Kapittel 20

Kjærlighet og omtanke for alle vår Faders barn

“Jeg tror at hvis alle mennesker visste og forsto hvem de er, og var klar over den guddommelige kilde de kommer fra… ville de føle en godhet overfor og et slektskap med hverandre som ville forandre hele deres måte å leve på og bringe fred på jorden.”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

Joseph Fielding Smith jr. og John J. Stewart sa: “Det var i livets gjennomtenkte små ting at den virkelige Joseph Fielding Smith kunne sees klarest.” Så ga de tre eksempler på “gjennomtenkte små ting” han hadde gjort:

“En dag på en konferanse i Kirken i Tabernaklet på Temple Square, hadde en 12-år gammel gutt, som var glad for å være der for første gang, kommet tidlig for å være sikker på å få sitte så langt frem som mulig… Like før møtet begynte, og da alle setene var opptatt, ba en plassanviser gutten om å gi fra seg plassen sin slik at en senator som var sent ute, kunne få den. Ydmykt innrettet gutten seg, og sto i midtgangen, skuffet, forlegen og med tårer i øynene.” President Joseph Fielding Smith “la merke til unggutten og ga tegn til at han skulle komme opp [på forhøyningen]. Da gutten fortalte ham hva som hadde skjedd, sa han: ‘Den plassanviseren hadde ingen rett til å gjøre det mot deg. Men sitt sammen med meg, du,’ og delte sin plass med ham, midt blant Kirkens apostler.

En dag da han intervjuet en gruppe unge menn som skulle dra på misjon for Kirken i to år, la [han] merke til en bondegutt som hadde blitt tildelt Øst-Canada. ‘Det er kaldt der oppe, gutten min. Har du en god og varm jakke?’ ‘Nei, sir, det har jeg ikke.’ Han tok gutten med over gaten til [et] varehus og kjøpte ham den varmeste jakken de hadde.

Den dagen han ble oppholdt på konferansen som Kirkens president, trengte en liten jente seg frem gjennom folkemengden etter møtet og strakte seg etter hånden hans. Han ble så rørt over denne symbolske handlingen at han bøyde seg ned og tok barnet i armene sine. Han fikk vite at navnet hennes var Venus Hobbs… og snart fylte fire år. På bursdagen sin fikk Venus en overraskende telefon: Joseph Fielding Smith og hans hustru ringte for å synge bursdagssangen for henne.”¹

Slike velgjerninger var ikke isolerte forekomster, men en del av et livslangt mønster. President Smith var “en mann med mye varme og medfølelse. Hans liv har bestått av det ene tilfellet etter det andre av å gi hjelp til de trengende, trøste de sørgende, gi råd til de forvirrede og å være et eksempel på den nestekjærlighet som er ‘Kristi rene kjærlighet’. [Moroni 7:47.]”²

Joseph Fielding Smiths læresetninger

Med kunnskapen om at Gud er far til alle mennesker, ønsker vi å elske og velsigne andre.

Jeg tror at hvis alle mennesker visste og forsto hvem de er, og var klar over den guddommelige kilde de kommer fra, og de uendelige muligheter som er en del av deres arv, ville de føle en godhet overfor og et slektskap med hverandre som ville forandre hele deres måte å leve på og bringe fred på jorden.”

Vi tror på menneskets verdighet og guddommelige opprinnelse. Vår tro kommer av den kjensgjerning at Gud er vår Far, at vi er hans barn og at alle mennesker er brødre og søstre i den samme evige familie.

Som medlemmer av hans familie, bodde vi sammen med ham før jorden ble skapt, og han foreskrev og fastsatte frelsesplanen som ga oss anledning til å utvikle oss og gå fremover slik vi bestreber oss på å gjøre.

Den Gud vi tilber, er en herliggjort person som har all makt og fullkommenhet, og han har skapt mennesket i sitt bilde og etter sin egen lignelse, med de egenskaper og kjennetegn han selv er i besittelse av.

Derfor er vår tro på menneskets verdighet og bestemmelse en viktig del av både vår teologi og vår levemåte. Den er selve grunnlaget for vår Herres lære om at “det største og første bud” er: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.” Og det andre store budet er: “Du skal elske din neste som deg selv.” (Se Matteus 22:37-39.)

