Joseph Fielding Smiths liv og virke
President Joseph Fielding Smith “brukte tre store ord som jeg aldri kan glemme”, mintes president Gordon B. Hinckley. Disse ordene var “sanne og trofaste”. President Hinckley sa: “I sine offentlige taler, i sin private samtale, i sine bønner til Herren, ba han om at vi må være sanne og trofaste.”1 President Thomas S. Monson fortalte om et lignende minne: “Selv i sine fremskredne år, ba [han] alltid: ‘Måtte vi være sanne og trofaste til enden.’”2
“Sanne og trofaste.” For president Joseph Fielding Smith var dette mer enn et uttrykk han gjentok om og om igjen. Det var et dyptfølt uttrykk for hans håp for alle mennesker. Det var også en beskrivelse av hans liv, fra hans barndom til hans tjeneste som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
“Et løftets barn”
Joseph Fielding Smith “ble født som et løftets barn”, sa eldste Bruce R. McConkie i De tolv apostlers quorum. Eldste McConkie, en svigersønn av president Smith, forklarte at Julina Lambson Smith hadde tre døtre, men ingen sønner, og i likhet med Hanna i oldtiden gikk hun til Herren og ‘gjorde et løfte’. [1 Samuel 1:11.] Hennes løfte: at hvis Herren ville gi henne en sønn, ‘ville hun gjøre alt i sin makt for å hjelpe ham å gjøre ære på Herren og sin far’. Herren hørte hennes bønner, og hun holdt sitt løfte til ham.”3 19. juli 1876 ønsket Julina og hennes ektemann, Joseph F. Smith, velkommen en nyfødt sønn i sin familie. De kalte ham Joseph Fielding Smith jr., etter sin far.
Ved fødselen sluttet Joseph Fielding Smith seg til en familie som var rik på tro, tjeneste og ledelse. Hans bestefar Hyrum Smith var profeten Joseph Smiths bror, og et tappert vitne om evangeliets gjengivelse. Herren utpekte Hyrum til “å være en profet, en seer og en åpenbarer for [sin] kirke”, og sa at Hyrums navn ville “holdes i hederlig erindring fra generasjon til generasjon, evindelig og alltid” (L&p 124:94, 96). Sammen med sin bror Joseph beseglet Hyrum sitt vitnesbyrd med sitt blod og ble drept av en mobb 27. juni 1844 (se L&p 135).
Joseph Fielding Smiths foreldre, president Joseph F. Smith og Julina Lambson Smith
Joseph Fielding Smiths far, Joseph F. Smith, bar tunge ansvarsbyrder helt fra barnsben av. Som det førstefødte barn av Hyrum og Mary Fielding Smith, var han fem år gammel da hans far ble myrdet, og ni år gammel da han hjalp sin enkemor å kjøre vognen sin fra Nauvoo, Illinois til Saltsjødalen. Han tjenestegjorde senere som misjonær og som medlem av De tolv apostlers quorum. Han var rådgiver i Det første presidentskap da hans sønn Joseph ble født. Fra 17. oktober 1901 til 19. november 1918 var han Kirkens president.
Joseph Fielding Smiths mor, Julina Lambson Smith, tilhørte en av de tidlige pionerfamiliene i Saltsjødalen. Fra hun fylte ni, ble hun oppdratt i hjemmet til sin onkel George A. Smith, som var medlem av De tolv apostlers quorum på den tiden, og sin tante Bathsheba W. Smith. (Eldste Smith ble senere førsterådgiver i Det første presidentskap under president Brigham Young, og søster Smith ble Hjelpeforeningens generalpresident.) Som voksen var Julina en hengiven hustru og mor og et entusiastisk medlem av Hjelpeforeningen. Hun var kjent for sin medfølelse og dyktighet som jordmor da hun bragte “nesten 1000 barn til verden”, og sin omsorg for deres mødre.4 Fra oktober 1910 til april 1921 var hun annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap.
Arbeid og lek som ung mann
Joseph lærte å arbeide i ung alder. Hans familie eide en gård i Taylorsville, Utah, ca 16 kilometer fra deres hjem, hvor han og hans brødre hjalp til med vanning, høyonn og stell av husdyr. Hjemme pleiet familien en stor grønnsakshage, flere frukttrær, tre lange rader med druer, en hønseflokk, tre kyr og noen hester. President Joseph F. Smith praktiserte flergifte, så familien hadde mange munner å mette og mange hender til å hjelpe til med arbeidet. Ettersom Joseph Fielding Smith var en av de eldste sønnene i den store familien, fikk han noen oppgaver som normalt ville ha blitt gitt til en voksen. I tillegg til disse oppgavene gjorde han alltid det nødvendige skolearbeidet.
Josephs første arbeid utenfor hjemmet og familiegården var sammen med hans mor. Han kjørte ofte hest og kjerre for å hjelpe henne å oppfylle sine plikter som jordmor. I slutten av tenårene ble han ansatt ved Zion’s Cooperative Mercantile Institution (ZCMI), der han arbeidet lange og fysisk krevende dager. Han fortalte senere: “Jeg arbeidet som en arbeidshest hele dagen og var utslitt da kvelden kom, etter å ha båret sekker med mel og sukker og skinke og bacon på ryggen. Jeg veide 68 kilo, men hadde ingen betenkelighet med å plukke opp en 90-kilos sekk og slenge den på skuldrene.”5
Som en motvekt til sine tunge arbeidsoppgaver, fant Joseph litt tid å leke. Han og søsknene likte å leke rundt huset om kveldene og gjemme seg blant vinrankene – “spesielt når druene var modne”.6 Han elsket også å spille baseball. Hver menighet hadde et organisert baseball-lag, og han likte denne vennlige rivaliseringen.
Evangeliestudium og åndelig vekst
Selv om baseball var viktig for den unge Joseph Fielding Smith, forlot han noen ganger kampen tidlig, fordi han hadde en interesse som var enda viktigere for ham. I slike stunder gjemte han seg bort “på låven eller i skyggen av et tre for å komme tilbake til sin lesing” av Mormons bok.7 “Så lenge jeg kan huske,” sa han senere, “helt fra jeg lærte å lese, har jeg fått mer glede og større tilfredsstillelse av å studere Skriftene og lese om den Herre Jesus Kristus og profeten Joseph Smith og det verk som er utført for menneskets frelse, enn av noe annet i hele verden.”8 Han begynte å etablere et mønster for personlig skriftstudium da han fikk sitt første eksemplar av Mormons bok i en alder av åtte. Han leste ivrig standardverkene og Kirkens publikasjoner. Han hadde Det nye testamente i lommeformat, slik at han kunne lese i lunsjpauser og når han gikk til og fra jobben ved ZCMI. Jevnt og trutt økte han styrken av sitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium.
Unge Joseph Fielding Smith dro noen ganger tidlig fra baseballkamper for å kunne lese Mormons bok på familiens låve.
Men Josephs åndelig vekst var ikke begrenset til stille personlig studium. Han deltok trofast på Kirkens møter og klasser, og han mottok prestedømsordinanser og velsignelser. Han var spesielt tiltrukket av templet. Salt Lake tempel hadde vært under oppføring i 23 år da han ble født. “I sine ungdomsår hadde Joseph med stor interesse fulgt med på den daglige fremdriften av oppføringen av dette storslagne byggverket. Han hadde sett den siste ladningen med de store granittstenene bli fraktet inn med jernbanevogner fra stenbruddet… [Han] hadde sett da de majestetiske spirene endelig tok form… [Han sa:] ‘Jeg lurte på om jeg ville leve lenge nok til å se templet fullført.’”9
6. april 1893 deltok Joseph i den første innvielsessesjonen for Salt Lake tempel. President Wilford Woodruff, Kirkens fjerde president, presiderte under møtet og holdt innvielsesbønnen. På forhøyningen til venstre for president Woodruff satt hans annenrådgiver, president Joseph F. Smith.
