Hjelp nye konvertitter å holde seg sterke
Vi er alle involvert i arbeidet med å beholde nye medlemmer. Det er omvendelsens vedvarende prosess – å vende seg til og alltid vende tilbake til Herren.
Fotografi av søster Tanner: Busath Photography; fotoillustrasjon: Henrik Als; illustrasjon: Steve Kropp
Da jeg besøkte det sydlige Brasil for en tid siden, fulgte min mann meg. Han hadde vært på misjon i dette området. Da vi en kveld kom til et møte, sto en ung mor i døren og hilste på oss. Hun presenterte seg som min tolk på dette møtet. Hun vendte seg begeistret til min mann og sa: «Eldste Tanner, det var du som bragte evangeliet til min familie for mange år siden. Jeg var bare en smårolling den gang, men under oppveksten hørte jeg ditt navn i forbindelse med de første som ble døpt i familien.» Deretter fortalte hun oss om hvert familiemedlems trofasthet i Kirken gjennom årene. Hvilken gripende gjenforening dette var!
Da min mann under møtet så utover forsamlingen, så han andre som satt her og der, og som han hadde undervist i evangeliet og som hadde forblitt trofaste. Da min mann bar sitt vitnesbyrd, uttrykte han sin glede over å vite at de fremdeles var trofaste. Han sa han ble minnet om historien i Mormons bok da Alma møtte sine kjære venner, Mosiahs sønner, mens han var på reise:
«Nå var disse Mosiahs sønner sammen med Alma da engelen første gang viste seg for ham. Derfor frydet Alma seg svært meget over å se sine brødre, og det som gjorde ham enda mer glad, var at de fremdeles var hans brødre i Herren» (Alma 17:2; uthevelse tilføyd).
Den kvelden i Brasil møtte min mann på samme måte kjære venner fra tidligere som «fremdeles var hans brødre [og søstre] i Herren».
Dette er enhver trofast misjonærs ønske: at nye konvertitter blir værende i Kirken og vokser «seg sterke i kunnskap om sannheten» (Alma 17:2). Dette er alle trofaste foreldres ønske: at deres barn holder fast ved troen. Dette er også Kirkens lederes ønske for medlemmene de har tilsyn med, og det er vår himmelske Faders inderlige ønske for sine barn (se Moses 1:39).
Oppsøk dem som har gått seg bort
Jeg blir rørt over hvor hyppig Herren gir uttrykk for kjærlighet til sitt folk, også om de har gått seg bort – kanskje spesielt da. Tenk på Frelserens lignelser om tapte ting: får, mynter, en fortapt sønn (se Lukas 15). Hyrden går ut og leter etter det tapte får. Kvinnen leter flittig i huset sitt etter de tapte sølvpengene. Faren løper sin egensindige sønn i møte mens sønnen «ennå var langt borte, … falt ham om halsen og kysset ham» (Lukas 15:20). Også i lignelsen om oliventreet får vi et glimt av Herrens langmodighet og kjærlighet til dem som går på avveier (se Jakobs bok 5. Gang på gang klager olivenhagens mester: «Jeg er bedrøvet over å skulle miste dette treet» (Jakobs bok 5:7, 11, 32). Gjennom hele profeten Jesajas bok forsikrer Herren Israel om at han ikke kan glemme dem: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg» (Jesaja 49:16). I profeten Esekiels bok sier Herren: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde» (Esekiel 34:16).
Når vi engasjerer oss i arbeidet med å beholde og reaktivisere, deltar vi sammen med Herren i kjærlighetsarbeidet med å oppsøke våre brødre og søstre som kan være som det tapte får, de tapte sølvpengene eller den fortapte sønn.
Kom inn i en ny verden
Veien kan også være farefylt for nye i Kirken mens de prøver å tilpasse seg denne store forandringen i livet. Ett nytt medlem beskrev denne vanskelige forandringen. Hun sa: «Når vi som undersøkere blir medlemmer av Kirken, blir vi overrasket over å oppdage at vi har kommet inn i en fullstendig fremmed verden, en verden som har sine egne tradisjoner, sin egen kultur og sitt eget språk. Vi oppdager at det ikke finnes noen person eller noe sted vi kan henvende oss for å få veiledning på vår reise inn i denne nye verden.» 1
President Gordon B. Hinckley (1910-2008) sa gjentatte ganger at både våre nye medlemmer og medlemmer som har begitt seg inn på andre stier, trenger vår hjelp. De trenger en venn, en ansvarsoppgave og åndelig næring, slik det står i Moronis bok: «Etter at de var blitt mottatt til dåp … ble de regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble skrevet ned, så de kunne bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei» (Moroni 6:4).