Ettersom Gud er vår Far, har vi et naturlig ønske om å elske og tjene ham og å være verdige medlemmer av hans familie. Vi føler oss forpliktet til å gjøre det han ønsker at vi skal gjøre, til å holde hans bud og leve i harmoni med normene i hans evangelium – som alle er viktige deler av den sanne religionsutøvelse.

Og ettersom alle mennesker er våre søsken, har vi et ønske om å elske og velsigne og være sammen med dem – og dette aksepterer vi også som en viktig del av sann religionsutøvelse.

Dermed dreier alt vi gjør i Kirken, seg om den guddommelige lov om at vi skal elske og tilbe Gud og tjene våre medmennesker.

Da er det ikke rart at vi som kirke og som folk har en dyp og varig omtanke for velferden til alle vår Faders barn. Vi søker deres timelige og åndelige velbefinnende sammen med vårt eget. Vi ber for dem slik vi gjør for oss selv, og vi prøver å leve slik at de, når de ser våre gode gjerninger, kan bli ledet til å prise vår Fader i himmelen. [Se Matteus 5:16.]³

“Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå” (Apostlenes gjerninger 3:6).

Når vi elsker og støtter hverandre i Kirken, blir vi en innflytelse til det gode i verden.

“Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.” [Johannes 14:15.]

Disse ordene ble uttalt av Mesteren til sine disipler bare noen timer før han døde, da han satt sammen med dem for å spise påskelammet og gi dem de siste instruksjoner før han skulle lide for verdens synder. Ved samme anledning, og kort tid før disse uttalelsene, viste han til samme emne da han sa:

“Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.” [Johannes 13:33-34]…

…Vi er ikke bare venner, vi er brødre og søstre, Guds barn, som har kommet ut, som jeg har sagt, fra verden for å inngå pakter, for å overholde hans lover og å etterleve alle ting som er gitt oss ved inspirasjon. Vi er befalt å elske hverandre. “Et nytt bud,” har Herren sagt, og likevel er det, i likhet med mange andre bud, like gammelt som evigheten. Det har aldri vært en tid da dette budet ikke eksisterte og ikke var avgjørende for frelse, og likevel er det alltid nytt. Det blir aldri gammelt, fordi det er sant.⁴

Jeg tror det er vår høytidelige plikt å elske hverandre, å tro på hverandre, å ha tillit til hverandre, at det er vår plikt å overse feil og svakheter i hverandre og ikke forstørre dem i våre egne øyne eller for resten av verden. Det skulle ikke finnes dømmesyke, ingen baktalelse, ingen spott mot hverandre i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi skulle være tro mot hverandre og ethvert prinsipp i vår religion og ikke være misunnelige på hverandre. Vi skulle ikke være sjalu på hverandre, ei heller sinte på hverandre, og det skulle ikke forekomme i vårt hjerte en følelse av at vi ikke vil tilgi hverandre våre overtredelser. Det skulle ikke være noen følelse i Guds barns hjerter av uforsonlighet mot noe menneske, uansett hvem det måtte være…

…Vi skulle ikke ha negative følelser for hverandre, men ha en følelse av tilgivelse og broderlig kjærlighet og søsterlig kjærlighet for hverandre. La hver og en av oss huske våre egne feil og svakheter og forsøke å korrigere dem. Vi har ikke nådd en tilstand av fullkommenhet ennå, og det er neppe å forvente at vi vil klare det i dette liv, og likevel, med Den hellige ånds hjelp, er det mulig for oss å stå sammen og være enige og overvinne vår synder og ufullkommenheter. Hvis vi vil gjøre dette og respektere alle budene fra Herren, vil vi være en innflytelse til det gode i verden, vi vil overvelde og overvinne alt ondt, all motstand mot sannheten, og tilveiebringe rettferdighet på jorden. For evangeliet vil bli spredt og verdens innbyggere vil føle den innflytelse som vil strømme fra Sions innbyggere, og de vil bli mer tilbøyelige til å omvende seg fra sine synder og motta sannheten.⁵

Vi uttrykker kjærlighet til våre medmennesker ved å tjene dem.