Da Joseph Fielding Smith var 19 år gammel, fikk han en patriarkalsk velsignelse. Denne velsignelsen, som ble gitt av hans onkel John Smith, som da var Kirkens patriark, ga Joseph ytterligere åndelig styrke. Joseph ble fortalt:
“Det er ditt privilegium å leve til høy alderdom og Herrens vilje at du skal bli en betydningsfull mann i Israel…
Det skal være din oppgave å sitte i råd med dine brødre og å presidere blant folket. Det skal også være din oppgave å reise meget i ditt hjemland og i utlandet, til lands og til vanns, og arbeide i ledende stillinger, og jeg sier deg, løft ditt hode, oppløft din røst uten frykt eller beven, for Herren skal lede deg og Herrens velsignelse skal hvile over deg. Hans Ånd skal lede ditt sinn og gi deg det du skal si så du skal gjøre de ugudeliges visdom til skamme, og de urettferdiges råd skal aktes for intet.”10
Senere samme år, etter hans 20-årsdag, fikk han nye muligheter til tjeneste og åndelig vekst. Han ble ordinert til en eldstes embede i Det melkisedekske prestedømme, og han mottok tempelbegavelsen. Mot slutten av sitt liv, da han var Kirkens president, erklærte han: “Jeg er så takknemlig for at jeg har det hellige prestedømme. Jeg har forsøkt alle mine dager å foredle mitt kall i prestedømmet, og håper å holde ut til enden i dette liv og for å kunne nyte samvær med de trofaste hellige i livet som kommer.”11
Frieri og ekteskap
Mens den unge Joseph Fielding Smith hjalp til med å forsørge sin familie, studerte evangeliet og forberedte seg til prestedømsvelsignelser, gikk ikke hans innsats ubemerket hen av en ung kvinne ved navn Louie Shurtliff. Louie, hvis foreldre bodde i Ogden, Utah, kom for å bo hos familien Smith slik at hun kunne gå på University of Utah, som på den tiden lå over gaten fra familien Smiths hjem.
I begynnelsen var Joseph og Louies forhold intet mer enn et formelt vennskap, men det fikk gradvis et mer romantisk preg. Ettersom paret hadde lite penger, ble deres samvær stort sett begrenset til å lese sammen i familiens dagligstue, snakke med hverandre, gå turer sammen og gå på sosiale sammenkomster i Kirken. Joseph likte også å lytte mens Louie spilte piano. En gang imellom gikk de på en forestilling på et lokalt teater. Ved utgangen av Louies andre studieår ved universitetet, hadde deres samvær blomstret til kjærlighet – i den grad at Joseph syklet 160 kilometer tur-retur på sporete grusveier for å treffe henne i Ogden én eller to ganger når han hadde fri fra skolen.12
Til slutt begynte Louie og Joseph å snakke om ekteskap. Ett spørsmål gjensto imidlertid: Ville Joseph bli kalt på misjon? Den gangen kontaktet ikke unge menn og kvinner som ønsket å reise på misjon sin biskop for å bli anbefalt for slike kall. Behandlingen av misjonskall ble gjort utelukkende ved kontoret til Kirkens president. En ung mann visste aldri når han kunne finne et misjonskall i postkassen.
Louie ble uteksaminert fra universitetet våren 1897 og flyttet tilbake til Ogden sammen med foreldrene. Ett år senere, da det tilsynelatende ikke var noe misjonskall på vei, besluttet paret å gå videre med sine gifteplaner. Som Joseph sa senere: “Jeg overtalte henne til å flytte, og 26. april 1898 dro vi til Salt Lake tempel og ble viet for tid og all evighet av min far, president Joseph F. Smith.”13 Da Joseph og Louie startet sitt liv sammen, bodde de i en liten leilighet i familien Smiths hjem.
Misjonskall
I Kirkens tidlige tid ble gifte menn ofte kalt på heltidsmisjon, så Joseph og Louie ble ikke overrasket da det 17. mars 1899 kom et misjonskall i posten, undertegnet av president Lorenzo Snow. Men Joseph ble kanskje litt overrasket over sitt tildelte arbeidsområde. Før han mottok kallet hadde han hatt en samtale med president Franklin D. Richards, president for De tolv apostlers quorum, om muligheten for å få et misjonskall. Joseph fortalte senere: “[Han] spurte meg hvor jeg ønsket å reise. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noen spesiell preferanse, men at jeg ville dra dit jeg ble sendt. Men han sa: ‘Du må da ha et sted du ville foretrekke å reise til.’ Jeg sa: ‘Tja, jeg ville vel foretrekke å reise til Tyskland.’ Så de sendte meg til England!”14
Eldste Joseph Fielding Smith som heltidsmisjonær
Louie besluttet å bo sammen med foreldrene sine mens Joseph var borte. Dette, følte hun, ville hjelpe henne å takle ensomheten ved å være adskilt fra sin mann. Hun skulle arbeide i farens butikk for å tjene penger til å finansiere Josephs misjon.15
12. mai 1899, en dag før avreise til misjonsmarken, fikk eldste Smith og andre misjonærer instruksjoner fra president Joseph F. Smith og eldstene George Teasdale og Heber J. Grant i De tolv apostlers quorum. Dette var omfanget av deres opplæring før de reiste ut som heltidsmisjonærer. På dette møtet fikk hver misjonær en offisiell misjonærautorisasjon. Eldste Smiths lød:
“Dette bekrefter at bæreren, eldste Joseph F. Smith jr., er et fullverdig medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og har av generalautoritetene i nevnte kirke blitt behørig utnevnt til å reise på misjon til Storbritannia for å forkynne evangeliet og forrette i alle ordinanser knyttet til hans embede.
Vi oppfordrer alle mennesker til å gi akt på hans læresetninger og råd som en Guds mann, sendt for å åpne døren for dem til liv og frelse – og til å hjelpe ham på hans reiser, med alt som han trenger.
Vi ber også Gud, den evige Fader, å velsigne eldste Smith og alle som mottar ham og hjelper ham, med himmelens og jordens velsignelser, for tid og all evighet, i Jesu Kristi navn. Amen.
Undertegnet i Salt Lake City, Utah, 12. mai 1899, på vegne av nevnte kirke. Lorenzo Snow, George Q. Cannon, Jos. F. Smith, Det første presidentskap.”16
Neste dag samlet familien seg hjemme for å ta farvel med Joseph og en eldre bror som også hadde blitt kalt til å tjene i England. Ett familiemedlem var imidlertid fraværende fra sammenkomsten. Josephs yngre søster Emily gjemte seg fordi hun skammet seg over noe hun hadde gjort noen år tidligere. Når Joseph og Louie hadde vært ute sammen, sendte Joseph av og til Emily og andre små barn tidlig til sengs, slik at han kunne tilbringe tid alene med kjæresten sin. Frustrert over denne oppfattede urettferdighet, hadde Emily ofte bedt om at Herren måtte sende broren bort på misjon. Nå som han virkelig skulle dra, hadde hun dårlig samvittighet for den rollen hun kunne ha spilt i dette.17
Joseph og Louie visste at kallet til å tjene i England hadde kommet fra Herren. Joseph var ivrig etter å gjøre sin plikt, og Louie var glad for at hennes mann ville reise på misjon, men begge kjempet med tanken på å skulle være adskilt. Da tiden kom til at eldste Smith skulle dra til jernbanestasjonen, “prøvde Louie å være tapper og ikke la Joseph se henne gråte. Men det var vanskelig å skjule røde øyne. Og Joseph hadde allerede så sterk hjemlengsel bare ved tanken på å dra, at han ikke hadde lyst til å snakke med noen… Det var en klump i Josephs hals da han stoppet foran døren til det gamle huset i First North Street og kysset hver av sine kjære farvel: Mamma, pappa, brødre og søstre, tanter og sist av alle, Louie. ‘Farvel Louie, skatten min. Gud velsigne deg og bevare deg i trygghet for meg.’”18
Evangeliets frø blir sådd i England
Fra det øyeblikk toget – som var ubehagelig og fylt med tobakksrøyk – satte opp dampen og dro hjemmefra, viet eldste Smith seg til sin misjon. Hans dagbokoppføringer og brevene han sendte og mottok, fortalte om vanskelighetene han møtte som misjonær, og den tro og hengivenhet han møtte dem med.
