Bli som JOSEPH
Jeg var alt annet enn begeistret over å skulle å dramatisere Joseph Smiths historie. Men noe hendte som forandret mitt liv.
Jeg var blitt undervist i Joseph Smiths historie hele livet. Jeg trodde den var sann fordi jeg stolte på dem som underviste meg. Hvis noen sa noe negativt om profeten Joseph, forsvarte jeg ham, ikke fordi jeg hadde et vitnesbyrd om ham, men av prinsipp, for jeg visste at det var det som ble forventet av meg.
Alt dette forandret seg da menigheten min fikk i oppdrag å ha et spesielt nummer på en kulturaften i San Salvador El Salvador Ilopango stav. Mine venner og jeg mente at en humoristisk sketsj ville være best. Men Unge menns president var ikke enig. Han foreslo at vi skulle dramatisere noen av profeten Joseph Smiths opplevelser.
Vi var ikke begeistret for denne ideen. Mine venner og jeg visste at alle andre ville opptre med en morsom dans eller sketsj, og vi var flaue for å gjøre noe annerledes. Vi visste folk ville le av oss når de så oss kledd i gammeldagse klær og fremførte et alvorlig skuespill. Jeg hadde sett dette ved andre anledninger, og jeg må innrømme at jeg også hadde vært en av dem som lo. Men vår Unge menns president lovet oss at hvis vi forberedte oss iherdig med Joseph Smiths historie, ville ingen le.
Så de neste to månedene levde vi oss inn i Joseph Smiths historie. Vi så filmen om Det første syn utallige ganger, og vi lærte utenat hvert ord og hver detalj i den. Vi malte en enorm dekorasjon som forestilte Den hellige lund og åpen himmel. Vi laget en stabel med gullplater og fant en stor bibel og en gyngestol vi kunne bruke som rekvisitter. En av mine venner som spilte piano, spilte inn salmen «Hvilken skjønn og yndig morgen» (Salmer,nr. 13). Vi tok også opp lyden av fugler som kvitret i lunden, og av Josephs fottrinn da han tråkket på løvet. Da vi trakk lodd om rollene, falt det på meg å spille Joseph Smith.
Da dagen for fremføringen opprant, fant vi ut, som forventet, at vi var de eneste som skulle fremføre noe seriøst. Så før det ble vår tur, samlet vi oss og ba om at det måtte gå bra. Så hendte noe som forandret mitt liv.
Tiden var kommet da jeg skulle på scenen. Dekorasjonen av lunden var rett foran meg. Jeg gikk mot den og hørte opptaket av salmen i bakgrunnen. Da følte jeg noe brenne i mitt bryst. Jeg visste på en eller annen måte at hendelsen jeg rollespilte, virkelig hadde funnet sted, at en ung gutt litt yngre enn meg virkelig hadde opplevd dette. Da jeg knelte i bønnescenen, kunne jeg ikke åpne munnen – men ikke på grunn av en ond innflytelse. Men jeg visste at jeg ikke kunne snakke uten å gråte. En mektig kraft vitnet for meg om at Josephs beretning var sann! Jeg følte stor takknemlighet overfor Herren for Joseph Smith, og jeg fikk stor kjærlighet til ham.
Da jeg åpnet øynene, innså jeg at noen i forsamlingen også hadde tårer i øynene. Jeg hadde ingen tvil om at Ånden vitnet for dem om den hellige sannhet i det vi fremførte.
Da jeg senere var på misjon, forsvarte jeg fremdeles Kirken og profeten Joseph Smith, men ikke bare av prinsipp. Jeg bar vitnesbyrd om ham fordi, slik profeten selv sa: «Det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det» Joseph Smith – Historie 1:25).
ILLUSTRASJON: JOHN ZAMUDIO