Kapittel 11
Hedre de prestedømsnøkler som ble gjengitt gjennom Joseph Smith
“La meg nå si – svært tydelig og svært ettertrykkelig – at vi har det hellige prestedømme og at nøklene til Guds rike er her. De finnes bare i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”
Fra Joseph Fielding Smiths liv
President Joseph Fielding Smith erklærte: “Jeg har fullkommen kunnskap om profeten Joseph Smiths guddommelige misjon. Det er ingen tvil i mitt sinn om at Herren oppreiste ham og ga ham åpenbaring og bud, åpnet himmelen for ham og kalte ham til å stå i spissen for denne strålende evangelieutdeling.”1 President Smith kombinerte denne “fullkomne kunnskap” med respekt og ærefrykt for prestedømsnøklene som ble gjengitt gjennom profeten Joseph. Han hedret og støttet alltid dem som hadde nøklene, og han rådet alle Kirkens medlemmer til å ha den samme respekt. Han sa: “Enhver som er behørig valgt til å presidere i noen stilling i Kirken, skulle respekteres i sitt kall.”2
På ett punkt i Joseph Fielding Smiths tjeneste som apostel, var Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum engasjert i en pågående diskusjon om et vanskelig spørsmål. Eldste Smith hadde uttrykt en sterk mening om saken. En dag kom president Heber J. Grant, som da var Kirkens president, til eldste Smith kontor. President Grant forklarte at etter å ha overveid saken ved hjelp av bønn, hadde han følt seg tilskyndet til å anbefale en handling som avvek fra eldste Smiths syn. Umiddelbart uttrykte eldste Smith sin støtte til president Grants avgjørelse. Han erklærte senere: “Når Kirkens president sier Herren har åpenbart noe for ham eller inspirert ham til å gjøre noe, vil jeg for min del støtte ham fullt ut i dette.”3
Joseph Fielding Smith ga slik støtte til alle sine prestedømsledere, ikke bare Kirkens president. For eksempel ble Nathan Eldon Tanner kalt som medlem av De tolvs quorum i oktober 1962. Et år senere ble han kalt som rådgiver i Det første presidentskap, og ble dermed satt i en presiderende stilling over president Smith, som var president for De tolvs quorum. President Tanner uttrykte senere sin takknemlighet for president Smiths støtte: “Da jeg ble kalt til Det første presidentskap, viste han stor respekt for meg i den stillingen og ga meg full støtte og tillit, selv om han var seniormedlemmet av De tolv og hadde vært i dette quorumet i over femti år.”4
President Smith respekterte også prestedømslederne i menigheten sin. Mens han var medlem av De tolv apostlers quorum, sa han: “Jeg har ingen rett… til å døpe et av mine egne barn uten først å gå til biskopen i menigheten der jeg bor og få hans samtykke, fordi han har nøklene for den menigheten som jeg tilhører. Jeg har aldri døpt noen av mine barn… uten at jeg har gått til biskopen og fått tillatelse til å utføre denne ordinansen og til å bekrefte dem som medlemmer av Kirken.”5
Joseph Fielding Smiths læresetninger
1
Prestedømsnøkler er kraft og myndighet til å lede Herrens verk på jorden.
Det er forskjell på å motta et embede i prestedømmet og å motta prestedømmets nøkler. Dette skulle vi ha en klar forståelse av…
…Selv om alle menn har prestedømmet som er ordinert til ethvert embede, finnes det likevel en spesiell, eller ledende, myndighet som er gitt dem som er kalt til å presidere. Denne myndighet kalles nøkler.6
[Prestedømmets] nøkler er retten til å presidere. Det er kraft og myndighet til å styre og lede alle Herrens saker på jorden. De som innehar dem, har myndighet til å styre og kontrollere hvordan alle andre kan tjene i prestedømmet.7
Når menn er bemyndiget av en som har disse nøklene, er deres handlinger gyldige. Det de gjør, blir beseglet og stadfestet i Kirken både på jorden og i himlene.8
2
Herren har sendt hellige budbringere fra sin nærhet for å gjengi prestedømmets nøkler.