På slutten av sin første dag med misjonærarbeid i England, skrev han i dagboken sin: “Dette har vært en svært viktig dag i mitt korte liv. Jeg kom fra mitt hjem for mindre enn en måned siden i den hensikt å forkynne vår Herres evangelium… Jeg har vært ute og kontaktet mennesker i dag og delt ut 25 brosjyrer. Det er første gang jeg har forsøkt meg på denne typen arbeid, og det var ikke lett for meg… Jeg bar vitnesbyrd for verden for første gang i dag, men vil bli i stand til å gjøre det bedre. Med hjelp fra Herren skal jeg gjøre hans vilje slik jeg ble kalt til å gjøre.”19
Da hans far sendte ham et par dollar til nødvendigheter, svarte han: “Jeg skal være veldig forsiktig med de midlene du sender meg. Jeg bruker ikke noe med mindre jeg har en god grunn for det.” Han fortalte også sin far om sin faste beslutning om å lære og undervise i evangeliet: “Jeg er her for å forkynne evangeliet, og jeg håper jeg vil være i stand til å gjøre det godt… Jeg ønsker å forbedre min forstand og mine talenter mens jeg er her, så jeg alltid kan brukes til noe i livet… Jeg ønsker å gjøre rett i alle ting, og ingenting gir meg mer glede enn å lære noe om evangeliet. Mitt ønske er å bli kjent med det og tilegne meg visdom.”20
President Joseph F. Smith skrev følgende anerkjennelse i et brev til eldste Joseph Fielding Smith: “Jeg liker din innstilling, jeg har tro på din integritet, og du gir meg glede og tilfredsstillelse. Jeg vil at du skal utvikle visdom og sindig dømmekraft og tålmodighet, samt Den hellige ånd og Guds kjærlighet.”21 Louies far, Lewis Shurtliff, uttrykte også tillit til eldste Smith: “Jeg har alltid følt at du ville utføre en strålende misjon og få en erfaring som vil forberede deg for den opphøyde stilling som du er bestemt til å inneha en gang i fremtiden.”22
I brev til Louie uttrykte Joseph alltid sin kjærlighet til henne. Han la ofte med pressede blomster i sine “varme og kjærlige brev”.23 Han skrev også om utfordringene han opplevde: “Det er mange i dette landet som vet at det evangelium vi forkynner, er sant, men de har ikke det moralske mot som skal til for å komme ut av verden og ta imot det.”24
Louie sendte brev minst en gang i uken. “Husk,” skrev hun en gang, “at jeg er her for å elske og be for deg og at jeg aldri vil glemme deg et eneste øyeblikk… Velsigne deg, min egen kjære mann, det er alltid min bønn.”25 Louie var tydelig angående sin hengivenhet til sin mann, og hun var like tydelig angående sin hengivenhet til Herren og hans verk. Hun minnet konsekvent Joseph på ikke å la hjemlengsel få svekke hans beslutning om å tjene.
Eldste Smith trengte denne oppmuntringen, for han fant sjelden noen som ville motta budskapet om det gjengitte evangelium. Mange år senere fortalte han “sin sønn Joseph at forholdene var så ille og folk så uinteressert at han kom inn i en sinnstilstand hvor han trodde at han ikke kunne klare å fortsette. En natt lå han våken og tenkte på behovet for å finne arbeid for å kunne betale for hjemreisen.”26 Men med inspirasjon og oppmuntring fra sine kjære, og styrket av deres bønner og sitt eget ønske om å tjene, overvant han disse tankene. Han visste at Herren hadde kalt ham, og han visste at han måtte arbeide flittig til beste for dem han tjente og til beste for sin familie. Han skrev: “Jeg vil heller bli her for alltid enn å komme hjem uten å bli avløst med heder… Jeg ber om at jeg må ha evangeliets ånd og kjærlighet til mine medmennesker, så jeg må være i stand til å blir her til jeg blir hederlig avløst. Om det ikke var for de mange bønner som holdes for meg hjemme så vel som mine egne, kunne jeg ikke lykkes.”27
Eldste Joseph Fielding Smith ble avløst med heder fra sin misjon den 20. juni 1901. I løpet av sine to år med trofast tjeneste, “fikk han ikke en eneste konvertitt og fikk ikke anledning til å utføre en eneste dåp, selv om han bekreftet én konvertitt.”28 Han og hans ledsagere hadde imidlertid sådd evangeliet frø og hjulpet mange å finne større fred og forståelse, og han hadde vokst personlig ved å studere og undervise i evangeliet, og som prestedømsleder.
Et nytt hjem og nye oppgaver
Joseph kom til Salt Lake City 9. juli 1901. Etter å ha tilbragt noen dager sammen med Louies familie i Ogden, vendte Joseph og Louie tilbake til sitt hjem hos familien Smith og gjenopptok sitt liv sammen. Deres ekteskap var preget av tro, flid og tjeneste, mens de arbeidet for å etablere et hjem og en familie og yte tjeneste i Kirken.
Louie Shurtliff Smith
Snart etter at Joseph kom hjem, begynte han å søke etter en jobb slik at han kunne forsørge familien. Med hjelp fra et familiemedlem, sikret han seg en midlertidig stilling ved kontoret til rådmannen i Salt Lake County. Ca. fem uker senere tok han imot en stilling ved Kirkens historikers kontor. Etter hvert som han lærte mer om Kirkens historie, ble han også mer oppmerksom på personer som forsøkte å bringe Kirken og dens ledere i vanry. Han arbeidet utrettelig for å frembringe informasjon til forsvar av troen. Dette var begynnelsen på en tjeneste som ville være til velsignelse for Kirken i mange år fremover.
Våren 1902 var Louie gravid. Hun og Joseph var takknemlige for sin lille leilighet, men de så frem til å bygge sitt eget hus. Josephs trygge arbeidsplass gjorde dem i stand til å begynne å legge planer. De engasjerte et byggefirma og avtalte at Joseph skulle gjøre mye av arbeidet selv for å redusere kostnadene. Deres første barn, en datter som het Josephine, ble født i september 1902, og de flyttet inn i sitt nye hjem ca 10 måneder senere. I 1906, etter at Louie hadde lidd seg gjennom et vanskelig svangerskap, ønsket de igjen en datter velkommen til sitt hjem, og de kalte henne Julina.
