“Jeg vil dere skal huske”, Liahona, sep. 2023.
“Jeg vil dere skal huske”
Mosiah 5:12
Vi har alle fått personlige påminnelser om Kristus. Se hen til dem og husk ham.
Detalj fra Christ and the Rich Young Ruler [Kristus og den rike unge mannen], av Heinrich Hofmann
Som en del av vår erfaring i jordelivet, er vi alle underlagt ikke bare et glemselens slør, men også en glemselens tilstand. Glemselens slør får oss til å glemme scener og sannheter vi ble kjent med i vår førjordiske tilstand. Vår glemselens tilstand får oss til å glemme og avvike fra sannheter vi har lært eller lært på nytt i dette liv. Med mindre vi overvinner vår falne glemselens tilstand, vil vi naturligvis bli “snare til å gjøre misgjerninger, men sene til å huske Herren [vår] Gud” (1 Nephi 17:45).
Påminnelser om Kristus
For hvert bud han gir, lover Gud å “berede en vei for [oss] så [vi] kan utføre det han befaler [oss]” (1 Nephi 3:7). For at vi kan adlyde hans befaling om å huske, har Herren beredt påminnelser.
Alle ting blir virkelig skapt og laget for å bære vitnesbyrd og minne oss om Kristus (se Moses 6:63, se også Alma 30:44). Det er for eksempel meningen at vi skal minnes ham “når lerkens toner rører hjertestrengen og ange slår imot ved skogens rand”.1 Stener kan til og med rope ut som et vitnesbyrd og en påminnelse om Jesus (se Lukas 19:40). Faktisk bærer hele jorden, både hørbart og visuelt, strålende vitnesbyrd og tilbyr fantastiske påminnelser om sin Skaper.
De tilsynelatende tilfeldige påminnelsene i hele skapelsen blir utvidet med de mer formelle påminnelsene vi finner i hellige ordinanser. Abinadi forkynte at oldtidens Israel ble gitt strenge ordinanser å utføre “for å minne dem om Gud og deres plikt mot ham” (Mosiah 13:30). Profeter i vår tid har undervist det samme. President Spencer W. Kimball (1895–1985) erklærte: “Jeg antar at det aldri ville ha vært et frafall, det ville aldri ha vært en forbrytelse, hvis folk husket, virkelig husket, det de hadde inngått ved vannkanten eller ved nadverdsbordet og i tempelet.”2
Kristi forsoning er både universell og individuell. Det samme er hans påminnelser. I tillegg til ensartede ordinanser som tilbys alle, gir han oss varierende og personlige påminnelser om ham. Vanlig leire eller gjørme vil for eksempel sannsynligvis ikke få mange til å huske Jesus eller svulme av følelser og takknemlighet for ham. Men mannen hvis syn ble gjenopprettet da Jesus salvet øynene hans med leire, husket sannsynligvis Jesus kjærlig hver gang han så på leire – gjørme! (se Johannes 9:6–7). Det er heller ikke sannsynlig at Na’aman noensinne var i stand til å se en elv, spesielt Jordan, uten å tenke på Herren som helbredet ham der (se 2 Kongebok 5:1–15). Vi har alle fått en eller flere personlige påminnelser om Kristus. Se hen til dem og husk ham.
Vitnesbyrd om Kristus
Opptegnelser og historier er ytterligere ting Herren har forberedt for å hjelpe oss å adlyde hans befaling om å huske. Skriftene – opptegnelser om Guds handlemåte med sine barn – snakker ofte om å bære vitnesbyrd om ham (se 2 Korinter 8:3; 1 Johannes 5:7; 1 Nephi 10:10; 12:7; Lære og pakter 109:31; 112:4).
Hellige opptegnelser, herunder personlige dagbøker, hjelper oss å bære vitnesbyrd. Dype øyeblikk med Ånden er en gave som vi i øyeblikket tror vi aldri vil glemme. Men vår glemselens tilstand får også de mest dyptgripende opplevelsene til å svinne hen med tiden. En dagbokoppføring, et fotografi eller en opptegnelse kan hjelpe oss ikke bare å huske dype øyeblikk, men også bringe tilbake følelsene og Ånden vi følte. Ingen overraskelse da over at det første budet etter at Kirken ble organisert i denne evangelieutdeling, var: “Det skal føres en opptegnelse blant dere” (Lære og pakter 21:1). Opptegnelser som føres riktig, forstørrer vår erindring og kan overbevise oss om våre feil og bringe oss til Gud (se Alma 37:8).