Vi tror at etter en lang natt med mørke, vantro og avvik fra de sannheter som henhører til ren og fullkommen kristendom, har Herren i sin uendelige visdom igjen gjengitt til jorden fylden av det evige evangelium.
Vi vet at Joseph Smith er en profet, at Faderen og Sønnen viste seg for ham våren 1820 for å innlede denne siste evangelieutdeling, at han oversatte Mormons bok ved Guds gave og kraft, at han mottok nøkler og myndighet fra engler sendt i nettopp denne hensikt, og at Herren åpenbarte for ham de frelsende læresetninger.9
Herren anerkjenner ingen ordinans eller seremoni, selv om den utføres i hans navn, med mindre den er i samsvar med hans vilje og blir utført av en som er anerkjent som hans bemyndigede tjener. Det var av den grunn at han sendte hellige budbringere fra sin nærhet til Joseph Smith og andre, for å gjengi det som hadde blitt tatt fra jorden, fylden av evangeliet og fylden av prestedømmets nøkler.10
Prestedømmets nøkler måtte gjengis. Det var ikke tilstrekkelig at døperen Johannes kom med nøklene til Det aronske prestedømme, og Peter, Jakob og Johannes med nøklene til Det melkisedekske prestedømme, som Kirken ble organisert ved, men det måtte finne sted en åpning av himlene og en gjengivelse av nøkler som hadde vært innehatt av alle profetene som har ledet evangelieutdelinger fra Adams tid og frem til Peter, Jakob og Johannes. Disse profetene kom i sin tur, og hver av dem overdro den myndighet de hadde.11
Da Peter, Jakob og Johannes overdro Det melkisedekske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery, overdro de også prestedømsnøkler.
Alle nøklene til alle evangelieutdelinger måtte på plass for å oppfylle profetenes ord og Herrens hensikter med å tilveiebringe en fullstendig gjenopprettelse av alle ting. Derfor måtte den menneskelige families far, det første menneske på jorden, komme, og han kom med sin kraft. Moses og andre kom. Alle som hadde nøkler, kom og overdro sin myndighet… Vi har ikke datoene da noen av disse tingene ble åpenbart, men da profeten Joseph Smith skrev til de hellige i Nauvoo om de dødes frelse, erklærte han, slik det er nedtegnet i kapittel 128 i Lære og pakter [vers 17-21], at alle disse profetene kom med sine nøkler i den evangelieutdeling vi nå lever i.12
Etter at Kirken ble organisert, befalte Herren sine hellige at de skulle bygge et hus til hans navn. De hellige innså knapt nok viktigheten av det, og de gikk ikke umiddelbart i gang med å bygge dette huset, så Herren irettesatte dem [se L&p 95:1-4]. Etter irettesettelsen gikk de i gang av all sin styrke, og i sin fattigdom bygget de Kirtland tempel. Hva ble det bygget for? Som et hellig fristed hvor Jesus Kristus kunne komme, hvor han kunne sende sine tjenere, profetene, med sine myndighetsnøkler… Vi vet at tre av oldtidens store profeter som innehadde viktige nøkler, kom på den tredje dagen i april 1836.
Først kom Moses [se L&p 110:11]. Han ga Joseph Smith og Oliver Cowdery nøklene til Israels innsamling… Han samlet Israel, og selv om han ikke fikk anledning til å bringe dem i besittelse av landet, hadde han likevel nøklene til innsamlingen. Han kom til Peter, Jakob og Johannes på forklarelsens berg og overdro til dem de samme nøklene til Israels innsamling på deres tid. Han ble sendt til profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery for å overdra nøklene til Israels innsamling i evangelieutdelingen i tidenes fylde…
Elias kom etter at Moses hadde overdratt sin nøkler, og bragte evangeliet fra evangelieutdelingen som Abraham levde i [se L&p 110:12]. Alt som gjelder den evangelieutdelingen, de velsignelser som ble overdratt til Abraham, de løfter som ble gitt til hans etterkommere, alt sammen måtte bli gjengitt, og Elias, som hadde nøklene til den evangelieutdelingen, kom.