Joseph var alltid villig til å delta i Herrens frelsende verk, og han fikk mange muligheter til å gjøre det. I 1902 ble han kalt som en av presidentene i De syttis 24. quorum, og fikk også oppgaven som lærer for quorumet. (På den tiden hadde Kirken mer enn 100 quorum av syttier. Medlemmene av disse quorumene var ikke generalautoriteter.) Joseph ble også kalt som medlem av generalutvalget for Unge menns gjensidige utdannelsesforening og som medlem av høyrådet i Salt Lake stav. Han ble ordinert til høyprest av sin bror Hyrum, et medlem av De tolv apostlers quorum. På generalkonferansen i april ble han oppholdt som assisterende kirkehistoriker, og i januar året etter ble han utnevnt til en spesiell komité som hadde som formål “å utarbeide data til forsvar av Kirken mot angrep fra dens fiender”.29
Da Josephs far var Kirkens president, hjalp Joseph ham ofte med korrespondanse og andre administrative oppgaver, og innimellom ble han med sin far på oppdrag i Kirken. Én gang reiste til og med Joseph i president Smiths sted. Han skrev: “Jeg dro til Brigham City [Utah] etter forespørsel fra min far, for å innvie det andre møtehuset i Brigham City. De ønsket sterkt at han skulle holde innvielsesbønnen, men ettersom han led av en alvorlig forkjølelse, sendte han meg i sitt sted.” Da stavspresidenten og en biskop møtte Joseph på jernbanestasjonen, ble de ikke glad for å se ham.30 Stavspresidenten skal angivelig ha sagt: “Jeg har lyst til å gråte. Vi har ventet på Kirkens president, og vi får en gutt i stedet.” Ifølge én beretning om hendelsen, svarte Joseph spøkefullt: “Jeg har også lyst til å gråte.”31
Selv om mange av Josephs oppgaver i Kirken førte ham bort fra hjemmet, fant han og Louie også tid til å utføre tjeneste sammen og nyte hverandres selskap. I sin dagbokoppføring for 1. november 1907 skrev han: “Sammen med Louie tilbragte jeg mesteparten av dagen i Salt Lake tempel, en av de lykkeligste dagene i vårt liv og den mest utbytterike for oss.”32
Prøvelser og velsignelser
Joseph satte mange av sin oppgaver i Kirken til side i mars 1908, fordi han følte behov for å være hjemme hos Louie så mye som mulig. Hun led av en alvorlig, vedvarende sykdom knyttet til de tidlige stadier av hennes tredje svangerskap. Til tross for bønner, prestedømsvelsignelser, omhyggelig omsorg fra sin mann og grundig tilsyn fra leger, ble hun stadig verre. Hun døde 30. mars.
I sin sorg skrev Joseph: “I løpet av denne måneden som har vært preget av konstant angst og bekymring hos meg, har jeg gjennomgått prøvelser og erfaringer av det dypeste og mest smertefulle slag. Og gjennom det hele har jeg vendt meg til Herren for å få styrke og trøst. Etter å ha utholdt nesten uutholdelig smerte i tre eller fire uker, og etter en sykdom som varte i nesten to måneder, ble min elskede hustru befridd fra sine lidelser… og dro fra meg og våre dyrebare barn til en bedre verden, hvor vi tålmodig og i sorg venter på et møte som vil bli ytterst vidunderlig.” Joseph sa at hans hustru “døde fast i troen og tro mot ethvert prinsipp i evangeliet”.33
Joseph ble snart overveldet av oppgaven med å oppdra to små døtre i et hjem uten en mor. Hans foreldre inviterte den unge familien til å bo hos seg. Selv med denne hjelpen innså enkemannen at hans små barn trengte en kjærlig mors omsorg.
Ethel Reynolds Smith
Slik han gjorde med alle viktige beslutninger, gjorde Joseph denne saken til gjenstand for inderlig bønn. Ethel Georgina Reynolds, en sekretær ved Kirkens historikers kontor, ble svaret på hans bønner. Joseph inviterte henne til å bli med ham og hans døtre på en utflukt i parken den 6. juli 1908. Utflukten var vellykket, ettersom alle fire trivdes i hverandres selskap. Ti dager senere hadde han og Ethel et stevnemøte sammen uten barn tilstede, og kort tid senere ble de forlovet.
Ethel og Joseph ble beseglet i Salt Lake tempel 2. november 1908. Mange år senere skrev Joseph i et brev til Ethel: “Du vet ikke hvor ofte jeg har takket Herren for at jeg ikke gjorde noen feil da jeg trengte en ledsager. Du ble sendt til meg.”34 I tillegg til å være en kjærlig følgesvenn for Joseph, ble Ethel raskt en mor nummer to for Josephine og Julina.
Tjeneste som medlem av De tolv apostlers quorum
Like før generalkonferansen i april 1910, døde president John R. Winder, førsterådgiver i Det første presidentskap. Eldste John Henry Smith, som hadde virket i De tolvs quorum, ble kalt til Det første presidentskap, og etterlot seg en ledig plass i De tolvs quorum. Det første presidentskap og De tolvs quorum møttes i Salt Lake tempel for å samtale om menn som ville være kvalifisert til å overta den ledige plassen. Etter å ha rådført seg med hverandre i omtrent en time, var de ute av stand til å “komme til noen form for enstemmighet om saken. Til slutt trakk president Joseph F. Smith seg tilbake til et rom for seg selv og knelte i bønn for å få veiledning. Da han kom tilbake, spurte han litt nølende de 13 andre brødrene om de ville være villige til å overveie hans sønn Joseph Fielding Smith jr. til stillingen. Han nølte med å foreslå det, sa han, fordi hans sønn Hyrum allerede var medlem av rådet, og hans sønn David var rådgiver i Det presiderende biskopsråd. Han fryktet at Kirkens medlemmer ville bli misfornøyd med å få enda en av hans sønner utnevnt til generalautoritet. Likevel følte han seg inspirert til å fremlegge Josephs navn til overveielse. De andre mennene syntes straks å akseptere forslaget og støttet president Smith i det.
“Angivelig skal president Smith ha snakket om valget av Joseph med hans [Josephs] mor i forkant av bekjentgjørelsen på konferansen. Josephs søster Edith S. Patrick sier: ‘Jeg husker at mor fortalte oss at i 1910 kom far hjem fra sitt rådsmøte i templet og virket veldig bekymret. På spørsmål om hva som plaget ham, sa han at Joseph hadde blitt valgt som en av De tolv. Han sa at brødrene enstemmig hadde valgt ham og at han nå, som president, ville bli sterkt kritisert for å ha gjort sin sønn til apostel. Mor sa at han ikke skulle bekymre seg det minste om hva folk ville si. Hun visste at Herren hadde utvalgt ham, og sa at hun visste at han ville gjøre ære på sitt kall.’
…Det var sedvane på den tiden ikke å varsle den utvalgte personen på forhånd, men heller la ham få høre om sin utnevnelse når hans navn ble lest på konferansen for oppholdelse. Slik hadde det seg at da Joseph Fielding gikk til konferansen 6. april 1910, hadde han ingen anelse om at han hadde blitt valgt.” Da han kom inn i Tabernaklet, sa en dørvakt til ham: “Nå, Joseph, hvem er den nye apostelen?” Han svarte: “Jeg vet ikke. Men det er ikke deg, og det er ikke meg!”
Like før navnet på det nyeste medlemmet av De tolvs quorum ble lest, fikk Joseph en tilskyndelse fra Ånden om at navnet kanskje kunne være hans eget. Likevel sa han senere at da navnet hans ble bekjentgjort, “ble jeg så forskrekket og målløs at jeg knapt kunne snakke.”
Senere på dagen gikk han hjem for å dele nyheten med Ethel, som ikke hadde vært i stand til å delta på møtet. Han begynte med å si: “Jeg tror vi må selge kua. Jeg har ikke tid til å ta meg av den lenger!”35
I løpet av sine 60 år som medlem av De tolv apostlers quorum, så Joseph Fielding Smith mange endringer i verden. Da han ble kalt til apostel, var det for eksempel mange som fortsatt brukte hest og kjerre som sitt primære transportmiddel. På slutten av sin tjeneste i quorumet reiste han ofte på oppdrag med jetfly.
De tolv apostlers quorum i 1921. Eldste Joseph Fielding Smith står helt til venstre.
