Hvor er Isabelle?
«De ønsket å bli døpt som et bevis på og et vitnesbyrd om at de var villige til å tjene Gud av hele sitt hjerte» (Mosiah 21:35).
Isabelle var så spent at hun nesten hoppet da hun og hennes far gikk nedover gangen. Moren hennes hadde nettopp børstet det mørke håret hennes og lukket glidelåsen i den lange, hvite kjolen som Isabelle skulle ha på seg i dåpen sin. Hun stoppet utenfor rommet hvor alle ventet.
«Kan jeg få en av dem?» spurte hun faren sin mens hun pekte på eksemplarene av Mormons bok på et lite bord.
«Ja. De er for mennesker som ønsker å vite mer om kirken vår,» sa far.
Isabelle kikket inn i rommet. Det var fullt av mennesker hun var glad i. Bestemoren hennes, tanter, onkler og søskenbarn satt langt fremme. Bestevenninnen hennes, Grace, satt sammen med familien sin bak i rommet. Men Isabelle så ikke Miss Perkins, læreren hennes på skolen.
«La oss gå inn,» sa far. «Møtet begynner nå.»
«Kan vi vente litt til på Miss Perkins?»
Miss Perkins var Isabelles favorittlærer. Hun elsket bøker, og det gjorde Isabelle også.
«Det var pent av deg å invitere henne, Isabelle, men det er ikke sikkert at hun kommer,» sa far vennlig.
Isabelle sukket og nikket. Hun og far gikk inn i rommet og satte seg på første rad. Rett før åpningssalmen snudde Isabelle seg for å se etter læreren sin en siste gang. Der var hun sammen med familien til Grace! Isabelle smilte. Miss Perkins smilte tilbake.
Etter dåpen ba biskopen alle om å stille seg nærmere hverandre for å ta et bilde.
«Hvor er Isabelle?» spurte han.
Alle så seg rundt. Ingen Isabelle!
Grace gikk for å lete etter venninnen sin. Først så hun nedover gangen, men Isabelle var ikke der. Deretter så hun i entreen, men hun var ikke der heller. Til slutt kikket Grace på utsiden og så at Isabelle sto i trappen opp til møtehuset og snakket med Miss Perkins.
«Takk for at du kom i dåpen min,» sa Isabelle.
«Bare hyggelig,» sa Miss Perkins. «Jeg beklager at jeg måtte dra så fort. Jeg har en annen avtale i dag.»
«Det er i orden. Men jeg vil gjerne gi deg noe.» Isabelle ga henne en Mormons bok som hun hadde tatt med seg fra bordet i gangen. «Jeg vet at du er glad i å lese, og dette er en virkelig god bok.»
«Takk,» sa Miss Perkins.
«Vil du lese den?» spurte Isabelle.
«Ja, det skal jeg,» sa Miss Perkins. «Jeg lover.»
Isabelle følte seg så glad. Hun smilte idet hun snudde seg og så at Grace ventet på henne.
«Hva gjorde du der ute?» spurte Grace. «Din mor vil ha et gruppebilde.»
«Jeg gikk for å gi Miss Perkins en Mormons bok,» sa Isabelle.
Grace sperret opp øynene. «Var du redd?»
«Litt. Men jeg var mer redd for at hun bare ville legge den bort på en hylle et sted. Så jeg spurte henne om hun ville lese den.»
«Hva sa hun?» spurte Grace.
«Det lovet hun at hun ville!»
«Så bra!» sa Grace.
De to jentene gikk tilbake til gruppen med venner og slektninger.
«Jeg er glad for at Grace fant deg, Isabelle!» sa biskopen. Så ba han alle om å stille seg nærmere hverandre igjen for å ta bildet. Isabelle sto i midten av den fremste raden.
Etterpå bøyde Isabelles mor seg ned for å gi henne en klem. «Nå kan du alltid huske dåpsdagen din!» sa hun.
Isabelle smilte. Hun visste at med eller uten bilde ville hun aldri glemme dåpsdagen sin og hvor godt det føltes å være misjonær.
Illustrasjoner: Craig Stapley