Så kom Elijah, den siste av profetene som hadde nøklene til beseglingsmyndigheten i det gamle Israel, og overdro denne myndigheten, myndigheten til å besegle [se L&p 110:13-16]. Noen medlemmer av Kirken har vært forvirret og trodd at Elijah kom med nøklene til dåp for de døde eller til frelse for de døde. Elijahs nøkler var større enn som så. De var beseglingsnøkler, og disse beseglingsnøklene angår de levende og omfavner de døde som er villige til å omvende seg.13
Profeten Elijah… overdro til dem [Joseph Smith og Oliver Cowdery] beseglingsmyndigheten, fullmakt til å bruke prestedømmet til å binde på jorden og besegle i himmelen.14
Beseglingsmyndigheten setter godkjenningsstempel på hver ordinans som er gjort i denne kirken og ikke minst de som er utført i Herrens templer.15
I Kirtland tempel viste Elijah seg for Joseph Smith og Oliver Cowdery og overdro beseglingsnøklene.
Brødre og søstre, dette er en strålende evangelieutdeling. Alle andre evangelieutdelinger strømmer inn i den. All myndighet, all kraft er sentrert i denne evangelieutdeling som vi lever i. Vi har det privilegium å få del i disse velsignelsene ved å være trofaste.16
La meg nå si – svært tydelig og svært ettertrykkelig – at vi har det hellige prestedømme og at nøklene til Guds rike er her. De finnes bare i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.17
3
Kirkens president har nøklene for hele Kirken.
Kort tid før sin martyrdød, overdro profeten [Joseph Smith] til De tolv apostler – som utgjør Kirkens annet quorum – alle nøkler og alle ordinanser og alt prestedømme som er nødvendig for dem å ha for å videreføre dette store og strålende arbeid for universell frelse.18
Dette prestedømmet og disse nøkler… har blitt gitt til hver mann som har blitt beskikket som medlem av De tolvs råd. Men siden de hører inn under presidentskapet, kan de bare utøves i sin helhet av Guds seniorapostel på jorden, som er Kirkens president.19
Kirkens president har nøklene for hele Kirken… I ham er prestedømmets kraft samlet. Han har alle nøklene av enhver art, knyttet til evangelieutdelingen i tidenes fylde. Alle nøklene til tidligere evangelieutdelinger som er åpenbart, innehas av ham.20
4
Vi skulle hedre dem som Kirkens president har delegert myndighetsnøkler til.
[Kirkens president] har rett til å delegere myndighet og å trekke tilbake myndighet slik han selv vurderer det og mottar inspirasjon til å gjøre.21
Husk at det bare finnes én på jorden som innehar prestedømmets beseglingsmyndighet, og han kan delegere denne myndigheten til andre slik at de kan handle og de kan besegle på jorden, og det er gyldig, det er bindende, så lenge som han godkjenner det. Hvis han trekker denne myndigheten tilbake, kan ingen utøve den.22
Ingen kan forrette i og overdra templets velsignelser uten at myndighet til å gjøre det blir delegert til ham av Kirkens president. Ingen kan forrette i noen stilling i denne kirken uten myndighet til å gjøre det, mottatt via den myndighet og de nøkler som innehas av Kirkens president… Hvis han i kraft av sine nøkler skulle si at visse privilegier skal trekkes tilbake fra folket, da ville ingen ha myndighet til å forrette i overdragelse av disse spesielle privilegiene. Skulle noen forsøke å gjøre det, ville handlingen være ugyldig, og en som forsøkte å forrette på denne måten, ville måtte svare for Gud, om ikke for Kirken, og ville bli funnet i overtredelse…
…Når apostlene eller andre brødre besøker Sions staver og er utpekt til å sette i orden noe som krever oppmerksomhet der, gjør de det i kraft av det oppdrag eller den myndighet som er delegert til dem av Kirkens president. Det samme prinsippet gjelder i mindre grad i staver og menigheter.23
