Nettopp det jeg trengte
Med fullpakket timeplan foran meg styrtet jeg tidlig på dør, med sekken pakket til bristepunktet av skolebøker, uniform, dansesko, matpakke og medbragt middag som jeg ville trenge for å overleve nok en travel collegedag. Jeg skulle ha to prøver som jeg ikke følte meg forberedt til, lesestoff jeg ikke hadde vært gjennom, og ikke nok tid til å komme meg alle steder jeg trengte å være den dagen.
Jeg hadde på meg det skjørtet jeg trengte til danseprøven og følte meg latterlig med den digre sekken og var fortvilet over at jeg kanskje ikke ville komme tidsnok til den første timen. Da jeg snublet og falt midt i et trafikkert kryss rett foran mange studenter og biler, gjorde min forlegenhet og frustrasjon, sammen med hullet i den nye strømpebuksen, at tårene kom. Klokken var bare syv, og jeg gråt allerede.
Da jeg kom meg opp og haltet avgårde til skolen, ba jeg inderlig om at Herren ville sende en eller annen som kunne oppmuntre meg. Det ville ha vært herlig å se mor, men hun var to delstater unna. Kanskje Herren kunne besvare min bønn ved at en av mine romvenninner besøkte en av timene mine. Eller kanskje han ville sende den gutten i menigheten som jeg likte så godt.
Jeg så meg forventningsfullt rundt der jeg skyndte meg avgårde til den første timen, men jeg så ingen kjente. Jeg tok den første prøven mens tårene fortsatt rant, så skyndte jeg meg til neste time og var sent ute. Jeg var fremdeles oppbragt da jeg løp til tredje time og skyndte meg å gjøre meg klar til neste prøve. Jeg gjorde det bedre på prøven enn jeg hadde ventet, og roet meg litt da jeg fant en rolig gang der jeg kunne spise matpakken mens jeg leste. Jeg satt bøyd over bøkene da jeg hørte noen rope navnet mitt.
Jeg så opp og fikk øye på min besøkende lærerinne, som jeg aldri hadde sett på skoleområdet før. Hun satte seg ved siden av meg, og vi snakket sammen i nesten en time – ikke om min frustrasjon den dagen, men om det som gikk godt for meg, om våre planer og ting som bekymret henne.
Det var først da hun gikk, jeg kom til å huske på den inntrengende bønnen jeg hadde holdt samme morgen. Naturligvis ville Herren besvare min bønn gjennom den kvinnen som var kalt til å våke over meg. Jeg hadde ønsket at noen skulle oppmuntre meg tidlig den morgenen, men han visste at jeg ville være klar for å se en venn senere på dagen – da jeg hadde roet meg nok til å kunne motta den trøsten jeg trengte og til å trøste en annen som hadde sine egne utfordringer.
Herren kjente meg og sendte meg nettopp det jeg trengte nettopp da jeg trengte det.
Jeg ba inderlig om at Herren ville sende noen som kunne oppmuntre meg.