten betyr at noen kan misbruke den mot seg selv og andre, men vi er aldri noe mindre elsket eller alene av den grunn. Ensomheten ble erstattet av en menighetsfamilie som jeg allerede har knyttet sterke bånd til.
Jeg fikk vennene jeg hadde bedt om i 8 år; flotte kvinner og menn som er solide, gode og stabile. Jeg har aldri vært så overøst med velsignelser og kunnskap om evangeliet. Nåde på nåde – litt etter litt. Kirken var ikke lenger tam eller kjedelig. Medlemmene som taler på søndagene deler modig av seg selv og gir oss i salen tillit til å romme sårbarheten deres. Det er oppløftende, inspirerende og spennende. Det er en vakker, levende Kirke. Den troen andre har, som jeg har vært misunnelig på (uten at jeg noen gang “misunte” dem den troen) kom sakte men sikkert og tok bolig i hjertet mitt. En gjenopprettelse som er så aktuell for oss i vår tid, med kunnskap som var tapt, som sprenger kapasiteten vår, for å forstå alt som venter på oss og som er lovet oss. En bror i Jesus Kristus, som villig tok på seg sonofferet, slik at jeg kan komme tilbake til min himmelske Far.
Et annet testamente om Jesus Kristus som viser at Hans ettermæle har fått pustet nytt liv i seg, med sannheter som forbereder, bereder, veileder, støtter og trøster. Jeg tok valget i oktober 2021 om å døpe meg, men annonserte det ikke før i år – av respekt for min ektefelle som ikke helt forstår, men som ser hvor godt jeg har fått det nå. Jeg følte jeg fikk et nytt liv igjen, men dog ikke et løfte om at det ikke skal være prøvelser. Forskjellen nå, er at på tross av disse kontinuerlige prøvelsene, så velger jeg å gjøre det beste ut av det – en dag om gangen og steg for steg. Jeg stoler på at det også kommer gode dager. Jeg ble døpt 2. juli i år, og nå er mitt største ønske å kunne gå gjennom tempelet og å være service-misjonær. Jeg ser opp til alle misjonærene, for mennesker som dem lyser opp en sti som ofte er mørklagt i mange sjeler. De ER lys. Jeg er så takknemlig for alt de gjør, selv under kontinuerlige prøvelser. For det er misjonærene som har løftet meg før jeg kom til Kirken, som utgjorde den viktigste forskjellen i livet mitt. På grunn av lysarbeidere som dem, har jeg har fått en indre fred, for her forleden dag sa stemmen nemlig “velkommen hjem.”