Fra å tro til å vite

Av Chiao-yi Lin

Å tro at Mormons bok er sann var bare begynnelsen.

Jeg møtte siste-dagers-hellige misjonærer for første gang på en jernbanestasjon da jeg var 19 år. Jeg kunne se at det var noe spesielt med disse unge kvinnene, og ønsket å snakke med dem. Derfor gikk jeg bort til dem og spurte hva de gjorde i Taiwan. De fortalte at de var misjonærer og begynte å snakke om evangeliet. I løpet av flere møter lærte jeg om Jesus Kristus, hans gjengitte evangelium og Mormons bok. Det var det siste av disse emnene – Mormons bok – som fikk meg til å bli medlem av Kirken.

Jeg husker fremdeles hva jeg opplevde da jeg ba angående boken. Etter å ha lest i den en kveld lukket jeg boken, knelte ned og spurte min himmelske Fader om den var sann. Jeg følte det som jeg ble innhyllet i et varmt teppe, noe jeg aldri hadde følt i buddhist-templene jeg hadde gått til hele livet. Denne følelsen var annerledes. Jeg visste at det var en som lyttet. I dette øyblikk gikk jeg fra å tro at Kirken var sann til å vite at den var sann, og jeg bestemte meg for å bli døpt.

Mormons bok har fortsatt å være en velsignelse for meg siden da. Den velsignet meg da jeg var misjonær.

Den har også vært en velsignelse for meg i mine kall. Da jeg var Institutt-lærer, lærte jeg at Mormons bok ble skrevet for vår tid.¹ Men da jeg forberedte mine leksjoner, fant jeg ut at denne erklæringen ikke bare gjelder generelt, men den gjelder for spesielle personer i spesielle situasjoner i spesielle tider. Eksempelvis, noen ganger når jeg forberedte meg til å undervise, kunne jeg se for meg ansiktet til en av elevene, og jeg forsto at det var noe spesielt jeg måtte undervise om som kunne være til nytte for vedkommende. Slike tilskyndelser forekom ofte og ble bekreftet da en elev ville snakke med meg etter en time for å la meg vite at leksjonen var nøyaktig det han eller hun trengte.

Endelig, og kanskje det mest betydningsfulle – Mormons bok har vært en veiledning for meg selv i livet. Jeg husker at jeg vendte meg til Skriftene da jeg var i ferd med å avslutte et fast forhold. Jeg hadde det vondt. Men et vers jeg leste, 2 Nephi 10:20, talte direkte til mitt hjerte og gjorde meg rolig: «Og nå, mine elskede brødre, når vi ser at vår barmhjertige Gud har gitt oss så stor kunnskap om disse ting, la oss huske ham og legge bort våre synder og ikke henge med hodet, for vi er ikke vist bort. Likevel er vi blitt drevet ut av vårt arveland, men vi er blitt ledet til et bedre land, for Herren har gjort havet til vår sti, og vi er på en øy i havet.»

Å huske Herren, som dette verset sier, ga meg mot og håp. Jeg kunne stole på evangeliets «store kunnskap» som Gud hadde gitt meg, og jeg kunne være sikker på at jeg ikke ble «vist bort». Det ventet meg noe godt.

Det var en stor velsignelse å tro på misjonærenes ord da jeg undersøkte Kirken. Det er langt større å vite selv at evangeliet er sant, spesielt at Mormons bok virkelig er sann. Jeg vet at Gud lever og at han underviser oss direkte og personlig gjennom Skriftene.