Det er ikke lett
… å være det eneste medlem av Kirken i min familie. Men jeg er egentlig ikke alene.
Jeg vokste opp i Metodistkirken. Selv om familien min vanligvis gikk i kirken bare til jul og påske, visste jeg alltid at jeg hadde en Fader i himmelen. Min bror og jeg pleide å be sammen med mor. Det mine foreldre lærte meg som barn, forberedte meg på det jeg kom til å lære i fremtiden.
Da jeg gikk i sjette klasse, fikk jeg vite at mine foreldre skulle skilles. Jeg ble sønderknust og følte meg svært alene. Min venninne Courtney forsto meg fordi hennes foreldre var blitt skilt da hun var liten. Hun ble min beste venninne.
Courtney og jeg satt på sengen min og snakket sammen da hun for første gang fortalte meg om Kirken. Hun gikk ikke i detaljer. Hun spurte bare om jeg hadde lyst til å gå i kirken sammen med henne på søndag. Jeg begynte å gå i kirken sammen med henne av og til, og siden gikk jeg hver søndag. Da jeg hadde fylt 12, gikk jeg også på GUF. Jeg fant noe der. Jeg visste ikke hva det var, men jeg likte det.
Da jeg gikk i syvende klasse, presenterte Courtney og en annen god venninne, Aubrey, meg for misjonærene. Jeg forsto snart hva misjonærene mente når de snakket om å føle Ånden. Etter annen diskusjon visste jeg at Kirken var sann.
Tross mitt vitnesbyrd om evangeliet var jeg vettskremt ved tanken på å spørre mine foreldre om jeg kunne bli døpt. Jeg fortsatte å gå i kirken og hadde utrolige opplevelser som styrket mitt vitnesbyrd, men jeg utsatte det «store spørsmålet» i to år.
I niende klasse meldte jeg meg på til Seminar, og i november visste jeg at jeg måtte spørre. Jeg snakket med min mor. Hun sa at Kirken bare hadde forandret meg til det bedre, og hvis jeg virkelig ønsket å bli døpt, skulle jeg gjøre det. Min første tanke var: «Hvorfor i all verden ventet jeg så lenge?»
Så ringte jeg far, men han var ikke særlig begeistret. Da jeg spurte om jeg kunne bli døpt, sa han nei. Han sa han ønsket at jeg først skulle gå i noen andre kirker. Derfor jeg gikk i noen andre kirker, og jeg traff noen flotte mennesker – mennesker som var svært rettskafne. Men ingenting kunne forandre følelsen jeg fikk når jeg gikk inn i en siste-dagers-hellig kirkebygning. I februar ringte jeg til far og sa: «Jeg skal bli døpt 7. mars. Jeg håper du kommer dit.»
Hele familien kom, også far. Å ha min familie der betydde svært mye for meg. Det var den mest utrolige dagen i mitt liv.
Enkelte spør meg: «Hvordan klarer du det? Hvordan kan du være så sterk i Kirken helt på egen hånd? Du har ingen som vekker deg og får deg avgårde til kirken eller Seminar. Du er helt alene.»
Svaret er enkelt. Jeg er ikke alene. Jeg har hatt mitt å streve med etter dåpen – det er ikke lett å være det eneste medlem av Kirken i familien. Men Herren har lovet at han aldri vil forlate oss og la oss være alene (se Johannes 14:16-18). Vår himmelske Fader elsker oss så høyt at han sendte Kristus for å dø for oss. Hvordan kunne han glemme oss?
Livet er hardt, og vi har alle opplevd tider da vi har følt at vår styrke er borte og vår tro er svak. Men hvis vi vil klynge oss til Den ene som elsker oss høyest – vår himmelske Fader – og styrke vårt forhold til ham gjennom studium og bønn, vil vi komme gjennom dette. Herren har lovet: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere» (L&p 84:88).
Detalj fra Kristi annet komme, av Grant Romney Clawson; illustrasjon av Daniel Lewis