Kapittel 23

Den enkeltes ansvar

“Vi forventer at våre medlemmer overalt lærer korrekte prinsipper og styrer seg selv.”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

Bror D. Arthur Haycock var på vei til Kirkens administrasjonsbygning en dag da han så at president Joseph Fielding Smith låste opp sidedøren. Ettersom han trengte å komme inn i bygningen, hvor han arbeidet som sekretær for De tolv apostlers quorum, skyndte bror Haycock “seg opp trappen, to eller tre trinn om gangen, for å få foten inn i døren før den lukket seg. Han klarte det så vidt. Da han kom inn i bygningen, skyndte han seg igjen for å ta igjen president Smith for å ta heisen sammen med ham. Han sa til ham: ‘Jeg håper jeg kan være så heldig å presse meg inn i himmelen gjennom døren du åpner.’” Først svarte ikke president Smith, og bror Haycock var redd for at han i sitt forsøk på å være humoristisk, hadde sagt noe galt. Men “da de kom til heisen, sa president Smith med et glimt i øyet: ‘Det må du aldri sette din lit til!’”¹

Gjennom taler og handlinger underviste president Smith gjentatte ganger i prinsippet han delte med bror Haycock: Han understreket at selv om siste-dagers-hellige med flid skulle hjelpe andre å motta evangeliets velsignelser, er frelse et individuelt ansvar. Han oppfordret også de hellige til å være selvhjulpne og å arbeide flittig med timelige ting. “Det er det livet handler om,” sa han, “å utvikle vårt potensial, og spesielt å oppnå selvbeherskelse.”²

Joseph Fielding Smith lærte å arbeide som ung gutt. Hans far var ofte borte fra hjemmet, så “han tilbragte mye av sin barndom med å gjøre en voksens arbeid”. Faktisk arbeidet han så flittig at han “uforvarende arvet én jobb tidligere enn han hadde trengt, da han av gutteaktig stolthet i hemmelighet melket en av familiens kyr for å bevise at han var i stand til å gjøre det, og dermed ble han tildelt jobben permanent”.³

Hans villighet til å arbeide fortsatte da han var på heltidsmisjon i England. Hans hustru Louie skrev følgende til ham mens han var der: “Jeg vet at du elsker plikt langt mer enn du elsker fornøyelse, og derfor har jeg så stor kjærlighet og tillit, ettersom jeg føler at du er så nær å være en fullkommen ung mann som det er mulig.”⁴ I tillegg til å oppfylle sin plikt til å forkynne evangeliet for andre, arbeidet han hardt for å lære evangeliet selv. I et brev han sendte hjem, fortalte han om sin innsats for å lære utenat et skriftstedet: “Jeg har prøvd hele dagen å lære et skriftsted utenat, og har ikke klart det ennå. Men jeg er fast bestemt på å lære det før jeg gir meg.”⁵

President Smith overførte sin arbeidsmoral til sine barn. Han fortalte dem: “Folk dør i sengen. Det gjør også ambisjoner.” Med dette prinsippet i tankene, sørget han og hans hustru for at barna sto opp tidlig hver morgen og gjorde sin del for å holde hjemmet rent og ryddig. “Av en eller annen grunn mente pappa det var umoralsk av oss å ligge i sengen etter seks,” mintes en av hans sønner. “Jeg prøvde det naturligvis bare én gang. Far sørget for det.”⁶ President Smith hjalp også til i huset. Da han og Louie var nygifte, gjorde han så mye arbeid som han kunne med byggingen av deres første hjem. I årenes løp gjorde han de fleste reparasjoner i hjemmet selv, hjalp til på kjøkkenet og hjalp til med å plukke frukt og hermetisere den.⁷

Bror Haycock, samme mann som en gang løp for å holde følge med president Smith inn i Kirkens administrasjonsbygning, ble personlig sekretær til fem av Kirkens presidenter, inkludert president Smith. Under denne nære tilknytningen så han president Smiths kontinuerlige innsats for å forbedre seg åndelig. Han sa at han ofte kom inn på president Smiths kontor og mens profeten studerte Skriftene eller leste en annen bok.⁸

Joseph Fielding Smiths læresetninger

Herren forventer at vi skal være flittige med hensyn til å søke timelige og åndelige velsignelser.

