Bare digitalt
Å være “en god mottager” av tjeneste
Jeg var vant til å være den som tjente andre. Men da en lege oppdaget svulster i brystet mitt, fant jeg verdien av å bli tjent.
På universitetet hadde jeg virket som Hjelpeforeningens president to ganger, og hadde hatt andre kall i forskjellige menigheter som ofte gjorde det mulig for meg å hjelpe andre. Jeg studerte psykologi og brukte mye av tiden min på å hjelpe dem som strevde med forskjellige psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser.
Jeg var vant til å tjene, ikke motta tjeneste.
Så en kveld fant jeg en klump på størrelse med en klinkekule i brystet mitt. Jeg ignorerte det i noen uker, helt til en kveld da romkameraten min Rachel, som også hadde vært misjonsledsageren min, kom hjem. Hun satt på sengen overfor meg, og jeg kom på at bestemoren hennes hadde gått bort av brystkreft.
Helt siden jeg fant klumpen hadde jeg benektet at noe var galt. Ingen i familien min har noensinne hatt helseproblemer, langt mindre kreft. Selv om jeg ønsket å få undersøkt klumpen, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg skulle begynne med sykehus og leger. Men akkurat denne kvelden følte jeg at jeg skulle si noe til Rachel.
Hun ga meg en klem med gang og gråt sammen med meg. Så hjalp hun meg å finne en lege som kunne se på klumpen for meg. Men hun stoppet ikke der – hun ble også med meg til legetimen, slik at jeg slapp å være alene. Hun æret sine pakter ved å være et eksempel på rådet i Mosiah 18:9 om å “sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst.”
Ved påfølgende legebesøk fant jeg ut at klumpen jeg kjente, var én av fire svulster i brystet. Og at den var den minste. Dette var en av de mest sjokkerende opplevelsene i mitt liv, og det var spesielt vanskelig fordi jeg også prøvde å balansere skole og kall i Kirken.
Gud veileder folk til velsignelse for oss
Selv om jeg senere fant ut at svulstene var godartede, tenkte jeg mye på denne opplevelsen og hvor mye min venn hadde velsignet meg. Hun åpnet øynene mine for hvor viktig det er å la andre tjene meg.
Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum underviste:
“Vi vet alle at ‘det er saligere å gi enn å ta imot’ [Apostlenes gjerninger 20:35], men jeg lurer på om vi noen ganger ignorerer eller til og med nedvurderer betydningen av å være en god mottager …
Noen ganger kommer folk til og med til det punktet hvor de ikke kan motta en gave eller, for den saks skyld, en kompliment, uten å bli forlegne eller få en følelse av gjeld. De tror feilaktig at den eneste akseptable måten å reagere på ved å motta en gave, er ved å gi tilbake noe av enda større verdi.”1
Gjennom mine kall i Kirken og under psykologistudiene var jeg i stand til å vokse betydelig fordi andre gjorde det mulig for meg å tjene dem. Hadde noen av dem jeg ble bedt om å tjene, nektet meg denne muligheten, ville ikke disse opplevelsene ha tillatt meg å bli mer lik min Frelser ved å tjene i hans navn.
Min erfaring med svulster hjalp meg å forstå at det motsatte også er sant: Ved å nekte andre mennesker å tjene meg, lot jeg dem ikke vokse på de måtene jeg hadde gjort da andre lot meg tjene dem. Jeg gikk også glipp av hellige muligheter til å komme nærmere dem og Kristus. Eldste Uchtdorf sa: “Når vi er gode og takknemlige mottagere, åpner vi en dør for å styrke vårt forhold til gavens giver. Men når vi ikke verdsetter eller til og med forkaster en gave, skader vi ikke bare dem som strekker seg ut til oss, men på en eller annen måte skader vi oss selv også.”2
Livet er ikke en individuell bestrebelse
Gud mente ikke at vi skulle gå på paktens sti alene, akkurat slik han ikke mente at jeg skulle håndtere svulstene mine på egenhånd. Noen ganger er det vi som gir, men Gud mener også at vi skulle motta kjærlighet og tjeneste. Frelseren selv satte eksempelet for oss i dette (se for eksempel Markus 14:3–9).
Jeg sier ikke lenger nei når folk vil lage småkaker til meg under en stressende eksamen, eller når de tilbyr å kjøpe lunsj til meg hvis jeg har hatt en dårlig dag. Jeg forteller ikke lenger mine omsorgssøstre og -brødre at jeg ikke trenger noe fra dem. Jeg lar dem i det minste fortsette å be for meg hvis det ikke er noe annet jeg trenger for tiden.
Jeg avviser ikke lenger folk når de tilbyr seg å hjelpe. Til gjengjeld har jeg lært at ved å la andre hjelpe meg, er jeg mer villig til å la Jesus Kristus hjelpe meg. Og å slippe ham mer inn i livet mitt har gitt meg så mye styrke.
Eldste Uchtdorf sa: “Enhver gave som tilbys oss – spesielt en gave som kommer fra hjertet – er en mulighet til å bygge eller styrke et kjærlighetsbånd.”3 Det er sant med våre kjære (og også dem vi ikke kjenner så godt), og det er sant med vår himmelske Fader og Jesus Kristus.
Jeg har blitt så velsignet for denne forandringen i perspektivet med hensyn til å la andre tjene meg. Istedenfor å avvise andres innsats for å bry seg om meg, har jeg vært i stand til å invitere nye vennskap inn i livet mitt – og fått et dypere forhold til min Frelser – ettersom jeg har tillatt meg å motta tjeneste og ikke bare være en giver.