Kapittel 12

Prestedømmets ed og pakt

“Herrens velsignelser gis til de hellige og til verden ved betjening av dem som bærer hans hellige prestedømme, som representerer ham, som faktisk er hans bemyndigede tjenere og er villige til å tjene ham og holde hans bud .”

Fra Joseph Fielding Smiths liv

Den 9. april 1951, etter å ha virket som apostel i 41 år, ble Joseph Fielding Smith oppholdt som president for De tolvs quorum. Ikke lenge etter oppholdelsen, talte president Smith til forsamlingen. Han fortalte kort om sine følelser med hensyn til sitt kall:

“Jeg skjønner at den stillingen jeg har blitt kalt til, er av stor betydning. Det gjør meg ydmyk…

Jeg takker Herren for Jesu Kristi evangelium, for mitt medlemskap i Kirken, for anledningen jeg har fått til å yte tjeneste. Jeg har bare ett ønske, svak som jeg er, og det er å foredle mitt kall etter beste evne.”¹

President Smith formante ofte prestedømsbærerne til å foredle sitt kall. Selv om han offentlig fortalte om sitt eget ønske om å foredle sine kall i prestedømmet,² snakket han sjelden om sin innsats for å gjøre det. Han reflekterte imidlertid en gang over den prestedømstjeneste han hadde utført sammen med sin venn George F. Richards, som hadde vært president for De tolvs quorum før ham:

“I 40 år satt jeg i råd, deltok på konferanser og virket på ulike måter sammen med president George F. Richards…

Vi har reist sammen fra den ene enden av Sions staver til den andre. I gamle dager reiste vi generalautoriteter to og to sammen på besøk til Sions staver. Der hvor jernbanen ikke kunne bringe oss, og slike steder var det mange av, reiste vi vanligvis i det som var kjent som “whitetops”, som var lette vogner med fjærdemping. Lange turer innebar vanligvis oppgaver i to staver, ofte i tre eller fire.

På slike turer holdt vi daglige møter mellom stavskonferansene i de ulike bosetninger, eller menigheter, i stavene. Slike turer foregikk på humpete veier, noen ganger bare spor, gjennom tett støv om sommeren og den bitende kulden om vinteren, ofte gjennom dyp gjørme eller tung snø.”³

Eldste Francis M. Gibbons, som var sekretær for Det første presidentskap, ga oss et innblikk i hvordan president Smith foredlet sine kall i prestedømmet: “Samtidig som [han] var fullt bevisst på sin myndighet, var han alltid ydmyk og mild i sin måte å utøve den på. Hans karakter var blottet for arroganse, skuespill, eller innbilskhet. Han gjorde seg aldri til og brisket seg aldri med de privilegier som hans embede innebar.”⁴

Joseph Fielding Smith at Manchester Conference 1971 — President Joseph Fielding Smith taler på den britiske områdekonferansen, august 1971. Sittende, fra venstre mot høyre: Eldste Marion G. Romney, Richard L. Evans og Howard W. Hunter.

Som Kirkens president, talte Joseph Fielding Smith på fem prestedømsmøter på generalkonferansen, hvor han oppmuntret brødrene til å foredle sine kall i prestedømmet. Læresetningene i dette kapitlet er hentet fra fire av disse talene, og spesielt en tale president Smith holdt den 3. oktober 1970. Ettersom talene ble holdt på prestedømsmøter, er ordene i dette kapitlet rettet mot menn. Disse ordene innbefatter imidlertid også en forståelse av at prestedømmets kraft er til stor velsignelse for alle medlemmer av Kirken. I en av talene sa president Smith: “Jeg tror vi alle vet at prestedømmets velsignelser ikke er begrenset kun til menn. Disse velsignelsene øses også ut over våre hustruer og døtre og over alle trofaste kvinner i Kirken. Disse gode søstrene kan forberede seg til velsignelsene i Herrens hus ved å holde budene og tjene i Kirken. Herren tilbyr sine døtre enhver åndelig gave og velsignelse som kan oppnås av hans sønner, for i Herren er hverken mannen noe uten kvinnen, eller kvinnen noe uten mannen [se 1 Korinterbrev 11:11].”⁵

Joseph Fielding Smiths læresetninger

Menn skulle ha en klar forståelse av pakten de inngår når de mottar embeder i prestedømmet.

