Takknemlig for å “høre Ham”, Liahona, sep. 2023.
Takknemlig for å “høre Ham”
Jeg har vanskelig for å høre i kirken, men denne historien fra Det nye testamente hjalp meg å se situasjonen min annerledes.
Jeg har hatt sterkt hørselstap mesteparten av livet, og kan bare forstå omtrent 20 prosent av det som blir sagt på talerstolen under de fleste av Kirkens møter. Av og til får min døvhet meg til å føle meg alene og adskilt, for eksempel når forsamlingen ler av en talers humoristiske bemerkning, men ikke jeg, fordi jeg ikke hørte den. Og jeg var ikke den eneste. Eldre medlemmer av menigheten fortalte meg at de også hadde vanskelig for å høre.
Noen ganger, etter å ha strevd med å forstå en lavmælt taler på nadverdsmøtet, eller når en lærer i Søndagsskolen erklærer at det ikke er nødvendig å bruke mikrofonen fordi alle kan høre, lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt går i kirken når jeg kan høre så lite. Ville ikke tiden min blitt bedre brukt hjemme til å lese leksjonene i Kom, følg med meg eller å studere Skriftene?
Likevel ønsket jeg å være lydig og fortsatte å delta sammen med familien for å fornye mine dåpspakter og minnes Frelseren ved å ta del i nadverden. Det var alltid en velsignelse å føle Ånden, og jeg følte meg alltid oppbygget av det jeg kunne høre.
En søndag hadde høyrådsmedlemmet som talte på nadverdsmøtet, en av de tydelige, fremtredende røstene som gjorde det lettere å høre. Han drøftet historien fra Det nye testamente om kvinnen som led av blødninger i 12 år, og hadde tro på at hun kunne bli helbredet hvis hun bare kunne strekke seg ut og røre ved Jesu kjortel når han gikk forbi (se Lukas 8:43–48).
Taleren ga så en gripende innsikt som gjorde sterkt inntrykk på meg, og forklarte at på grunn av hennes tilstand ville denne kvinnen ha blitt ansett som uren, og ville sannsynligvis ikke ha fått lov til å gå i kirken. I 12 år!
Konsekvensene av dette tok pusten fra meg. Selv om hun var syk, var denne kvinnen sannsynligvis ikke så uvel at hun ikke kunne gå i kirken, i hvert fall av og til. Men på grunn av den tidens sosiale skikk, fikk hun ikke lov til å delta. For en fryktelig prøvelse for en troens person!
Mens jeg grunnet på hjertesorgen hun må ha følt over å bli forbudt å tilbe Gud sammen med de troende på grunn av sin fysiske tilstand – noe hun ikke hadde kontroll over – åpnet Ånden øynene mine for hvordan hennes situasjon kunne sammenlignes med min egen. Jeg ble gitt å forstå at selv om jeg ikke kunne være en fullverdig deltager, hadde jeg i det minste privilegiet å gå i kirken og høre hva jeg kunne. Denne kvinnen hadde ikke noe slikt valg. Jeg skammet meg over de gangene jeg hadde vurdert å bli hjemme.
Umiddelbart talte Gud til mitt hjerte og fortalte meg at han ikke ville at jeg skulle føle skyld. Han ønsket at jeg skulle føle takknemlighet – takknemlighet for privilegiet det er å gå i kirken og bli styrket ved å omgås trofaste Kristi disipler. Selv om jeg ikke kunne høre alt, kunne jeg forstå visse ting – og hver og en av dem velsignet mitt liv. Det var også spesielle øyeblikk da Ånden hjalp meg å forstå de tingene jeg ikke kunne høre.
Jeg følte takknemlighet for friheten til å tilbe Gud og nyte velsignelsene ved å dra til hans hus. Ånden vitnet for meg om at det var langt, langt bedre for meg å være på Kirkens møter, ta del i nadverden og lære hva jeg kunne, enn å ikke delta i det hele tatt.
Den dagen endret min holdning seg. Istedenfor å føle meg nedslått ved mine begrensninger, fylte fred mitt hjerte, og jeg bestemte meg for å fokusere på velsignelsene ved tilstedeværelse i kirken. Jeg bestemte meg for å gjøre en oppriktig innsats for å være takknemlig for det jeg kunne høre, istedenfor å være motløs over det jeg ikke kunne høre.
Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa: “Å være takknemlig i vanskelige tider betyr ikke at vi er tilfreds med våre omstendigheter. Det betyr at vi gjennom troens øyne ser forbi dagens utfordringer.”1 Kvinnen som strakte seg ut for å røre ved Jesu kjortel, var en fantastisk påminnelse for meg om å ha nok tro på Herren til å se forbi mine begrensninger, og tilstrekkelig tillit til Gud til å vite at han vil velsigne meg til å heve meg over mine fysiske begrensninger.
Livet kommer med alle slags åndelige, følelsesmessige eller fysiske utfordringer, men selv i vanskelige tider blir vi oppfordret til å være takknemlige for velsignelsene vi nyter. Herren sa:
“Mine venner, frykt ikke, la deres hjerter trøstes, ja, fryd dere evig og alltid og gi takk for alt …
Og alle ting dere har vært plaget med, skal virke sammen til deres gode og til mitt navns herlighet” (Lære og pakter 98:1, 3).
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.