Generasjoner
Enten du er nytt medlem eller din familie har vært i Kirken i flere tiår, så kan siste-dagers-hellige unge i Guadeloupe fortelle deg at å etterleve evangeliet bygger opp styrke over tid.
Coralie «Coco» Gamiette, 12, har mange favorittsteder å besøke, og ett av dem er en foss. Den heter la Cascade aux Écrevisses. Der ble mange av Kirkens tidligste medlemmer på den vestindiske øya Guadeloupe døpt.
Coco sier at fossen minner henne om et sted i Mormons bok, Mormons vann, som beskrives som «en innsjø med rent vann» med «en lav krattskog» i nærheten. Der ble 450 av dem som trodde på Almas læresetninger, døpt. (Se Mosiah 18.)
Som på de fleste steder i Kirken blir dåp på Guadeloupe i dag utført i et dåpsbasseng i møtehuset. Men for Coco er la Cascade fremdeles et fint sted for en picnic, for å vasse i bekken og sitte i den kjølige skyggen og tenke på Kirkens arv i hennes egen familie.
Fra Frankrike med kjærlighet
Denne arven består i en litt innviklet historie som går tilbake ca. 20 år, til byen Angoulême i Frankrike. Der ble heltidsmisjonærer ledet til en mann som het Michel Menardin. Han hadde kommet fra Guadeloupe, et oversjøisk fransk territorium, for å utføre militærtjeneste. Michel tok imot evangeliet og ble døpt og bekreftet.
Samme år i samme by la misjonærene fra seg en brosjyre i en postkasse. Den vekket interesse hos en enslig mor, Claudine, som oppdro en 19 år gammel datter, Delphine. Begge fikk et vitnesbyrd og ble også døpt og bekreftet.
Michel og Claudine traff hverandre i kirken, fant ut at de var ment for hverandre og giftet seg. (De er Cocos besteforeldre.) Da Michels mor, Marthé, kom til bryllupet, ble hun værende i Angoulême, ble kjent med Kirken og sluttet seg til den.
Senere ble Delphine kalt på misjon til Seattle i Washington. Mens hun var der, flyttet hennes foreldre og bestemor tilbake til Guadeloupe. Etter misjonen besøkte Delphine dem, og mens hun var på Guadeloupe, møtte hun Claude Gamiette, som nylig var kommet tilbake fra Florida Jacksonville misjon. Han var rådgiver for Delphines stefar i grenspresidentskapet. De to hjemvendte misjonærene gikk ut sammen og giftet seg kort tid senere. Claude og Delphine er Cocos foreldre. Nå, 14 år og fem barn senere, er Claude, hvis familie går mange år tilbake i Kirken, president for Basse-Terre Guadeloupe distrikt.
Derfor er Coco fjerdegenerasjons siste-dagers-hellig. «Jeg har vokst opp i Kirken,» sier hun. «Jeg har hørt om den hele mitt liv, gått i Primær og nå i Unge kvinner, og jeg har hørt mine foreldre og deres foreldre og deres foreldre bære vitnesbyrd. Jeg har alltid visst at evangeliet er sant. Når jeg leser i Mosiah om løftene de troende ga da Alma døpte dem, er det det jeg har sett og følt hele mitt liv.»
Coco husker at hennes oldemor har sagt at en familie er mer enn en mor og far og deres barn. «Hun sier at en familie strekker seg over generasjoner, fra evighet til evighet,» sier Coco. «Det er det jeg ser i min familie.»
Litt om gangen, én dag om gangen
På en annen del av øya, i hovedstaden Basse-Terre, blir Kirken en to-generasjonsarv for Luidgia Duflo, 12, og hennes søster Stella, 17, som sluttet seg til Kirken for to år siden samtidig med sin eldre søster, sin yngre bror og sine foreldre. De sier at evangeliet har lært dem å hedre sin mor og far. De er spesielt glad i familiens hjemmeaften, som de holder i familiens leilighet, som ligger over farens lille butikk. Han selger husholdningsprodukter, sukker, krydder, godteri og dyremat. Et av favorittstedene å snakke med ham på er hans kontor bak butikken. Der er veggen dekket av fotografier av forskjellige siste-dagers-hellige templer.