Enhver som er riktig valgt til å presidere i noen stilling i Kirken, skulle respekteres i sitt kall. Når en mann blir ordinert til en biskops embede, mottar han nøklene til å presidere over menigheten der han bor, og skulle respekteres i sitt kall av hvert medlem av menigheten, uansett hvilken stilling noen av dem måtte ha. Det samme gjelder stavspresidenten, quorumspresidenten eller hva det måtte være. For å illustrere hva dette betyr, lærer vi at ingen far har rett, selv om han har Det melkisedekske prestedømme, til å døpe et av sine egne barn uten først å få godkjennelse av biskopen. Når godkjennelse er innhentet, har faren fullmakt til å utføre denne ordinansen for sitt barn. Skulle noen far påta seg å utføre en dåp eller å ordinere sin sønn uten først å få godkjennelse av den presiderende autoritet i menigheten eller staven, alt etter hva som er aktuelt, som har myndighetsnøklene, ville han være i overtredelse. Dette gjelder en apostel like mye som en eldste i en menighet. Ikke engang Kirkens president ville tenke på å handle i noen sak av denne typen uten først å anerkjenne biskopen i sin menighet eller sin stavspresident og den myndighet som hadde blitt delegert til biskopen eller stavspresidenten.24
5
Den forente røst av dem som innehar rikets nøkler, vil alltid lede oss dit Herren ønsker at vi skal være.
Jeg tror det er én ting vi burde ha svært klart for oss. Hverken Kirkens president eller Det første presidentskap, og heller ikke den forente røst av Det første presidentskap og De tolv, vil noensinne føre de hellige på avveie eller sende ut råd til verden som er i strid med Herrens sinn og vilje.
En person kan falle fra eller ha synspunkter eller gi råd som ikke er i samsvar med det Herren ønsker. Men Det første presidentskaps røst og den forente røst av de andre som sammen med dem har rikets nøkler, kommer alltid til å lede de hellige og verden på de veier hvor Herren ønsker at de skal være…
Jeg vitner om at hvis vi vil se hen til Det første presidentskap og følge deres råd og veiledning, kan ingen makt på jorden stanse eller forandre vår kurs som kirke, og som enkeltpersoner skal vi få fred i dette liv og bli arvinger til evig herlighet i den kommende verden [se L&p 59:23].25
Forslag til studium og undervisning
Spørsmål
-
På hvilke måter kan vi følge president Smiths eksempel når vi oppholder dem som har prestedømsnøkler? (Se “Fra Joseph Fielding Smiths liv”.)
-
Hvordan hjelper del 1 deg å forstå forskjellen mellom å ha et embede i prestedømmet og å ha prestedømsnøkler? Hvorfor tror du dette er et viktig skille?
-
På hvilke måter har du blitt velsignet fordi prestedømsnøkler har blitt gjengitt til jorden? (Se del 2.)
-
Hvordan tror du Kirken styrkes av organisasjonen som er beskrevet i del 3 og 4? Hvordan blir individuelle medlemmer av Kirken styrket?
-
Hva føler du når du overveier president Smiths ord om enhet blant Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum? Når har du mottatt veiledning av deres “forente røst”? (Se del 5.)
Aktuelle skriftsteder
Matteus 16:13-19; Apostlenes gjerninger 3:21; L&p 21:4-6; 27:5-13; 65:2; 128:8-21; 132:7
Hjelp til undervisningen
“Det kan… forekomme at du ikke vet svaret på et spørsmål. Hvis det skjer, sier du bare at du ikke vet det. Du kan gjerne si at du vil forsøke å finne svaret, eller du kan oppfordre elevene til å finne svaret og gi dem tid under en annen leksjon til å rapportere det de finner” (Undervisning, intet større kall [1999], 64).