Herren sa til [Adam]: “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” [1 Mosebok 3:19; se også Moses 4:25], og gjennom alle tidsaldre har Herren kalt sitt folk til å være flittige, til å tjene ham trofast, til å arbeide…

I Kirkens tidlige tid i disse dalene [i Utah] ble det lagt stor vekt på arbeidsomhet av president Brigham Young og de andre brødrene, og det var nødvendig fordi våre forfedre kom hit med ingenting. De måtte arbeide. De måtte være flittige. Det var helt nødvendig at de produserte det de trengte, og derfor ble råd i så henseende gitt dem stadig vekk for at de skulle bli mer arbeidsomme. De ble lært opp til ikke å være stolte i sitt hjerte. De kom hit hvor de kunne tilbe Herren sin Gud og holde hans bud. De fikk beskjed om å være ydmyke, så vel som å være flittige… Jeg skulle ønske vi kunne huske det. Jeg er lei for at vi har glemt det…

…Herren sa: “Du skal ikke være doven, for den som er doven, skal ikke ete arbeiderens brød eller slite hans klær.” [L&p 42:42.] Det er da fornuftig, ikke sant? Hvorfor skulle en doven mann få del i de arbeidsommes flid – forutsatt at denne mannen som er doven, er fysisk i stand til å arbeide? Jeg har ikke den minste sympati med noen form for bevegelse som har en tendens til å ødelegge manndom ved å oppmuntre menn til å være dovne, og jeg bryr meg ikke om i hvilken alder det finner sted. Det spiller ingen rolle hvor gammel han blir, hvis en mann er fysisk sterk og er i stand til å utføre tjenester, skulle han ta vare på seg selv, slik Herren forventer at han skal gjøre.

Herren sa i en annen åpenbaring:

“Og videre, sannelig sier jeg dere, at enhver mann som er nødt til å ta seg av sin egen familie, la ham ta seg av den, og han skal på ingen måte miste sin krone, og han skal arbeide i kirken. La enhver være flittig i alt. Og den dovne skal ikke ha plass i kirken med mindre han omvender seg i all sin ferd.” [L&p 75:28-29.]

Så dette er det råd Herren har gitt Kirken i dag. Og dette skulle ikke bare anvendes på pløying av åkrer, eller på innhøsting eller industri, men det betyr også at en mann skulle være flittig i åndelige ting, så vel som i det timelige arbeid hvor han tjener til livets opphold.⁹

Vi er her i en stor hensikt. Denne hensikten er ikke å leve i 100 år eller mindre, og så våre åkrer, høste våre avlinger, samle frukt, bo i hus og omgi oss med jordelivets nødvendigheter. Det er ikke hensikten med livet. Disse tingene er nødvendige for vår tilværelse her, og det er grunnen til at vi skulle være flittige. Men hvor mange er det som bruker sin tid til å tenke på at alt livet dreier seg om, er å samle det som hører denne verden til, å leve i komfort og omgi seg med alle bekvemmeligheter og privilegier og gleder det er mulig å oppnå i jordelivet, og aldri ofre en tanke på noe mer?

Alle disse tingene er bare midlertidige velsignelser. Vi spiser for å leve. Vi kler oss for å holde varmen og skjule vår nakenhet. Vi har hus å bo i for vår komfort og bekvemmelighet, men vi burde se på alle disse velsignelsene som midlertidige velsignelser som er nødvendig mens vi vandrer gjennom dette livet. Noe mer kan de ikke gjøre for oss. Vi kan ikke ta noen av dem med oss når vi drar. Gull, sølv og edelstener, som kalles rikdom, er til ingen nytte for mennesket annet enn for å gjøre ham i stand til å ta vare på seg selv og kunne ha sine nødvendigheter her.¹⁰

Herren… forventer at vi skal ha kunnskap om timelige ting så vi kan ta vare på oss selv timelig, slik at vi kan stå til tjeneste for våre medmennesker, og slik at vi kan bringe evangeliets budskap til hans andre barn over hele verden.¹¹

Formålet med at vi er her, er at vi skal gjøre Faderens vilje slik den gjøres i himmelen, at vi skal utvirke rettferdighet på jorden, undertrykke ondskap og knuse den, beseire synd og våre sjelers fiende, heve oss over ufullkommenhetene og skrøpelighetene hos den stakkars, falne menneskehet ved Herrens inspirasjon og hans tilkjennegitte kraft, slik at vi i blir Herrens hellige og tjenere på jorden.¹²

Vi er i siste instans ansvarlige overfor Herren for vår utførelse av våre plikter.