Jeg ønsker å rette deres oppmerksomhet mot Det melkisedekske prestedømmes ed og pakt. Jeg tror at hvis vi har en klar forståelse av pakten vi inngår når vi mottar embeder i prestedømmet, og av løftet Herren gir hvis vi foredler våre kall, da vil vi ha større drivkraft til å gjøre alle de tingene vi må gjøre for å oppnå evig liv.

La meg videre si at alt som har med dette høyere prestedømme å gjøre, har til hensikt å forberede oss til å oppnå evig liv i Guds rike.

I åpenbaringen om prestedømmet som ble gitt til Joseph Smith i september 1832, sier Herren at Det melkisedekske prestedømme er evig, at det forvalter evangeliet, at det finnes i den sanne kirke i alle generasjoner og har nøklene til kunnskapen om Gud. Han sier at det gjør Herrens folk i stand til å bli helliggjort, til å se Guds ansikt og til å gå inn til Herrens hvile, “en hvile som er fylden av hans herlighet.” (Se L&p 84:17-24.)

Deretter, idet han taler om både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, sier Herren: “For alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer som jeg har omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer.

De blir Mose og Arons sønner og Abrahams ætt, og kirken og riket og Guds utvalgte.

Og videre, alle som mottar dette prestedømme, mottar meg, sier Herren,

For den som mottar mine tjenere, mottar meg,

og den som mottar meg, mottar min Fader,

og den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.

Og dette er ifølge den ed og pakt som tilhører prestedømmet.

Derfor, alle som mottar prestedømmet, mottar fra min Fader denne ed og pakt som han ikke kan bryte, ei heller kan den rokkes.”

Straffen for å bryte pakten og helt vende seg bort fra den, gis deretter, sammen med denne befalingen: “Ta dere i vare og gi flittig akt på det evige livs ord.

For dere skal leve ved hvert ord som går ut av Guds munn.” (L&p 84:33-44.)⁶

De av dere som har Det aronske prestedømme, har ennå ikke mottatt denne ed og pakt som tilhører det høyere prestedømme, men dere har fått stor kraft og myndighet fra Herren. Det aronske prestedømme er et forberedende prestedømme som lærer oss å være verdige til disse andre store velsignelsene som kommer senere.

Hvis dere tjener trofast som diakon, som lærer og som prest, får dere erfaring og tilegner dere ferdigheter og evner som gjør det mulig å motta Det melkisedekske prestedømme og foredle deres kall i det.⁷

Prestedømsbærere lover å foredle sine kall i prestedømmet og leve ved hvert ord som går ut av Guds munn.

Som vi alle vet, er en pakt en kontrakt og en avtale mellom minst to parter. Når det gjelder evangeliets pakter, er partene Herren i himmelen og menneskene på jorden. Menneskene sier seg villige til å holde budene, og Herren lover å belønne dem deretter. Selve evangeliet er den nye og evige pakt og innbefatter alle avtaler, løfter og belønninger som Herren tilbyr sitt folk.

Når vi mottar Det melkisedekske prestedømme, gjør vi det altså ved en pakt. Vi lover høytidelig å motta prestedømmet, å foredle våre kall i det og å leve ved hvert ord som går ut av Guds munn. Herren på sin side lover oss at hvis vi holder pakten, skal vi motta alt som Faderen har, som er evig liv. Kan noen av oss forestille oss en større eller mer strålende avtale enn dette?

Noen ganger snakker vi løst om å foredle vårt prestedømme, men det åpenbaringene snakker om, er å foredle våre kall i prestedømmet, som eldster, syttier, høyprester, patriarker og apostler.