Eldste Smith hadde mange tillitsverv og ansvarsfulle stillinger mens han var medlem av De tolvs quorum. De første åtte årene av sin tjeneste som apostel var han uoffisielt sekretær for sin far. Han virket i denne stillingen til faren døde i november 1918. I denne rollen fungerte Joseph Fielding Smith som skriver da hans far dikterte synet om de dødes forløsning, som nå finnes i Lære og pakter 138.
Eldste Smith var assisterende historiker i Kirken, Kirkens historiker i nesten 50 år, rådgiver i presidentskapet for Salt Lake tempel, president for Salt Lake tempel, president for Utah Genealogical and Historical Society, den første redaktør og driftssjef i Utah Genealogical and Historical Magazine, og styreformann i Kirkens undervisningsråd. Han var også leder av Kirkens publikasjonskomité, en oppgave som innebar at han måtte lese tusenvis av sider med manuskripter før de ble fremstilt som leksjonsbøker og andre av Kirkens publikasjoner.
Han ble beskikket som fungerende president for De tolvs quorum 6. oktober 1950, og han tjenestegjorde i denne stillingen til april 1951, da han ble beskikket som president for De tolvs quorum. Denne stillingen hadde han fra april 1951 til januar 1970, da han ble Kirkens president. Fra 1965 til 1970 var han også rådgiver i Det første presidentskap samtidig som han ivaretok sitt ansvar som president for De tolvs quorum.
En tjenestegjerning preget av strenge advarsler og mild tilgivelse
I sin første tale på generalkonferansen talte eldste Joseph Fielding Smith direkte til alle som ville “heve sin røst mot handlingene til dem som presiderer over Kirken”. Han ga denne strenge erklæringen: “Jeg ønsker å advare alle slike som har medlemskap i Kirken, og si til dem at de bør omvende seg og vende seg til Herren for at ikke hans straffedommer skal komme over dem, så de ikke mister troen og vender seg bort fra sannheten.”36
Gjennom hele sitt virke fortsatte han å heve en advarselsrøst. Han sa en gang: “Jeg har ansett det som min oppgave, etter å ha blitt tilskyndet til det, tror jeg, av Herrens ånd på mine reiser i Sions staver, å si til folk at nå er tiden til å omvende seg… Jeg føler at det er min oppgave å rope omvendelse og å kalle folket til å tjene Herren.”37
Denne likefremme, enkle tilnærmingen til undervisning var blandet med mildhet og godhet. Eldste Boyd K. Packer opplevde en gang dette på et møte da Joseph Fielding Smith var formann for Kirkens misjonærkomité. “Det ble fremlagt en rapport om en ulykke som involverte to misjonæreldster i en av Kirkens biler. En eldre grønnsakshandler hadde unnlatt å stoppe ved et stoppskilt med lastebilen sin. Misjonærenes bil ble truffet i siden og ble totalvraket. Føreren av lastebilen ble bøtelagt av politiet. Han hadde ingen forsikring. Heldigvis ble ingen av misjonærene alvorlig skadet.
President Smith satt stille mens komiteens medlemmer behandlet saken. Etter litt diskusjon ba de administrerende direktør i Misjonæravdelingen om å skaffe en advokat og forfølge saken i retten.
Først da ble president Smith spurt om han var enig i denne beslutningen. Lavmælt sa han: ‘Ja, vi kan gjøre det. Og hvis vi kjører på med full styrke, kan vi til og med lykkes med å ta lastebilen fra den stakkars mannen. Hvordan skulle han da tjene til livets opphold?’
‘Vi så litt skamfulle på hverandre,’ sa eldste Packer. ‘Så besluttet vi at Kirken skulle kjøpe en ny misjonærbil, fortsette med sin virksomhet og la saken ligge.’”38
“En snill og kjærlig ektemann og far”
Da eldste Smith ble kalt som apostel, hadde han tre barn: Josephine og Julina og Ethels førstefødte barn, Emily. Syv måneder senere ønsket familien en ny datter velkommen. Ethel og Joseph kalte henne Naomi. På grunn av komplikasjoner ved fødselen, måtte Naomi kjempe for sitt liv, og familien fryktet at hun kanskje ikke ville leve lenge. Men, som hennes far senere sa, ble hun “reddet ved bønnens kraft og en prestedømsvelsignelse etter at det virket som om hun ikke skulle klare å begynne å puste”.39 Ethel fødte senere syv andre barn: Lois, Amelia, Joseph, Lewis, Reynolds, Douglas og Milton.
President Smiths oppgaver som apostel førte ham ofte bort fra hjemmet i lange perioder av gangen. Men når han var hjemme, ga han sin oppmerksomhet til familien. Hans hustru Ethel beskrev ham som “en snill og kjærlig ektemann og far. Hans største ambisjon i livet er å gjøre sin familie lykkelig, og han glemmer helt seg selv i sine anstrengelser for å gjøre dette”.40
Barna i familien Smith smilte av inntrykket enkelte hadde av deres far – som en alvorlig og streng mann. “En gang… etter at han hadde holdt en ganske intens tale om viktigheten av riktig barneoppdragelse, kom en irritert kvinne bort til to av hans små døtre og uttrykte sympati med dem [og sa:] ‘Jeg kan tenke meg at faren deres slår dere!’” Som svar på denne anklagen, fniste bare jentene. De kjente sin far mye bedre enn hun gjorde – og han ville aldri gjøre dem noe vondt. Når han kom hjem fra sine lange reiser, “var det fryd og gammen fra det øyeblikk de ivrig møtte ham på jernbanestasjonen til de med sorg bød ham farvel igjen flere dager senere.” De lekte sammen, laget paier og iskrem, gikk på piknik, reiste med toget og besøkte daler og innsjøer i nærheten. De likte å høre historier om hans oppgaver i Kirken over hele verden.41 De arbeidet også sammen med oppgaver rundt i huset.42
President Smiths sønner drev idrett, og han var tilstede på kampene deres så ofte han kunne.43 Han likte å trene sammen med dem, spesielt amerikansk håndball. Han hadde det moro sammen med dem, og han var glad i å konkurrere. Hans sønner Reynolds og Lewis husket flere ganger da de to var på lag sammen mot sin far. Han lot dem velge hvilken hånd han kunne bruke under kampen. Selv med én hånd bak ryggen, “slo han dem [alltid] lett”.44
Bedrøvelse og håp
Eldste Smiths oppgaver borte fra hjemmet var krevende for Ethel og barna, og ukene med adskillelse var også smertefulle for ham. 18. april 1924 reiste han med tog for å presidere over en stavskonferanse. Ethel var gravid i syvende måned på den tiden, og gjorde sitt beste for å ta seg av barna hjemme. I et brev til henne sa han: “Jeg tenker på deg og skulle ønske jeg kunne være sammen med deg hele tiden de kommende ukene for hjelpe til med å ta vare på deg.”45 Idet han tenkte på hjemmet, avsluttet han brevet med et dikt han hadde skrevet. Noen av ordene i dette diktet finnes nå i mange av Kirkens salmebøker under tittelen “Does the Journey Seem Long?”
Synes veien deg lang,
er den stenet og grå,
gror der torner og tistler iblant?
Blir din fot øm og sår
ifra stener og skår,
trett av dagen når heten deg fant?
Er ditt hjerte og sinn
fylt av sorger og nød
mens du sliter med arbeid og plikt?
Synes byrden deg tung
som du dagligen bær’,
er det ingen som hjelp kan deg gi?
La ditt hjerte fatt mot
på den vei du har valgt,
det er én som vil sende deg hjelp!
Så, se opp og vær glad,
og hold fast ved hans hånd,
han vil løfte og lede deg hjem.
I det land, hellig, rent,
all bekymring er endt,
og din sjel da er renset fra synd.
