In Memoriam: Et tillegg til Liahona
Eldste Joseph B. Wirthlin Hans plikttroskap overfor riket
11. juni 1917–1. desember 2008
En minneverdig julaften i 1937 gikk eldste Joseph B. Wirthlin, som da var heltidsmisjonær, og hans ledsager fra Salzburg i Østerrike til landsbyen Oberndorf i de bayerske alper. Mens de var i landsbyen som er kjent for å ha inspirert til salmen «Stille natt, hellige natt»,1 gjorde de et opphold i en liten kirke for å lytte til et kor som sang julesanger.
«En frisk, klar vinterkveld omga oss da vi begynte på tilbaketuren,» mintes eldste Wirthlin. «Vi gikk under en nattehimmel full av stjerner og over en jevn, stille flate av nyfallen sne.»2
Mens de gikk, fortalte de unge misjonærene hverandre om sine håp, drømmer og mål for fremtiden. I denne himmelske ramme fornyet eldste Wirthlin sin plikttroskap når det gjaldt å tjene Herren: «Jeg bestemte meg for at jeg skulle foredle ethvert kall jeg mottok i Herrens rike.»3
Eldste Wirthlin holdt dette løftet hele resten av sitt jordeliv, som ble avsluttet 1. desember 2008, da han døde fredelig av alderdom, 91 år gammel.
Han sa om sin tjeneste som biskop, rådgiver i et stavspresidentskap, rådgiver i Søndagsskolens generalpresidentskap, assistent til De tolv og medlem av De syttis første quorum: «Jeg har elsket ethvert oppdrag jeg noensinne har hatt i riket.» Da han ble oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum 4. oktober 1986, sa han: «Og i denne tjeneste har hver dag vært som en søndag, fordi jeg var i Herrens tjeneste.»4
Tro og fotball
Joseph Bitner Wirthlin ble født i Salt Lake City, Utah, 11. juni 1917, og var det første av de fem barna til Joseph L. Wirthlin, som var presiderende biskop, og Madeline Bitner Wirthlin. Josephs far forsørget familien som leder for Wirthlin’s Inc., et engros- og detaljfirma i matvarebransjen, mens moren oppmuntret sine barn i forskjellige aktiviteter, bl.a. musikk og sport. Joseph og Madeline lærte sine barn om ydmykhet, ærlighet, flid, tjeneste, medfølelse og tro.
Den unge Joseph hadde mange talenter, men ble til sist tiltrukket av sport og ble hedret på videregående skole for sin innsats i amerikansk fotball, basketball og løp innen friidrett. Etter å ha vært quarterback ved East High School var han running-back i tre år ved University of Utah.5
Fra talerstolen likte eldste Wirthlin å fortelle om noe han hadde lært som fotballspiller. En viktig lærdom fikk han nederst i en haug bestående av 10 spillere under et mesterskap. Etter å ha forsøkt å score det som ville ha blitt den avgjørende touchdown, ble Joseph taklet like ved mållinjen.
«I det øyeblikket var jeg fristet til å dytte ballen frem… Jeg ville ha vært en helt,» mintes han. Men så husket han hva hans mor hadde sagt: «Joseph,» hadde hun ofte sagt til ham, «gjør det rette, uansett hvilke konsekvenser det får.»
Joseph ønsket sterkere å være helt i sin mors øyne enn i sine lagkameraters øyne. Så han sa: «Jeg lot ballen ligge der den var – fem centimeter fra mållinjen.»6
Etter avslutningen av fotballsesongen i 1936 snakket Josephs far med ham om å reise på misjon. Det brygget opp til krig i Europa, og hvis ikke Joseph reiste snart, kunne han gå glipp av denne anledningen.
«Jeg ønsket å fortsette min drøm om å spille fotball og ta avgangseksamen fra universitetet,» sa eldste Wirthlin. «Hvis jeg skulle akseptere et misjonskall, måtte jeg gi opp alt. På den tiden var et misjonskall på 30 måneder, og jeg visste at hvis jeg aksepterte det, var det svært sannsynlig at jeg aldri kom til å spille fotball mer, kanskje jeg heller ikke kunne få avgangseksamen.»7
Men Joseph hadde også drømt om å være misjonær, og han visste hva han måtte gjøre. Noen måneder senere var han på vei til Europa, der han skulle virke i Den tysk-østerrikske og Den sveitsisk-østerrikske misjon fra 1937 til 1939.
Han spilte aldri fotball igjen, men han tok sin universitetseksamen med bedriftsledelse som hovedfag. «Likevel har jeg aldri angret på at jeg reiste på misjon og forpliktet meg til å tjene Herren,» sa han. «Dette har gjort mitt liv rikt på spenning, åndelige opplevelser og en glede som overgår all forstand.»8
«Et fullkomment ekteskap»
Blant de avgjørelser eldste Wirthlin tok den julekvelden i Oberndorf, var at han skulle gifte seg med en åndelig sterk kvinne som etterlevde evangeliet. Han beskrev hennes fysiske trekk for sin misjonærledsager: 165 cm høy, blondt hår og blå øyne. To og et halvt år etter misjonen traff han Elisa Young Rogers. Hun svarte fullt ut til hans beskrivelse.
