“Helbredet i tempelet”, Liahona, sep. 2023.
Sagt av siste dagers hellige
Helbredet i tempelet
I tempelet følte jeg en dyp forsikring om at Herren elsker meg og er oppmerksom på mine vanskeligheter.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren; bakgrunnsfoto av Durban Sør-Afrika tempel: Matthew Reier
Vår første sønn ble dødfødt i 2017. Ni måneder før Durban Sør-Afrika tempel ble innviet i 2020, ble vår andre sønn dødfødt.
Den gangen følte jeg meg som Hanna i Det gamle testamente. I min “hjertesorg ba [jeg] til Herren og gråt sårt” (1 Samuel 1:10).
Jeg følte meg hjelpeløs og sint, og jeg hadde uutholdelig smerte. Jeg strevde følelsesmessig, fysisk og åndelig. Å holde fast i jernstangen føltes som å holde fast i en tråd som gradvis gled ut av hendene mine. Jeg brant virkelig i “lidelsens ovn” (Jesaja 48:10).
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk hjelp og helbredelse fra min familie, Skriftene og bønn. Jeg fikk også hjelp av rådgivere. Kulminasjonen av min helbredelse kom imidlertid i tempelet.
Da jeg begynte å virke i tempelet, begynte jeg å bli fylt med mer lys. Jeg følte meg hjemme der. Jeg følte også en dyp forsikring om at Herren elsker meg og er oppmerksom på mine vanskeligheter.
Da jeg fortsatte å virke i Herrens hus, begynte jeg å se på mine forfedres navn på en annen måte. Det var ikke bare navn. Jeg innså for eksempel at en av forfedrene var en datter, en mor, en bestemor, en tante, en søster, en niese. Hennes bortgang må ha vært vanskelig for etterlatte slektninger. Men velsignelsene som ble tilbudt denne slektningen i tempelet gjennom hellige stedfortredende ordinanser, utgjør en stor glede som overgår enhver smerte hennes levende slektninger kan ha følt ved hennes bortgang.
Denne forståelsen har velsignet meg når jeg har tenkt på våre dyrebare gutter, vår ånds evige natur og vår himmelske Faders frelsesplan. Å miste guttene våre tilskynder meg til å gjøre mitt beste for å etterleve evangeliet.
Noen dager er fortsatt vanskeligere enn andre. Men å holde fast ved mine paktsløfter gjør disse dagene lettere.
For å låne president Russell M. Nelson ord: “Vi savner [våre sønner] sterkt. Men på grunn av Jesu Kristi gjengitte evangelium, bekymrer vi oss ikke for [dem]. Når vi fortsetter å ære våre pakter med Gud, lever vi med den forventning at vi skal være sammen med [dem] igjen.”1