Ingen tårer er der,
ingen sorger er nær,
ta hans hånd og med ham gå der inn.46
Fra og med 1933 ble lykken i familien Smiths hjem noen ganger avbrutt av en tung byrde av “arbeid og plikt”, som eldste Smith hadde uttrykt det i diktet ni år tidligere. Ethel begynte å lide av “en forferdelig sykdom som hun ikke kunne forstå. Til tider sank hun ned i depresjonens dyp og andre ganger kom tankene hennes helt ut av kontroll og tvang hennes utmattede kropp til å gjøre mer og mer. Kjærlighet og støtte fra hennes familie, bønner og velsignelser, til og med sykehusinnleggelser, så ikke ut til å hjelpe.”47 Etter fire år med lidelse, døde hun 26. august 1937. Hennes sørgende mann skrev om hennes død: “En bedre kvinne var ikke å oppdrive, eller en mer trofast hustru og mor.”48 I dypet av sin sorg fant han likevel trøst i kunnskapen om at han og Ethel Reynolds Smith var bundet sammen for evigheten ved en hellig beseglende pakt.
Et nytt vennskap fører til ekteskap
Da Ethel døde, var det fortsatt fem barn som bodde i familien Smiths hjem. To av dem skulle snart flytte – Amelia var forlovet og skulle gifte seg, og Lewis var klar til å reise på heltidsmisjon. 16 år gamle Reynolds, 13 år gamle Douglas og 10 år gamle Milton var da igjen. Av bekymring for disse morløse sønnene, overveiet Joseph Fielding Smith tanken på å gifte seg igjen.
Med denne tanken i bakhodet rettet eldste Smith snart sin oppmerksomhet mot Jessie Ella Evans, en berømt solist som sang sammen med Tabernakelkoret. Jessie hadde sunget solo under Ethels begravelse, og eldste Smith hadde sendt henne et brev for å uttrykke sin takknemlighet. Dette brevet førte til samtaler på telefon. Eldste Smith og Jessie hadde ikke kjent hverandre før denne utvekslingen, men de ble raskt gode venner.
Eldste Smith tilbrakte mange dager hvor han tenkte på og ba angående muligheten for å be Jessie om å gifte seg med ham. Til slutt skrev han et brev til henne der han antydet at han ønsket et mer personlig vennskap med henne. Fire dager senere mannet han seg opp til å levere brevet personlig. Han tok det med til tinghuset, hvor hun jobbet som protokollfører. Senere skrev han følgende i dagboken sin: “Dro til protokollførerens kontor… Hadde en samtale med protokollføreren, svært viktig, og ga henne brevet jeg hadde skrevet.”49 Etter en uke der han reiste med tog til stavskonferansemøter, kom eldste Smith hjem og møtte nok en gang Jessie.
På sin typiske likefremme måte skrev eldste Smith i dagboken sin: “Møtte Miss Jessie Evans og hadde [en] viktig samtale med henne.” Med gjensidig beundring avtalte de at han skulle møte Jessies mor, og at Jessie skulle møte barna hans. Mindre enn en måned senere, den 21. november 1937, tok hun imot en forlovelsesring. De to ble beseglet i Salt Lake tempel 12. april 1938 av president Heber J. Grant, Kirkens syvende president.50
Eldste Francis M. Gibbons, som var sekretær for Det første presidentskap da president Smith var Kirkens president, beskrev forholdet mellom Joseph Fielding Smith og Jessie Evans Smith: “Til tross for en forskjell på 26 år i alder og forskjeller i lynne, bakgrunn og opplæring, passet Joseph Fielding og Jessie Evans Smith bemerkelsesverdig godt sammen. Hun var alltid svært utadvendt, full av glede og god humor, og likte rampelyset og offentlig oppmerksomhet. Joseph, på den annen side, var rolig, tilbaketrukket og innadvendt, ærverdig og upåvirkelig, virket alltid litt ubekvem i offentlig sammenheng og forsøkte aldri å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det som bygget bro over den store kløften mellom disse to ulike personlighetene, var den oppriktige kjærligheten og respekten de hadde for hverandre.”51 Denne kjærligheten og respekten gjaldt også Jessies mor, Jeanette Buchanan Evans, som Jessie hadde bodd sammen med før hun giftet seg. Søster Evans flyttet sammen med datteren til familien Smiths hjem og hjalp til med barna.
Joseph Fielding Smith og Jessie Evans Smith ved pianoet
Tjenestegjerning i en kaotisk verden
Den nye søster Smith, kalt tante Jessie av eldste Smiths barn og barnebarn, ble ofte med sin mann når han reiste til stavskonferanser. Lokale ledere inviterte henne ofte til å synge på møter, og noen ganger overtalte hun sin mann til å synge duett med henne. I 1939 ga president Heber J. Grant eldste og søster Smith i oppdrag å reise rundt i alle Kirkens misjoner i Europa.
Selv om 2. verdenskrig ennå ikke hadde brutt ut da eldste og søster Smith ankom Europa, var spenningene mellom nasjonene økende. Den 24. august, mens eldste og søster Smith var i Tyskland, ba Det første presidentskap eldste Smith om å sørge for at alle misjonærer i Tyskland ble overført til nøytrale land. Han koordinert dette arbeidet fra København. I løpet av denne overføringen av misjonærer fant Wallace Toronto, misjonspresidenten i Tsjekkoslovakia, det nødvendig å sende sin hustru Martha og deres barn til København for å komme i sikkerhet. Han ble igjen for å sikre trygg evakuering av fire misjonærer som var arrestert. Dagene gikk uten at noen hørte noe fra dem. Martha mintes senere:
“Dagen kom til slutt da alle tog, ferger og båter gjennomførte sine siste turer fra Tyskland, og vi ba om at Wally [president Toronto] og hans fire unge misjonærer måtte være på den siste fergen når den dro av sted til sin hjemmehavn. Da han så at jeg var veldig bekymret og ble stadig mer opprørt, kom president Smith bort til meg, la sin beskyttende arm rundt skuldrene mine og sa: ‘Søster Toronto, denne krigen vil ikke starte før bror Toronto og hans misjonærer kommer hit til Danmark.’ I kveldingen ringte telefonen… Det var Wally! Alle fem hadde kommet seg ut av Tsjekkoslovakia sammen med den britiske legasjonen med et spesielt tog som var blitt sendt inn for å hente dem. De hadde kommet med den siste fergen fra Tyskland og var nå ved kysten [av Danmark], og ventet på transport til København. Lettelsen og gleden i misjonshjemmet og blant de 350 misjonærene var som om en mørk sky som lettet for å slippe solen frem.”52
Eldste Smith var takknemlig til det danske folk, som slapp så mange evakuerte misjonærer inn i landet sitt. Ved krigens utbrudd profeterte han at på grunn av sin generøsitet, ville ikke det danske folk lide av matmangel under krigen. Mange år senere hadde “det danske folk gjennomlevet krigen kanskje bedre enn noen annen europeisk nasjon. De danske hellige hadde selv sendt velferdspakker til nødlidende siste-dagers-hellige i Holland og Norge. Medlemstallet hadde økt jevnt og trutt, og tiendeinntektene i den danske misjon hadde blitt mer enn doblet… De danske hellige betraktet sine omstendigheter som en direkte oppfyllelse av [den] profeti som eldste Joseph Fielding Smith hadde uttalt.”53
Da krigen begynte, organiserte eldste Smith evakueringen av de 697 amerikanske misjonærene i Europa. Ettersom noen av misjonærene hadde vært ledere i distrikter og grener, overførte eldste Smith dette lederansvaret til lokale medlemmer. Etter å ha utført disse pliktene, reiste eldste Smith til USA sammen med Jessie. De tok et tog fra New York og kom hjem syv måneder etter at de hadde reist.