Vår Frelser kom til verden for å lære oss kjærlighet til hverandre, og slik denne store lærdom ble tilkjennegitt gjennom hans store lidelse og død så vi kunne leve, skulle vi ikke uttrykke vår kjærlighet til våre medmennesker ved å utføre tjeneste for dem? …

Tjeneste må utføres på vegne av andre. Vi må rekke en hjelpende hånd til de uheldigstilte, til dem som ikke har hørt sannheten og er i åndelig mørke, til de trengende, de undertrykte. Mislykkes dere? La oss tenke på ordene til dikteren, Will L. Thompson… Diktet begynner slik:

“Har på jorden jeg gjort noe godt i dag?
Har jeg hjulpet en sjel i nød?
Har jeg gjort noen glad,
slik som Herren meg ba?
Om ei blir jeg selv i nød.” [Salmer, nr. 173.]6                        

Når vi rekker ut en hjelpende hånd til andre, viser vi vår kjærlighet til dem.

Vår misjon er til hele verden – for fred, håp, lykke og timelig og evig frelse for alle vår Faders barn… Med alle mine overtalelsesevner oppfordrer jeg dette folk til å fortsette å strekk seg ut og velsigne alle vår Faders barn overalt.⁷

Vi må verdsette og elske mennesker slik de er.

Da jeg var gutt, hadde vi en hest som vi kalte Junie. Hun var et av de mest intelligente dyr jeg noensinne har sett. Hun virket nesten menneskelig i sine egenskaper. Jeg kunne ikke holde henne innelåst i stallen, for hun fjernet stadig reimen fra døren. Jeg pleide å legge reimen som var festet til halvdøren til båsen, over stolpen, men hun løftet den ganske enkelt av med mulen og tennene. Så ruslet hun ut på gårdsplassen.

Det var en vannkran på gårdsplassen som ble brukt til å fylle vanntrauet til dyrene. Junie skrudde opp denne med tennene og lot så vannet renne. Far var etter meg fordi jeg ikke klarte å holde hesten inne i stallen. Hun løp aldri bort. Hun skrudde bare på vannet og ruslet så rundt på gårdsplassen eller over plenen eller gjennom hagen. Midt på natten kunne jeg høre vannet renne. Så måtte jeg stå opp og skru igjen kranen og stenge Junie inne igjen.

Far antydet at hesten virket mer intelligent enn jeg var. En dag bestemte han seg for å låse henne inne slik at hun ikke kunne komme seg ut. Han tok reimen som vi vanligvis la over stolpen, og surret den rundt stolpen og under en tverrbjelke, og så sa han: “Unge dame, la oss nå se om du kommer deg ut!” Far og jeg gikk ut av stallen og gikk tilbake i retning av huset. Før vi nådde frem, var Junie ved siden av oss. Hun gikk så bort og slo på vannet igjen.

Jeg sa at hun kanskje var omtrent like smart som oss begge. Vi klarte bare ikke å hindre Junie i å komme ut av båsen sin. Men det betyr ikke at hun var slem, for det var hun ikke. Far ønsket ikke å selge eller bytte henne, for hun hadde så mange andre gode egenskaper som kompenserte for denne ene lille feilen.

Hesten var like pålitelig og sikker på å trekke vognen vår som hun var flink til å komme seg ut av båsen. Og dette var viktig, for mor var autorisert jordmor. Når hun ble tilkalt til en forløsning et sted i dalen, vanligvis midt på natten, måtte jeg stå opp, ta en lykt med meg ut til låven og spenne Junie fast til vognen.

Jeg var bare ti eller elleve år gammel på den tiden, og den hesten måtte være forsiktig og likevel sterk nok til å bring meg og mor over hele dalen i all slags vær. En ting jeg aldri kunne forstå, var imidlertid at de fleste av barna måtte bli født på natten og veldig mange av dem om vinteren.

