Mitt egentlige mål som misjonær
Jeg hadde vært heltidsmisjonær i Argentina i bare to måneder da jeg fikk vite at min yngre, og eneste, søster var forlovet. Rebecca og jeg hadde vokst opp sammen og hadde drømt om hverandres brylluper, men nå ville jeg gå glipp av hennes.
Mine foreldre sendte meg planer, bilder, menyer og tidspunkter, men jeg følte meg likevel utenfor, alene og langt borte. Misjonærarbeidet var hardt og tregt. Jeg lurte på hva jeg gjorde så langt hjemmefra, og jeg ble forvirret med hensyn til hva man forventet at jeg skulle oppnå.
Likevel visste jeg at Herren hadde kalt meg, og jeg hadde et sterkt vitnesbyrd om bønn og prestedømmets kraft. Jeg fikk en velsignelse som skulle gi meg trøst og som lovet at jeg var der jeg trengte å være.
Som misjonærer leste vi ofte sammen formaningen i Moroni 10:4-5. Jeg trodde fullt og fast på løftet i disse versene – at hvis jeg spurte Gud, min evige Fader, i Jesu Kristi navn, kunne jeg få vite sannheten av alt ved Den hellige ånds kraft. Jeg ba flittig om å få vite om jeg hadde gjort det rette ved å komme til Argentina istedenfor å bli værende hjemme, der jeg ville ha hjulpet min søster med bryllupsforberedelsene. Etter hvert som bryllupsdagen nærmet seg, ble mine bønner stadig inderligere. Jeg følte Åndens beroligende innflytelse, men fremdeles håpet jeg på et svar.
To uker før bryllupet spaserte min ledsager og jeg hjem etter en lunsjavtale hos medlemmer i grenen vi virket i. Grenen var i en liten by midt i Argentina, der folk hadde for vane å ta siesta midt på dagen. På den tiden av dagen var det vanligvis ingen ute.
Men der vi spaserte avgårde, ropte en ung mann på oss. Fordi mange unge menn ertet oss, ignorerte vi ham og fortsatte å gå. Da han ropte igjen, ble jeg tilskyndet til å svare ham.
Han het Horacio, og han ønsket å vite om vi var venner av to unge kvinner som hadde lest Mormons bok sammen med hans søskenbarn. Han fortalte oss at han hadde følt noe spesielt når søstrene, som også virket i vår gren, leste. Han ville vite om han kunne komme til vår kirke.
Da vi underviste Horacio med hjelp av lokale medlemmer, kom han raskt til å elske evangeliet. Han forandret sitt liv etter hvert som han utviklet seg i evangeliet, men familien kom med innvendinger og vennene støtte ham fra seg. Men Horacio følte Herrens kjærlighet og ønsket å følge ham. Jeg hadde noen av mine mest spesielle opplevelser på misjonen mens vi underviste Horacio.
Mens min familie satt i Oakland California tempel og så min søster fullføre en av ordinansene som ville forberede henne til det celestiale rike, satt jeg i en liten kirkebygning i General Pico i Argentina og ventet på at Horacio skulle fullføre et intervju som forberedelse til å motta sin første frelsende ordinans – dåp. Min søster hadde klart å forberede seg til sine ordinanser uten min hjelp, men Horacio ville kanskje ikke vært istand til å gjøre det samme. Han trengte min ledsager og meg til å undervise ham i evangeliet, og jeg trengte ham til å minne meg på mitt egentlige mål som misjonær – å bringe sjeler til Kristus.
Da jeg forberedte meg på å forlate Argentina mot slutten av misjonen, gjorde Horacio forberedelser til selv å reise på misjon. Gjennom ham hadde min himmelske Fader besvart mine bønner og sendte deretter Horacio for å besvare andres bønner.