«Det gir ham mulighet til å gjøre litt misjonærarbeid når folk kommer i forretningsøyemed og ønsker å få vite hva alle disse bygningene er,» forklarer Stella. «Men jeg tror også dette hver dag minner ham om hans evige løfter og mål. Det gjør det virkelig for oss. Vi skulle forberede oss til å reise til templet, og han minner oss stadig på det.»
Familien Duflo ser en strålende fremtid foran seg. «Kirken vil fortsette å vokse i Guadeloupe, og den vil blomstre,» sier Stella. «Vi må bare gjøre vår del, litt om gangen, én dag om gangen, og stole på Herren i alle ting og dele evangeliet med andre ved enhver anledning.»
Seminar og Goliat
Eole Montredon, 15, kommer til Seminar hver morgen før skolen, selv om hun ennå ikke er medlem av Kirken. «På mange måter,» sier hun, «er det som om jeg har vært medlem hele livet fordi jeg har vokst opp med Kirken, og jeg er kjent med evangeliet.»
Hun sier at hun er begeistret for å gå i Seminar, for «det er godt for oss unge å studere Skriften sammen, selv om vi må stå opp før solen for å komme dit.» Seminar begynner klokken seks, så hun står opp klokken fem. «Noen av vennene mine mener jeg er sprø, men når jeg forklarer hva vi gjør, synes de det lyder bra. Dessuten føler jeg Den hellige ånd når jeg er der. Det er en god følelse som jeg husker hele dagen.»
En av hennes yndlingshistorier i Bibelen er om David og Goliat. Hun sier at det gir henne mot å vite at Herren vil hjelpe uanselige personer å overvinne store problemer, for hun har en utfordring som noen ganger synes like stor som Goliat for henne. Hennes foreldre er separert, og selv om hennes mor er et aktivt medlem som ville elske å se henne bli siste-dagers-hellig, insisterer Eoles far på at hun skal vente. Og for å hedre sin far venter hun, mens hun tålmodig etterlever evangeliet og ber om at han en dag vil forandre mening.
«Hvis jeg kunne gi Kirkens unge et budskap,» sier Eole, «ville det være at de bør komme til Seminar hver ukedag og til kirken hver søndag, for jo mer man gjør det, dess mer vil man se hvor godt det er og hvordan det styrker den.» Selv om Eole ikke kan glede seg over en arv av mange generasjoner i Kirken – ikke ennå – vet hun at hun kan arbeide i dag for å bygge opp en slik arv for kommende generasjoner. «Jeg vet at jeg må begynne nå,» sier hun, «og hvis jeg forblir trofast, vil mye godt hende.»
Tidlig morgen-fornyelse
I en morgen-Seminar-klasse i Abymes er det samme ønsket om å styrkes over tid tilstede. Klassemedlemmene konkurrerer om å finne skriftstedhenvisninger. De kommer ivrig frem til tavlen for å tegne. Hver gang læreren stiller et spørsmål, skyter hender i været.
«Seminar hjelper oss å bli bedre kjent med Gud,» sier Travis Devarre, 14. Det forbereder oss til å gjøre misjonærarbeid nå og til å bli klare til en heltidsmisjon senere. Man lærer ved å studere Guds ord, og man kan komme fullt våken til skolen med hodet fullt av gode tanker. Det fornyer deg.»
Én av betydningene av regenerere (fornye) er «å bli åndelig gjenfødt eller omvendt». Det kan også bety «gjenopprettet til en bedre, høyere eller mer verdig tilstand». Travis sier at prestedømstjeneste også fornyer ham. «Det velsigner meg og min familie, for det gjør at jeg hjelper personer rundt meg, også min familie. Det fyller meg med glede.»
«Hvis vi har tillit til vår himmelske Fader, kan vi bli velsignet,» sier Leslie Amoussouga, 15. «Vi vet at han alltid forbereder en vei for oss. Hvis vi ikke tviler, hvis vi har tro og holder budene, vil han gi oss solskinn.» Han vil med andre ord hjelpe oss å fornye oss, fra generasjon til generasjon.
Fotografier: Richard M. Romney.
Over, fra toppen: Seminar-elevene Luidgia, Travis, Eole og Leslie (motsatt side) liker å lære evangeliet sammen. Coco (forrige side) vet at evangeliet styrker hennes familie.