Eksempler fra oldtiden, løfter i vår tid
Det har aldri vært lett for meg å ha stevnemøter, men jeg finner styrke i eksempler på trofasthet i Skriftene.
Selv om jeg synes de fleste sosiale samlinger er hyggelige, strever jeg med stevnemøter. Jeg hadde aldri stevnemøter før jeg reiste på misjon, og da jeg kom hjem etter to år, følte jeg meg veldig uerfaren.
I de ti årene som har gått siden da, virker det som jeg har prøvd «alt [jeg] kan» (2 Nephi 25:23) for å gifte meg – noe jeg er blitt lovet i min patriarkalske velsignelse – men jeg har ikke lykkes. Noen ganger har jeg følt meg fristet til å bli fortvilet over at jeg kanskje aldri finner noen, og i spesielt mørke stunder har jeg grått og bedt: «Vær så snill å hjelpe meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
Jeg har nylig funnet stor trøst i eksempler i Skriftene. Følgende tre historier har vært spesielt kraftfulle og har hjulpet meg å stole på min himmelske Fader og hans plan.
Josef i Egypt: Bevar håpet og troen på Gud
Josef ble ved tvang ført hjemmefra da han var 17 år, og han kom til et fremmed land der få delte hans tro. Tross denne alvorlige prøven var han fortsatt positiv og forble trofast mot sine herrer og mot Gud (se 1 Mosebok 37; 39–41). Likevel opplevde han i 13 år den ene uønskede situasjon etter den andre. Hans harde arbeid syntes ikke å føre til annet enn at han ble kastet i fengsel, der han ble værende til han var 30 år.
Jeg undres av og til om Josef noensinne tenkte at Gud på en eller annen måte hadde glemt ham, eller om Josef lurte på hvor lenge han kom til å bli værende i fengsel, eller om han noen gang ville slippe ut. Jeg undres om de drømmene Josef hadde hatt tidligere i livet (se 1 Mosebok 37:5–11) ga ham håp om en lysere fremtid.
Naturligvis husket Gud Josef, slik han også hadde husket Josefs mor, Rakel (se 1 Mosebok 30:22). Josef ble velsignet og hadde fremgang også i lite hyggelige situasjoner. Istedenfor å velge å gjøre opprør, surmule eller forbanne Gud, viste Josef bemerkelsesverdig tro. Det førte til at han ble storlig velsignet.
Vi kan bli fristet til å sukke over våre plager og dermed komme til å lukke øynene for de velsignelser Gud allerede har gitt oss. Men å bevare tro og håp kan føre til store velsignelser, slik det gjorde for Josef. Selv når vår tro ikke blir belønnet slik vi gjerne vil, kan denne troen fremdeles hjelpe oss å ha et lykkeligere liv.
Josefs erfaring er også et vitnesbyrd om Guds overlegne kraft og visdom. I mange år syntes det ikke som Josefs anstrengelser førte til noe, men ved Guds hånd ble han sluppet ut fra fengselet og fikk en rang nest etter Farao (se 1 Mosebok 41:41–43). Kunne Josef ha forutsett eller forventet slike store muligheter?
Noen ganger prøver vi hardt å oppnå noe, men våre egne anstrengelser, om de er aldri så store, strekker ikke til. Jeg vet at vår himmelske Fader kan velsigne oss for vår tro og lydighet med enda større velsignelser enn vi først hadde håpet. Jeg stoler på at hvis jeg er positiv og gjør det beste ut av vanskelige situasjoner, slik Josef gjorde, vil Herren med tiden – i Herrens beleilige tid – avdekke «sin hellige arm» (Jesaja 52:10). Min anstrengelse vil ikke ha vært forgjeves. Han vil huske oss. Han er faktisk alltid oppmerksom på oss og har noe godt i vente for oss alle hvis vi forblir trofaste.
Abraham: Elsk Gud over alt annet
For en tid siden ble det slutt på et godt forhold til en jeg verdsatte høyt. Jeg var allerede engstelig for å forbli ugift og var usikker på om jeg kunne finne en annen som jeg passet like godt sammen med.
Like etterpå kom jeg til å tenke på historien om Abraham, som ble befalt å ofre Isak (se 1 Mosebok 22:1–14). Jeg forsto at vi begge ble bedt om å gi avkall på en vi var glad i. Min erfaring blekner naturligvis i forhold til Abrahams, men jeg oppdaget at hans erfaring viste meg mønstre jeg kunne følge.
Abraham ventet lenge før han og Sara fikk en sønn. Isaks fødsel var et mirakel, og Abraham ble fortalt: «I Isak skal det nevnes deg en ætt» (Hebreerbrevet 11:18). Likevel befalte Herren Abraham å ofre Isak. Hvordan kunne Abrahams ætt «nevnes» i Isak hvis Isak ble ofret?
Fordi han visste at – men ikke nødvendigvis hvordan – Gud ville holde sine løfter, var Abraham lydig. Hans kjærlighet til sønnen var stor, men hans reaksjon viste at han elsket Herren over alt annet. Vi blir bedt om å vise det samme (se L&p 101:4–5), og vi loves også stor belønning hvis vi er trofaste og holder ut (se Matteus 24:13). Da dette forholdet tok slutt, var det vanskelig for meg å gå videre. Jeg var blitt lovet å bli gift, men å gå videre syntes ikke å stemme med oppfyllelsen av dette løftet. Men løftet ga meg håp, noe som hjalp meg å prøve igjen og vise min himmelske Fader at jeg elsket ham over alt annet.
Abrahams trofasthet ble belønnet ikke bare med at hans sønns liv ble spart, men også med utallige etterkommere og andre velsignelser (se 1 Mosebok 22:15–18). Vi vil også bli belønnet for å yte de offer Gud ber oss om og for å vise vår kjærlighet til ham. Det er essensen av prøven på vår tro.
Sakarias: Tro at Guds løfter er reelle
Noen ganger vet vi ikke hvordan løftene Herren gir oss noensinne kan bli oppfylt – som løftet om at hvis vi ønsker det og forblir trofaste, vil vi bli velsignet med evig ekteskap. President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, har sagt om dette paradoks: «Det kan være tilfeller hvor vi må ta en modig beslutning om å håpe selv når alt rundt oss bestrider [vårt håp].»1
Sakarias og hans hustru, Elisabet, ba trofast og ventet hele livet på å få barn. Endelig lovet en engel Sakarias at hans aldrende hustru skulle bli med barn og føde et barn som skulle berede veien for Frelseren. Velsignelsen var så stor at Sakarias ikke kunne fatte den. Selv om en engel hadde uttalt den, spurte Sakarias: «Hvordan skal jeg vite dette?» ( Lukas 1:18).
I likhet med Sakarias kan vi bli så vant til å bli skuffet i våre ønsker – eller de lovede velsignelser synes så utrolige – at vi glemmer at «for Gud er alt mulig» (Matteus 19:26). Sakarias erfaring har minnet meg om at vår himmelske Faders største løfter er reelle og at han alltid holder dem.
Historiene om Josef, Abraham og Sakarias er ikke de eneste som har styrket min tro og gitt meg håp. Det er mange beretninger i Skriftene om personer hvis tro har minnet meg på å tro på det som Herren har lovet meg. Jeg kan knapt lese et kapittel i Skriftene nå for tiden uten å bli minnet om at Herren alltid holder sine løfter. Denne forståelse gir meg stort håp for fremtiden.