Jeg måtte ofte vente på mor i vognen, og da var det hyggelig å ha selskap av snille gamle Junie. Denne erfaringen med denne hesten var veldig bra for meg, fordi jeg tidlig i livet måtte lære å elske og verdsette henne slik som hun var. Hun var en flott hest med bare et par dårlige vaner. Folk er omtrent på samme måten. Ingen av oss er fullkomne, men hver av oss prøver å bli fullkomne, slik som vår Fader i himmelen er. Vi må verdsette og elske mennesker slik de er.

Kanskje dere trenger å huske dette når dere vurderer deres foreldre eller lærere eller ledere i menigheten og staven eller venner – eller brødre og søstre. Denne lærdommen er noe jeg aldri har glemt – å se det gode i mennesker, selv om vi prøver å hjelpe dem å overvinne en dårlig vane eller to…

Jeg lærte tidlig i livet å elske og ikke å dømme andre, idet jeg alltid prøvde å overvinne mine egne feil.⁸

Når vi elsker Herren av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv, er vi i harmoni med alle hellige lover.

“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.

Dette er det største og første bud.

Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matteus 22:37-40.]

Med andre ord, alt som har blitt åpenbart for å frelse mennesket fra begynnelsen til vår egen tid, er definert av, inkludert i og en del av disse to store lover. Hvis vi elsker Herren av hele hjertet, med hele sjelen og med hele sinnet, og vår neste som oss selv, er det ingenting mer som gjenstår. Da vil vi være i harmoni med hele den hellige lov. Hvis vi var villige til å leve i harmoni med disse to store budene – og vi må til slutt gjøre det hvis vi er verdige til å leve i Guds nærhet – da ville ondskap, sjalusi, ærgjerrighet, grådighet, blodsutgytelse og all synd av ethvert slag være forvist fra jorden. Da ville vi få en tid med evig fred og lykke. For en strålende dag det ville være! Vi har blitt utstyrt med tilstrekkelig fornuft til å vite at en slik tilstand er høyst ettertraktelsesverdig og ville befeste blant menneskene Guds farskap og menneskenes fullkomne brorskap.

…Kan vi si at vi elsker Herren av hele vår sjel? Kan vi si at vi er like opptatt av vår nestes velferd som vi er av vår egen?⁹

La oss elske Herren, for dette er grunnlaget for alt annet. Det er det første bud, og det annet bud, å elske vår neste som oss selv, er like stort, og når vi har gjort det, har vi oppfylt loven, for det er ingenting som er ugjort.¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Overvei de “gjennomtenkte små ting” president Joseph Fielding Smith gjorde for andre (se “Fra Joseph Fielding Smiths liv”). Hva kan vi gjøre for å etablere lignende mønstre av godhet i vårt liv?
Hvordan kan læresetningene i del 1 hjelpe oss å være snille og kjærlige mot menneskene rundt oss?
Hva gjør inntrykk på deg ved president Smiths råd i del 2? Hvorfor tror du vi vil være “en innflytelse til det gode i verden” hvis vi følger dette rådet?
Hva har Jesus Kristus gjort for å “lære oss kjærlighet til hverandre”? (Se del 3.) På hvilke måter kan vi kan vi følge hans eksempel?
Gjennomgå historien om hesten Junie (se del 4). Hvorfor tror du det er viktig å “verdsette og elske mennesker slik de er”? Hva kan vi gjøre for å se det gode i andre, selv om vi prøver å hjelpe dem å overvinne dårlige vaner?
Hva betyr det for deg å holde budene i Matteus 22:37-40? (Du finner noen eksempler i kapittel 5.) Hvorfor er vi “i harmoni med hele den hellige lov” når vi holder disse budene?

Aktuelle skriftsteder

Apostlenes gjerninger 17:28-29; Romerne 8:16-17; 1 Johannes 4:18-21; Mosiah 2:17; 18:8-10; Moroni 7:45-48

Hjelp til undervisningen

Overvei å be deltagerne lese underoverskriftene i kapitlet og velge en del som er meningsfylt for dem selv eller deres familie. Oppfordre dem til å studere president Smiths læresetninger i denne delen, sammen med tilhørende spørsmål på slutten av kapitlet. Be så klassens medlemmer om å fortelle hva de har lært.