Det prestedømme som menneskene innehar, er Guds kraft og myndighet delegert til mennesket på jorden for å handle i alle ting som angår menneskehetens frelse. Prestedømsembeder eller kall er utnevnelser til å utføre spesielt tildelt tjeneste i prestedømmet. Og måten å foredle disse kallene på er å gjøre det arbeid som er ment å utføres av dem som har det aktuelle embedet.

Det spiller ingen rolle hvilket embede vi har, så lenge vi er sanne og trofaste mot våre forpliktelser. Ett embede er ikke større enn et annet, men av administrative grunner kan én prestedømsbærer bli kalt til å presidere over og lede en annens arbeid.

Min far, president Joseph F. Smith, sa: “Det finnes intet embede i dette prestedømme som er eller kan være større enn prestedømmet selv. Det er fra prestedømmet at embedet får sin myndighet og kraft. Intet embede gir myndighet til prestedømmet. Intet embede gir større prestedømskraft. Men alle embeder i Kirken henter sin kraft, sin dyd, sin myndighet fra prestedømmet.”

Vi er kalt til å foredle våre kall i prestedømmet og gjøre det arbeidet som hører inn under det embede vi mottar. Derfor sier Herren i åpenbaringen om prestedømmet: “La derfor enhver bli i sitt eget embede og arbeide i sitt eget kall,… så legemet kan være fullkomment.” (L&p 84:109-10.)

Dette er et av de store målene som vi arbeider mot i Kirkens prestedømsprogram, at eldster gjør en eldstes arbeid, syttier gjør en syttis arbeid, høyprester gjør en høyprests arbeid og så videre, slik at alle prestedømsbærere kan foredle sine egne kall og høste de rike velsignelser som loves hvis dette gjøres.⁸

Vi er ambassadører for Herren Jesus Kristus. Vårt oppdrag er å representere ham. Vi er bedt om å forkynne hans evangelium, om å utføre de frelsende ordinanser, om å velsigne menneskeheten, om å helbrede de syke og kanskje utføre mirakler, om å gjøre det han ville gjøre hvis han personlig var tilstede – og alt dette fordi vi bærer det hellige prestedømme.

Som Herrens representanter er vi bundet av hans lov til å gjøre det han vil at vi skal gjøre, uavhengig av personlige følelser eller verdslige fristelser. Av oss selv har vi intet budskap om frelse, ingen lære som må aksepteres, ingen myndighet til å døpe eller ordinere eller vie for all evighet. Alle disse tingene kommer fra Herren, og alt vi gjør med hensyn til dem, er et resultat av delegert myndighet.⁹

Løftet om opphøyelse gis enhver bærer av Det melkisedekske prestedømme som er tro mot prestedømmets ed og pakt.

La meg nå si noen ord om den eden som følger med mottak av Det melkisedekske prestedømme.

Å sverge med en ed er den mest høytidelige og forpliktende form for tale som er kjent for mennesker, og det var denne type språk Faderen valgte å bruke i den store profetien om Kristus og prestedømmet. Om ham står det: “Herren har sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.” (Salmene 110:4.)

For å forklare denne profetien om Messias, sier Paulus at Jesus hadde “et prestedømme som ikke kan forandres”, og at gjennom dette kom “et uforgjengelig livs kraft”. (Se Hebreerne 7:24, 16.) Joseph Smith sa at “alle som blir ordinert til dette prestedømme, er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid”, de vil si, hvis de er trofaste og sanne [se Joseph Smiths oversettelse, Hebreerne 7:3].

Kristus er med andre ord det store forbildet når det gjelder prestedømmet, akkurat som når det gjelder dåp og alle andre ting. Og likesom Faderen sverger med en ed at hans Sønn skal arve alle ting gjennom prestedømmet, så sverger han med en ed at alle vi som foredler våre kall i det samme prestedømme, skal få alt som Faderen har.