Under den samme turen til Brasil besøkte jeg mange unge kvinner i deres hjem, for jeg ønsket å «huske og nære» dem. Noen var fullstendig tapre i sitt vitnesbyrd, mens andre ikke lenger var aktive i Kirken. I hvert tilfelle spurte jeg om de kunne fremsi Unge kvinners tema. Alle kunne! Deretter spurte jeg hver enkelt hvilken av Unge kvinners verdinormer som betydde mest for dem og hvorfor. Etter hvert som hver pike svarte meg, følte jeg Ånden og fant i det minste en gnist av tro hos dem som ikke lenger kom til kirken. Jeg visste at hvis noen ville huske dem og være glad i dem og gi næring til den lille troens gnist, så kunne deres lys skinne klart igjen.
Personlig ansvar
Å gi næring ved Guds gode ord medfører å være oppmerksom på andres åndelige vekst og velvære, slik vi gir næring til vårt fysiske legeme. Selv om foreldre, ledere og venner skulle hjelpe til i denne prosessen, har nye kovertitter, forskende unge og medlemmer som strever, et personlig ansvar for også å hjelpe seg selv. Dette skjer best gjennom personlig studium av evangeliet.
Jeg husker godt sommeren da jeg var ferdig med videregående skole. Det var en urolig tid for meg åndelig sett, en tid for å finne ut av mitt forhold til evangeliet, slik det er for mange nye konvertitter. Min motgift mot disse problemene var å lese og studere Mormons bok flittig hver dag, ofte lange perioder om gangen. Jeg minnes fremdeles noen av disse åndelige stundene. Dette var en grunnleggende periode for å gi mitt vitnesbyrd næring og vekst.
I tillegg til å huske og gi næring til dem som er tapt eller som har gått seg bort, må vi la dem få anledning til å tjene. Frelseren formante apostelen Peter: «Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre» (Lukas 22:32). Kall i Kirken gir medlemmer anledning til å styrke andre, og i denne tjenesten utvikler de også seg selv.
Da mine barn var tenåringer og de av og til ikke ønsket å gå på GUF eller andre møter, snakket jeg med dem om deres ansvar. Jeg sa at vi ikke alltid går på et møte for å få noe ut av det, men for å kunne gi noe. Jeg sa ofte: «Du trenger Kirken, og Kirken trenger deg.» Nye konvertitter og mindre aktive medlemmer trenger å føle at det er behov for dem fordi det er behov for dem.
Et arbeid for alle
Vi er alle involvert i prosessen med å beholde medlemmer. Det er omvendelsens vedvarende prosess – å vende seg til og alltid vende tilbake til Herren. Alma omtaler den som en mektig forandring (se Alma 5:14). Arbeidet vårt dreier seg om omvendelse, enten vi arbeider med undersøkere, ungdom, mindre aktive medlemmer eller også aktive medlemmer. Vi skulle alle være engasjert i å hjelpe til i Herrens verk, å tilveie-bringe hans barn udødelighet og evig liv (se Moses 1:39).
Min mann skrev i sin misjonærdagbok: «Omvendelse er det største mirakel. Det er til og mer fantastisk enn å helbrede syke eller oppvekke avdøde. For mens en person som er helbredet vil bli syk igjen og til slutt dø, kan omvendelsens mirakel vare for bestandig og påvirke evighetene for konvertitten så vel som for hans eller hennes etterkommere. Hele generasjoner er blitt helbredet og forløst fra døden gjennom omvendelsens mirakel.»
La oss gå sammen med Herren om å oppsøke det fortapte, føre tilbake det bortdrevne og forbinde det sønderbrutte. Da kan vi på Herrens store dag fryde oss slik min mann gjorde, og finne ut at de vi har elsket i evangeliet fremdeles er våre brødre og søstre i Herren.
Nye medlemmer og medlemmer på avveier trenger vår hjelp. De trenger en venn, en oppgave og åndelig næring.
Fotoillustrasjon: Steve Bunderson; De bragte meg tilbake,: Steve Kropp