Til syvende og sist er vi naturligvis i stand til å bære vitnesbyrd om sannheten fordi vi har mottatt et vitnesbyrd om sannheten fra Den hellige ånd, som er “himmelens vitnesbyrd” (Moses 6:61). I denne rollen nedtegner Den hellige ånd sannheten på “hjertets kjødtavler” (2 Korinter 3:3). Han hjelper oss å huske Kristus og alt han har lært oss (se Johannes 14:26).
Forbindelsen mellom Jesus, vitnesbyrd, Den hellige ånd og å minnes er vist i Moroni 10:3–5. Vi er lovet at hvis vi leser Mormons bok, en hellig opptegnelse, og minnes Gud og spør ham i Kristi navn av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og tro på Kristus, vil Den hellige ånd åpenbare opptegnelsens sannhet for oss. Og hvis denne opptegnelsen er sann, da er Jesus Kristus.
Alma Arise [Alma, reis deg], av Walter Rane
Husk å bli forløst
Å minnes Jesus fører til forløsning og frelse. Overvei hvilken rolle erindring spilte i den unge Almas forløsning. Da engelen viste seg for Alma, overga han denne befalingen til Alma: “Forsøk ikke mer å ødelegge kirken”. Men allerede før han utstedte denne formaningen, erklærte engelen: “Husk dine fedres fangenskap …og husk hvor store ting [Kristus] har gjort for dem. For de var i trelldom, og han befridde dem” (Mosiah 27:16, uthevelse tilføyd).
Engelens befaling om å huske var ikke bare et klokt direktiv med bred anvendelse. For Alma var det en konkret ledetråd, et kjærlig hint om hvordan han kunne overleve den nær-døden-opplevelsen han var i ferd med å få.
Tyve år senere fortalte Alma sin sønn Helaman, i dramatisk detalj, hva han gjennomgikk da han lå lam og målløs i tre dager, og “[omvendte seg] nesten til døden” (Mosiah 27:28). Etter at engelen hadde forlatt dem, husket Alma, men alt han kunne huske, var sine synder.
“Jeg var sønderrevet i evig pinsel,” fortalte Alma. “… Ja, jeg husket alle mine synder og misgjerninger, og for dette ble jeg pint med helvetes smerter” (Alma 36:12–13). Tanken på å stå foran Gud fylte Alma med så “ubeskrivelig angst” at han tenkte å unnslippe, ikke bare ved å dø, men ved å bli “vist bort og tilintetgjort, både på legeme og sjel” (Alma 36:14–15).
Her burde vi stoppe opp og forstå: Alma betalte ikke bare en fryktelig tre dagers straff som var forhåndsbestemt til å være den rette konsekvensen for hans synder. Nei, han opplevde i egen person – de første tre dagene – å være “innhyllet i dødens evigvarende lenker” (Alma 36:18; uthevelse tilføyd).
Han ville visselig ha forblitt i denne fryktelige tilstand utover tre dager – i det uendelige – om det ikke hadde vært for det faktum at han i barmhjertighetens navn, på en eller annen måte, fra et eller annet sted, husket at hans far hadde profetert “om en Jesus Kristus som skulle komme, en Guds Sønn som skulle sone for verdens synder”. Så sa han:
“Da mitt sinn ble grepet av denne tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg som er i bitterhets galle og er innhyllet i dødens evigvarende lenker.
“Og se, da jeg tenkte dette, kunne jeg ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder” (Alma 36:17–19).
Alma hadde fulgt engelens befaling om å huske. Han husket Jesus. Og akkurat slik Jesus hadde befridd Almas fedre fra deres fangenskap, befridde han Alma fra hans.
Hvilken mild barmhjertighet og mektig befrielse! For en forbløffende forandring i hjerte og sinn! Alma, som bare noen øyeblikk tidligere tenkte å unnslippe Guds nærhet ved å bli utryddet, så nå for seg Gud og hans hellige engler og “lengtet etter å komme dit” (Alma 36:22).
Denne mirakuløse forvandlingen ble aktivert av et enkelt minne. Almas opplevelse gir bokstavelig mening til de siste ordene i kong Benjamins siste preken: “Husk nå dette, og gå ikke til grunne” (Mosiah 4:30).
Han husker oss
Når vi alltid prøver å minnes Jesus, er det viktig å huske at han alltid minnes oss. I begge sine hender har han tegnet oss (se Jesaja 49:16). Tenk på det – kjærlige Jesus vil ikke, kan ikke, glemme oss, likevel glemmer han så lett og villig våre synder som knuste ham.
Det er verdt å huske.