Vi har å gjøre med vår tro og samvittighet. Dere har ikke med meg å gjøre, ikke med Kirkens presidentskap, men med Herren. Jeg har ikke med mennesker å gjøre hva angår min tiende – jeg har med Herren gjøre, det vil si med hensyn til min egen adferd i Kirken og med hensyn til min overholdelse av de andre lovene og reglene i Kirken. Hvis jeg ikke overholder Kirkens lover, er jeg ansvarlig for Herren og vil måtte svare for ham, om en stund, for min forsømmelse av mine plikter, og jeg må kanskje også svare for Kirken for mitt fellesskap. Hvis jeg gjør min plikt, i henhold til min forståelse av kravene som Herren har stilt til meg, så bør jeg ha ren samvittighet. Jeg bør føle tilfredsstillelse i min sjel om at jeg rett og slett har gjort min plikt slik jeg forstår den, og jeg vil godta konsekvensene. For meg er det en sak mellom meg og Herren, og det samme er det for hver og en av oss.

Han som sendte sin enbårne Sønn til verden for å utføre den misjon som han utførte, sendte også hver sjel innen min stemmes rekkevidde, ja, hver eneste mann og kvinne i verden, for å utføre en misjon, og denne misjon kan ikke utføres gjennom forsømmelse, ei heller gjennom likegyldighet, og heller ikke kan den utføres i uvitenhet.

Vi skulle lære hvilken forpliktelse vi har overfor Herren og overfor hverandre, og disse tingene er viktige, og vi kan ikke utvikle oss i åndelige ting, vi kan ikke vokse i kunnskap om Herren eller i visdom uten å vie våre tanker og vår innsats til vår egen forbedring, til å øke vår egen visdom og kunnskap om det som hører Herren til.¹³

Det er så lett for mennesker å klandre andre for de feil en selv begår, og så lett for oss, på grunn av vår menneskelige natur, å ta æren når noe som er oppnådd, er noe som gleder og gavner. Men vi ønsker aldri påta oss ansvaret for våre feil som ikke er til behag, og derfor forsøker vi å legge den slags ansvar et annet sted og på andre… La oss bære vårt eget ansvar, og ikke forsøke å legge det et annet sted.¹⁴

Gud har gitt oss handlefrihet og forventer at vi skal gjøre alt vi kan for oss selv.

Handlefrihet [er] den store gaven som Herren har gitt enhver sjel for å kunne handle på egen hånd, for å kunne gjøre sitt eget valg, for å være en selvstendig person med en evne til å tro og akseptere sannheten og motta evig liv eller å forkaste sannheten og motta samvittighetsnag. Dette er en av Guds største gaver. Hva ville vi vært uten den, hvis vi ble tvunget, slik noen mennesker ønsker å tvinge sine medmennesker til å gjøre sin vilje? Det kunne ikke ha vært noen frelse. Det kunne ikke ha vært noen belønning for rettferdighet, ingen kunne bli straffet for utroskap fordi menneskene ikke ville være ansvarlige overfor sin Skaper.¹⁵

Joseph Smith ble spurt om hvordan han styrte et så stort og mangfoldig folk som de siste-dagers-hellige. Han svarte: “Jeg lærer dem korrekte prinsipper og lar dem styre seg selv.”

Dette er prinsippet vi driver Kirken ved. Vi forventer at våre medlemmer overalt lærer korrekte prinsipper og styrer seg selv.¹⁶

“Intet menneske, ved noe som helst påbud fra Faderen, har noen gang blitt tvunget til å gjøre godt… Enhver kan handle på egen hånd.”

Denne store gaven som handlefriheten er, nemlig anledningen som er gitt til menneskene til å gjøre sitt eget valg, har aldri blitt tilbakekalt, og det vil den aldri bli. Det er et evig prinsipp som gir enhver sjel frihet til å tenke og handle etter eget ønske. Intet menneske, ved noe som helst påbud fra Faderen, har noen gang blitt tvunget til å gjøre godt. Intet menneske har noen gang blitt tvunget til å gjøre ondt. Enhver kan handle på egen hånd. Det var Satans plan å ødelegge denne handlefriheten og tvinge menneskene til å gjøre hans vilje. Det kan ikke være noen tilfredsstillende tilværelse uten denne store gaven. Menneskene må ha det privilegium å kunne velge selv i den grad at de kan gjøre opprør mot guddommelige forordninger. Naturligvis må frelse og opphøyelse komme gjennom den frie vilje, uten tvang og ved den enkeltes fortjeneste for at rettferdige belønninger kan gis og passende straff kan tildeles lovbryteren.¹⁷

Vi tror det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan, og at alle mennesker, ved å bygge på Kristi forsonings grunnvoll, må utarbeide sin frelse med frykt og beven for Herren [se 2 Nephi 25:23; Mormon 9:27].¹⁸

Det er en viktig kjensgjerning, vist ved direkte handlinger og underforstått i alle Skriftene, at Gud har gjort alt for menneskene som de ikke kan gjøre selv for å sikre frelse, men han forventer at menneskene gjør alt de kan for seg selv.