Dette er løftet om opphøyelse som gis enhver mann som har Det melkisedekske prestedømme, men det er et betinget løfte, et løfte betinget av at vi foredler våre kall i prestedømmet og lever ved hvert ord som går ut fra Guds munn.

Det er helt klart at det ikke finnes mer strålende løfter som har blitt gitt eller kan gis, enn de som kom til oss da vi godtok det privilegium og ansvar å bære det hellige prestedømme og stå som Kristi tjenere.

Det aronske prestedømme er et forberedende prestedømme som kvalifiserer oss til å inngå pakten og motta eden som følger med dette høyere prestedømme.¹⁰

Herrens velsignelser tilbys alle mennesker ved betjening av dem som bærer hans hellige prestedømme.

Det er ingenting i denne verden som er like viktig for hver enkelt av oss, som å sette først i vårt liv det som hører Guds rike til, som å holde budene, som å foredle våre kall i prestedømmet, som å gå til Herrens hus og bli tilbudt fylden av velsignelsene i vår Faders rike.¹¹

Two Fijian men administering to a young girl lying in a bed. — “Prestedømmet er Guds kraft og myndighet delegert til menneskene på jorden for å handle i alle ting som angår menneskehetens frelse.”

Herrens velsignelser gis de hellige og verden ved betjening av dem som bærer hans hellige prestedømme, som representerer ham, som faktisk er hans tjenere og representanter og er villige til å tjene ham og holde hans bud.¹²

Det er min bønn at alle vi som har blitt kalt til å representere Herren og inneha hans myndighet, må huske hvem vi er og handle deretter.

…Jeg har alle mine dager søkt å foredle mitt kall i prestedømmet, og håper å holde ut til enden i dette liv og å nyte samvær med de trofaste hellige i livet som kommer.¹³

Jeg ønsker å velsigne dem, både unge og gamle, som foredler sine kall i prestedømmet, og å be Herren utøse over dem de gode ting som hører til hans Ånd i dette livet og forsikre dem om evighetens rikdommer i livet som kommer…

Hvor stort det er å vite at Herren har tilbudt hver enkelt av oss fylden av prestedømmet, og lovet oss at hvis vi vil motta dette prestedømme og foredle våre kall, skal vi få en evig arv sammen med ham i hans rike!¹⁴

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Smith sa at gjennom prestedømmet “tilbyr Herren sine døtre enhver åndelig gave og velsignelse som kan oppnås av hans sønner” (“Fra Joseph Fielding Smiths liv”). Hvilke tanker gjør du deg når du grunner på denne uttalelsen?
President Smith sa at prestedømsbærere har en større drivkraft til å strebe etter evig liv når de forstår sine pakter og Herrens løfter (se del 1). Hvordan er dette sant for alle medlemmer av Kirken?
Hvordan har du blitt velsignet når Kirkens medlemmer har foredlet sine kall?
President Smith sa: “Kristus er… det store forbildet når det gjelder prestedømmet” (del 3). Hva kan vi gjøre for å følge Jesu Kristi eksempel i vår tjeneste for andre?
Gjennomgå president Smiths ord om templets velsignelser i del 4. Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å forberede seg til prestedømmets velsignelser som finnes i templet?

Aktuelle skriftsteder

Hebreerne 5:4; Alma 13:1-2, 6; L&p 20:38-60; 84:19-22; 107:99-100; 5. trosartikkel

Hjelp til undervisningen

“En dyktig lærer tenker ikke: ‘Hva skal jeg gjøre i klassen i dag?’ Men han spør: ‘Hva skal elevene mine gjøre i klassen i dag?’, ikke ‘hva skal jeg undervise i i dag?’ men ‘Hvordan kan jeg hjelpe mine elever å oppdage det de trenger å vite?’” (Virginia H. Pearce, “Et vanlig klasserom – et mektig sted for stabil og fortsatt vekst,” Lys over Norge, jan. 1997, 12; se også Undervisning, intet større kall [1999], 61).