Selv om eldste Smith var glad for at de amerikanske misjonærene kunne vende trygt tilbake til sine hjem, uttrykte han bekymring for uskyldige mennesker som nå var fanget i krigens tragedie i sine hjemland. Han skrev: “Jeg følte meg uvel hver gang vi holdt et møte og håndhilste på folk på slutten. Alle hilste oss varmt, og deres [vennskap] betydde mer for meg enn de kanskje kunne forstå. Noen av dem gråt og sa at de sto overfor alvorlige problemer, og at vi aldri ville møtes igjen i dette livet. Jeg synes synd på dem nå, og ber hver dag om at Herren vil beskytte dem gjennom denne fryktelige tiden.”54
Eldste Smiths sønn Lewis, som var i England da 2. verdenskrig begynte, var med i den siste gruppen av misjonærer som reiste hjem.55 Omtrent to og et halvt år senere krysset Lewis Atlanterhavet igjen, denne gangen for å tjenestegjøre i militæret. “Disse omstendighetene gjorde oss alle sørgmodige,” skrev eldste Smith. “Det er en skam at de rene og rettferdige blir tvunget inn i en verdensomspennende konflikt på grunn av menneskers ugudelighet.”56
Den 2. januar 1945 mottok eldste Smith et telegram som informerte ham om at hans sønn var blitt drept i tjeneste for sitt land. Han skrev: “Denne meldingen kom som et voldsomt sjokk på oss, ettersom vi hadde store forhåpninger om at han snart ville være tilbake i USA. Vi hadde følt at han ville bli beskyttet, ettersom han flere ganger tidligere har unnsluppet fare. Det var vanskelig for oss å innse at noe slikt kunne skje… Selv om dette føltes som et kraftig slag, føler vi freden og gleden over å vite at han var ren og fri for de laster som er så utbredt i verden og finnes i Hæren. Han var tro mot sin pakt og er verdig en strålende oppstandelse, og da skal vi gjenforenes.”57
En betrodd lærer og leder
Som medlem av De tolvs quorum sto Joseph Fielding Smith ofte foran siste-dagers-hellige for å vitne om Jesus Kristus, forkynne det gjengitte evangelium og kalle folket til omvendelse. Han holdt mer enn 125 taler på generalkonferanser, deltok på tusenvis av stavskonferanser og talte på arrangementer som slektsforskningskonferanser og radiosendinger. Han underviste også ved det skrevne ord. I mange år skrev han en spalte i Kirkens tidsskrift Improvement Era, hvor han svarte på spørsmål som ble sendt inn av lesere. Han skrev også andre artikler for Kirkens tidsskrifter og Kirkens spalter i Deseret News. Under sin tjeneste som apostel, fra 1910 til 1972, ble hans forfatterskap utgitt i 25 bøker, heriblant Essentials in Church History, Frelsende læresetninger, Church History and Modern Revelation og Answers to Gospel Questions.
Ved å lytte til hans taler og lese hans tekster lærte Kirkens medlemmer å stole på president Smith som religionsforsker. Ikke minst lærte de å stole på og følge Herren. Som president N. Eldon Tanner sa, påvirket Joseph Fielding Smith “hundretusener av mennesker ved å etterleve og undervise både muntlig og skriftlig i hvert eneste prinsipp i evangeliet. Han levnet ingen tvil om at han visste at Gud er en levende Gud og at vi er hans åndebarn, at Jesus Kristus er Guds enbårne Sønn i kjødet, at han ga sitt liv for oss for at vi kan nyte udødelighet, og at vi, ved å motta og etterleve evangeliet, kan nyte evig liv.”58
Eldste Bruce R. McConkie sa:
“President Joseph Fielding Smiths liv og arbeid bar preg av tre ting:
1. Hans kjærlighet til Herren, og den absolutte, usvikelig troskap ved hvilken han forsøkte å tilkjennegi denne kjærligheten, ved å holde hans bud og alltid gjøre de tingene som ville behage Herren.
2. Hans lojalitet til profeten Joseph Smith og de evige sannheter som er gjengitt gjennom ham, til sin bestefar, patriarken Hyrum Smith… [som] møtte martyrdøden, og til sin far, president Joseph F. Smith, hvis navn for evig er nedfelt i den himmelske byen som en som holdt tappert ut i Hans sak hvis blod ble utgytt for at vi skulle leve.
3. Hans egen kunnskap om evangeliet og åndelige innsikt, hans egen utrettelig flid som en som forkynte rettferdighet, og hans egen innsats for å gi mat til de sultne, kle de nakne, besøke enken og den farløse og tilkjennegi ren religion ved forskrift og ved eksempel.”59
President Smiths brødre i De tolvs quorum så ham som en klok og medfølende leder. I anledning hans 80-årsdag, publiserte de andre medlemmene av De tolvs quorum en hyllest til ham. Som en del av denne hyllesten sa de:
“Vi som arbeider i De tolvs råd under hans ledelse, har anledning til å se hans sanne karakter. Daglig ser vi stadige beviser på hans forståelse og gjennomtenkte hensyn til sine medarbeidere når han gir oss våre oppgaver og samordner vår innsats for å fremme Herrens verk. Vi skulle bare ønske at hele Kirken kunne føle hans kjærlige sjel og hans store omtanke for de mindre heldigstilte og de nødlidende. Han elsker alle de hellige og slutter aldri å be for synderen.
Med bemerkelsesverdig dømmekraft synes han å ha bare to kriterier for å komme frem til endelige beslutninger. Hva ønsker Det første presidentskap? Hva er best for Guds rike?”60
Kirkens president
På en sabbatsmorgen, 18. januar 1970, tok president David O. McKays jordiske liv slutt. Ansvaret for Kirkens ledelse hvilte nå på De tolv apostlers quorum, med 93 år gamle Joseph Fielding Smith som deres president.
23. januar 1970 møttes De tolvs quorum og oppholdt offisielt president Smith i hans kall som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. President Smith valgte Harold B. Lee som førsterådgiver og N. Eldon Tanner som annenrådgiver. Så ble alle tre menn beskikket til å oppfylle sine nye ansvarsoppgaver.
President Joseph Fielding Smith og hans rådgivere i Det første presidentskap: President Harold B. Lee (midten) og president N. Eldon Tanner (høyre)
Eldste Ezra Taft Benson, som var tilstede på dette møtet, fortalte: “Vi følte en fantastisk enhet på møtet vårt og klare tegn på hengivenhet idet brødrene slo armene rundt hverandre da den nye ledelsen var valgt og beskikket.”61
Eldste Boyd K. Packer bar sitt personlige vitnesbyrd om president Smiths kall:
“Jeg gikk fra kontoret en fredag ettermiddag mens jeg tenkte på helgens konferanse hvor jeg skulle delta. Jeg ventet på at heisen skulle komme ned fra femte etasje.
Da heisdørene stille åpnet seg, sto president Joseph Fielding Smith der. Jeg ble et øyeblikk overrasket over å se ham, siden han hadde sitt kontor lenger nede i bygningen.
Da jeg så ham stå der innrammet av dørkarmen, kom det over meg et mektig vitnesbyrd – der står Guds profet. Åndens behagelige røst, som er beslektet med lys, og som preges av ren intelligens, bekreftet for meg at dette var Guds profet.”62
Under president Smiths ledelse fortsatte Kirken å vokse. Det ble for eksempel opprettet 81 staver, herunder de første stavene i Asia og Afrika, og Kirkens medlemstall passerte 3 millioner. To templer ble innviet – i Ogden, Utah og Provo, Utah.