Ved dette prinsipp er det i strid med himmelens orden som ble innstiftet før verdens grunnvoll ble lagt, at hellige budbringere som har gått gjennom oppstandelsen, eller budbringere som tilhører den himmelske sfære, kommer til jorden og utfører arbeid for menneskene som de kan gjøre for seg selv…

Det er en meget alvorlig villfarelse å tro at Jesus gjorde alt for menneskene hvis de bare ville bekjenne ham med sin munn, og at det ikke finnes noe annet de behøver å gjøre. Menneskene har arbeid å gjøre hvis de ville oppnå frelse. Det var i harmoni med denne evige lov at engelen ledet Kornelius til Peter [se Apostlenes gjerninger 10], og at Ananias ble sendt til Paulus [se Apostlenes gjerninger 9:1-22]. Det var likeledes av lydighet mot denne loven at Moroni, som forsto skriftene på nephittenes plater, ikke utførte oversettelsen, men under ledelse av Herren ga Joseph Smith urim og tummim slik at han var i stand til å utføre dette viktige arbeidet ved Guds gave og kraft.¹⁹

Våre to store oppgaver er å søke vår egen frelse og å arbeide flittig for å frelse andre.

Vi er gitt disse to store oppgavene… Først å søke vår egen frelse, og for det annet vår plikt overfor våre medmennesker. Jeg antar at min første plikt, hva meg selv angår, er å søke min egen frelse. Det er også deres første plikt, og det samme gjelder ethvert medlem av denne kirken.²⁰

Vår første interesse skulle være vår egen frelse. Vi skulle søke enhver velsignelse i evangeliet for oss selv. Vi skulle bli døpt og inngå i det celestiale ekteskaps orden, slik at vi kan bli arvinger til fylden av vår Faders rike. Dernest skulle vi være opptatt av våre familier, våre barn og våre forfedre.²¹

Det er… vår plikt å frelse verden, de døde så vel som de levende. Vi frelser de levende som vil omvende seg, ved å forkynne evangeliet blant nasjonene og samle Israels barn, de ærlige av hjertet. Vi frelser de døde ved å gå inn i Herrens hus og utføre disse seremoniene – dåp, håndspåleggelse, bekreftelse og slike andre ting som Herren krever av oss – på deres vegne.²²

Det er min plikt, slik det er deres plikt, mine brødre og mine søstre på samme måte – for ansvar er også lagt på dere – å gjøre det aller beste som står i vår makt, og ikke unndra oss, men forsøke av hele vår sjel å foredle de kall Herren har gitt oss, å arbeide flittig for å frelse vårt eget hus, hver og en av oss, og for å frelse våre medmennesker og frelse dem som er i andre land.²³

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva gjør inntrykk på deg ved president Smiths innsats for å lære sine barn å arbeide? (Se “Fra Joseph Fielding Smiths liv”.) Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn å være mer ansvarsbevisste?
Hvordan øker læresetningene i del 1 din forståelse av selvhjulpenhet? Tenk over hva du kan gjøre for å bli mer selvhjulpen.
Gjennomgå rådene i del 2. Hva betyr det for deg å være “ansvarlig overfor Herren”?
President Smith sa: “Vi forventer at våre medlemmer overalt lærer korrekte prinsipper og styrer seg selv” (del 3). Hvordan kan denne læren gavne familier? Hvordan kan den veilede prestedømsquorum og Hjelpeforeninger?
Hvorfor tror du “vår første interesse skulle være vår egen frelse” i våre anstrengelser for å tjene andre? (Se del 4.)

Aktuelle skriftsteder

Filipperne 2:12; 2 Nephi 2:14-16, 25-30; L&p 58:26-28

Hjelp til undervisningen

“Når du underviser fra denne boken, bør du innby andre til å uttrykke sine tanker, stille spørsmål og undervise hverandre. Når de deltar aktivt, vil de være bedre forberedt til å lære og motta personlig åpenbaring” (fra side v-vi i denne boken).