«Jeg husker første gang jeg møtte henne,» sa eldste Wirthlin i en konferansetale i 2006, to måneder etter at hun døde. «For å gjøre en kamerat en tjeneste hadde jeg dratt hjem til henne for å hente hennes søster, Frances. Elisa åpnet døren, og i hvert fall for meg, var det kjærlighet ved første blikk.
Jeg tror hun må ha følt noe også, for de første ordene jeg noen gang kan huske at hun sa, var: ”Jeg visste at du var.”
Eldste Wirthlin moret seg over denne grammatikalske feilen fordi hun studerte engelsk. Men, sa han: «Til denne dag skatter jeg de fem ordene som de vakreste i menneskers språk.»9
De giftet seg i Salt Lake tempel 26. mai 1941, og i 65 år hadde de det som eldste Wirthlin kalte «et fullkomment ekteskap».10 De styrket, oppmuntret og støttet hverandre, og de rådførte seg med hverandre når de tok avgjørelser. Eldste Wirthlin forlot aldri huset uten å kysse Elisa farvel, og han ringte henne ofte hver dag for å få vite hvordan hun hadde det.11
Eldste Wirthlins far ble kalt til Det presiderende biskopsråd i 1938, så eldste Wirthlin overtok familiens forretning da han kom hjem fra misjon. Senere, da han og Elisa oppdro barna sine, arbeidet han lange dager for å ivareta oppgaver i jobbsammenheng og i Kirken. Men Elisa og deres syv døtre og ene sønn var alltid eldste Wirthlins stolthet og glede. Ved sin bortgang hadde han 59 barnebarn og nesten 100 oldebarn.
Vær glad i andre
Eldste Wirthlin, som president Thomas S. Monson kalte «en mann med stor medfødt godhet»,12 var elsket av alle som kjente ham. I 33 år mens han var generalautoritet, innbefattet 22 år som apostel, gjorde denne godheten seg gjeldende når han bar sitt vitnesbyrd – både i ord og gjerning – om Frelseren og hans gjengitte evangelium.
Med ydmykhet og ofte med humor oppfordret eldste Wirthlin siste-dagers-hellige til å gjøre mest mulig ut av jordelivet ved å ta etter Frelserens eksempel. For å gjøre det, sa han, må man fokusere på den ene, være vennlig og elske andre.
«Våre mest skattede og hellige øyeblikk er de som er fylt med kjærlighet,» sa han. «Jo større vår kjærlighet er, jo større blir vår glede. Til syvende og sist er utvikling av den slags kjærlighet det sanne mål på suksess i livet.» For virkelig å lære å elske andre, tilføyde han, trenger vi bare å reflektere over Frelserens liv.13
«Alle har det travelt,» sa eldste Wirthlin ved en annen anledning. «Det er lett å finne unnskyldninger for ikke å hjelpe andre, men jeg innbiller meg at de vil lyde like slett for vår himmelske Fader som den skolegutten som ga læreren sin en lapp med spørsmål om å få være borte fra skolen fra 30. til 34. mars.»14
Eldste Wirthlin oppmuntret også Kirkens medlemmer til «hver dag å leve i takksigelse», uansett motgang.15 «Hvis vi vil tenke over de velsignelsene vi har, vil vi glemme noen av bekymringene våre,» sa han.16
Et avskjedsvitnesbyrd
«Det er kanskje noen som tror at generalautoriteter sjelden opplever smerte, lidelse eller elendighet. Om bare det var sant,» sa eldste Wirthlin i sin siste generalkonferansetale. «Herren skjermer i sin visdom ingen mot sorg eller fortvilelse.»17
Eldste Wirthlins «største sorg» var hans elskede Elisas død. I de ensomme timene som fulgte, hentet han styrke fra «de oppmuntrende læresetningene om evig liv» og fra sitt vitnesbyrd om at den dystre fredagen da Frelseren ble korsfestet, ble fulgt av den strålende søndagen da han oppsto.18
Fordi eldste Wirthlin hadde et sterkt vitnesbyrd om Frelserens sonoffer, visste han at døden ikke er slutten på tilværelsen, og at en gjenforening venter de trofaste som har gitt løfter i hellige templer.
«Vi vil alle oppstå fra graven,» vitnet han om i oktober 2006. «Og den dagen vil min far omfavne min mor. Den dagen vil jeg på nytt holde min elskede Elisa i armene mine.»19
Og på den dagen vil et løfte som ble gitt en kald vinterkveld, ha gjort hele forskjellen.
Foto: Craig Dimond; bord: Pat Gerber
Fotografier brukt med tillatelse fra familien Wirthlin, unntatt der annet er oppgitt. T.v.: fotografi av fotball: Christina Smith. T.h.: fotografi av søster og eldste Wirthlin: Michael Lewis, BYU Idaho, kopiering ikke tillatt. Maleri: Cloy Kent
I tre år spilte Joseph B. Wirthlin (nummer 4) running-back på University of Utah’s fotballag før han ga avkall på amerikansk fotball og utsatte sin utdannelse for å være misjonær (under) i 1937. T.h.: Joseph B. og Elisa Young Rogers Wirthlin på bryllupsdagen, 26. mai 1941.
Over: Den store slekten Wirthlin i juni 1999. T.v.: Eldste og søster Wirthlin hilser på medlemmer av Kirken etter en andakt under en utdanningsuke ved Ricks College (nå Brigham Young University Idaho) i 1998. Under: Et maleri fra 1999 av eldste og søster Wirthlin.