Samtidig som Kirken vokste over hele verden, understreket president Smith viktigheten av det enkelte hjem og den enkelte familie. Han minnet siste-dagers-hellige på at “Kirkens organisasjon er til for å hjelpe familien og dens medlemmer å nå opphøyelse”.63 Han sa: “Familien er den viktigste organisasjonen både i tid og i evighet… Det er Herrens vilje at familieenheten skal styrkes og bevares.”64 I et forsøk på å styrke familier og enkeltpersoner, la Kirken større vekt på familiens hjemmeaften, et program som hadde blitt fremmet siden 1909, da president Smiths far var Kirkens president. Under ledelse av president Joseph Fielding Smith ble mandag offisielt avsatt til familiens hjemmeaften. På disse kveldene skulle det ikke holdes møter i Kirken, og Kirkens lokale bygninger skulle være stengt.
Til tross for sin høye alder, tok president Smith fatt på sitt kall med barnlig ydmykhet og ungdommelig energi. I løpet av de to årene og fem månedene han var Kirkens profet, seer og åpenbarer, ble siste-dagers-hellige over hele verden inspirert av hans budskap.
Han erklærte at “vi er åndebarn av Gud, vår himmelske Fader” 65 og at “vi må tro på Kristus og følge hans eksempel”.66 Han vitnet om at Joseph Smith “så og sto i Gud Faderens og hans Sønn Jesu Kristi nærhet” 67 og ble “åpenbarer av kunnskapen om Kristus og verdens frelse i denne tid og generasjon”.68
Han oppfordret de hellige til å “forsake mange av verdens veier”69, men å elske alle mennesker i verden – “til å se det gode i mennesker, selv om vi prøver å hjelpe dem å overvinne en dårlig vane eller to”.70 Han minnet dem på at én måte å vise denne “ånd av kjærlighet og brorskap” på er å dele evangeliet med andre – å “innby alle mennesker overalt til å gi akt på det evige livs ord som er åpenbart i vår tid”.71
Han søkte kontakt med Kirkens ungdom ved å møte store forsamlinger av unge siste-dagers-hellige og oppmuntre dem til å “stå fast i troen til tross for all motstand”.72
Han talte ofte til prestedømsbærere og minnet dem på at de hadde blitt “kalt til å representere Herren og inneha hans myndighet” og formante dem til å “huske hvem [de] er og handle deretter”.73
Han oppfordret alle siste-dagers-hellige til å motta templets velsignelser, være tro mot templets pakter og komme tilbake til templet for å motta hellige ordinanser for sine forfedre. Før han innviet Ogden Utah tempel, sa han: “La meg minne om at når vi innvier et hus til Herren, vier vi egentlig oss selv til Herrens tjeneste, med en pakt om at vi skal bruke huset på den måten han ønsker at det skal brukes.”74
“Hold budene,” oppfordret han. “Vandre i lyset. Hold ut til enden. Vær tro mot enhver pakt og forpliktelse, og Herren vil velsigne dere utover deres villeste drømmer.”75
Idet han siterte president Brigham Young, beskrev president Harold B. Lee president Smiths innflytelse og ledelse: “President Young sa følgende: ‘Hvis vi etterlever vår hellige religion og lar Ånden lede, vil den ikke bli kjedelig eller dum, men når kroppen nærmer seg oppløsning, tar Ånden et fastere grep om den varige substans bak sløret og henter fra dypet av livets evige kilde glitrende edelstener av intelligens, som omgir det skrøpelige og krympende tabernakel med en glorie av udødelig visdom.’
Dette har vi vært vitne til gang på gang når vi har diskutert svært alvorlige saker – beslutninger som bare skulle tas av Kirkens president. Det var da vi så denne glitrende visdommen komme frem i lyset mens han [President Smith] utvilsomt fortalte utover sin egen nåværende forståelse, ting som han kalte opp fra dypet av sin sjel.”76
“Kalt av Herren… til andre og større oppgaver”
Den 3. august 1971 gikk Jessie Evans Smith bort, og president Joseph Fielding Smith ble enkemann for tredje gang. Som følge av dette flyttet president Smith inn til sin datter Amelia McConkie og hennes ektemann, Bruce. Hans andre barn kom regelmessig og besøkte ham og tok ham med ut på kjøreturer. Han fortsatte å gå på kontoret hver ukedag, delta på møter og reise på oppdrag for Kirken.
Den 30. juni 1972, på slutten av dagen, gikk president Smith fra kontoret sitt i første etasje i Kirkens administrasjonsbygning. Sammen med sin sekretær, D. Arthur Haycock, gikk han til Kirkens historikers kontor, hvor han hadde arbeidet før han ble Kirkens president. Han ønsket å hilse på alle dem som tjenestegjorde der. Etter å ha håndhilst på dem, gikk han ned i kjelleren for å håndhilse på sentralbordbetjeningen og andre som arbeidet i det området, for å vise sin takknemlighet. Dette var hans siste dag på kontoret.
Søndag 2. juli 1972, bare 17 dager før sin 96-årsdag, var han tilstede på nadverdsmøtet i sin egen menighet. Senere på ettermiddagen besøkte han sitt førstefødte barn, Josephine, sammen med sin sønn Reynolds. Den kvelden, mens han satt i sin favorittstol i familien McConkies hjem, sovnet han stille inn. Som hans svigersønn senere sa, hadde president Smith blitt “kalt av Herren, som han elsket så høyt og tjente så godt, til andre og større oppgaver i hans evige vingård”.77
President Harold B. Lee, som nå var seniorapostelen på jorden, besøkte familien McConkies hjem da han fikk høre om president Smiths bortgang. Han “gikk stille til sofaen, knelte ned og tok en av profetens hender i sin. Slik ble han sittende en god stund, uten å snakke, i bønn eller meditasjon. Han reiste seg så for å uttrykke sine kondolanser til familien, sin beundring for deres far og sin formaning til dem om at de måtte hedre president Smith ved å leve verdig.”78
Hyllester til “en hengiven Guds mann”
I president Smiths begravelse omtalte president N. Eldon Tanner ham som “en hengiven Guds mann, en som så edelt har tjent både Gud og sine medmennesker, og som har ledet sin familie og alle som han har blitt kalt til å presidere over, ved eksempel; en som det med sannhet kan sies var en mann uten svik og uten hovmod. Det kunne aldri sies om ham,” sa president Tanner, “at han ‘heller [ville] ha ære av mennesker enn ære av Gud’ [Johannes 12:43].”79
President Harold B. Lee sa: “Bror Tanner og jeg har elsket denne mannen de siste to og et halvt årene. Det har ikke vært påtatt. Han fikk kjærlighet fordi han elsket oss, og vi har stått ved hans side, slik han sto ved siden av og stolte på oss.”80
En avis som hadde vært kritisk til president Smith og til og med trukket hans kall til De tolv over 60 år tidligere i tvil, trykte nå følgende hyllest: “Joseph Fielding Smith, en mann som strengt etterlevde det han trodde på, samtidig som han viste kjærlig omsorg for de grunnleggende behov til mennesker overalt, ga gode råd til sine medarbeidere, kjærlig omsorg til sin familie, og opphøyet ledelse i sine ansvarsoppgaver i Kirken. Han vil bli savnet, og husket med spesiell aktelse.”81
Kanskje den mest meningsfylte hyllesten kom fra et familiemedlem, president Smiths svigersønn Bruce R. McConkie, som beskrev ham som “en sønn av Gud, en apostel til den Herre Jesus Kristus, den Høyestes profet og fremfor alt, en far i Israel!” Eldste McConkie profeterte: “I mange år fremover vil hans røst tale fra støvet idet generasjoner som ennå ikke er født, lærer evangeliets læresetninger av hans forfatterskap.”82
Når du studerer denne boken, vil president Joseph Fielding Smiths læresetninger bidra til å oppfylle denne erklæringen. Hans røst vil “tale fra støvet” til deg mens du “lærer evangeliets læresetninger”.