Til vi ses igjen
Aldri forlatt
Frelserens henvisning til hellige skrifter forsikret meg om at han aldri vil forlate oss.
Under sin tjenestegjerning siterte Herren ofte Skriftene. Vi skulle følgelig ikke bli overrasket over å finne vers i Det gamle testamente som Frelseren siterte i Det nye. Men jeg ble overrasket en dag da jeg leste det første verset i Salmene 22: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Jeg hadde aldri tenkt på at Frelseren kunne ha sitert fra hellig skrift da han uttalte disse ordene mens han led på korset (se Matteus 27:46). Denne tanken førte til en dyp åndelig erkjennelse.
På et eller annet tidspunkt har vel nesten alle undret seg: «O Gud, hvor er du?» (L&p 121:1). Jeg har ofte tenkt på dette spørsmålet i stunder med åndelig usikkerhet eller kvaler.
Av den grunn syntes Frelserens ord å reise spørsmålet: Hadde også hans rop sitt utspring i usikkerhet – til og med tvil? Innebar det at det fantes et spørsmål som min allmektige og allvitende Frelser ikke hadde noe svar på, samtidig som min frelse var avhengig av hans makt til å tilveiebringe alle svar og overvinne alt?
Da jeg leste denne salmen, lærte jeg at disse ordene virkelig gir et hjerteskjærende uttrykk for den «lammende fortvilelsen over at Gud forlot ham», som han kan ha forventet, men ikke fullt ut forstått. De var ikke en indikasjon på tvil.1
Selve handlingen da han ropte til sin Fader i sine største kvaler og brukte ord fra hellig skrift, var ikke bare et tegn på tro, men også på en god undervisningsmulighet. Selv om salme 22 begynner med et spørsmål, er den et uttrykk for dyp tillit til at Gud ikke forlater oss:
«Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut.
De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme» (vers 4–5).
Ved å bruke salmistens erfaringer som et tegn på Frelserens lidelse, ser man at salmen forutsier spottingen (vers 7–8), den uberettigede rettssaken og den kommende torturen (vers 11–13), hans smerte og lidelse (vers 14), hans tørst (vers 15), sårene i hans hender og føtter (vers 16) og loddkastingen om og fordelingen av hans klær (vers 18).
Selv om Frelseren siterte bare det første verset, står resten av salmen som et annet vitne om at han er den lovede Messias, at hans lidelser oppfylte profetier og at han stolte fullstendig på sin Fader.
Denne forståelsen ga min sjel en overveldende visshet om at jeg ikke tok feil i min tro. Men enda sterkere enn å lære at Jesus ikke hadde tvilt og ble utfridd, var vitnesbyrdet denne salmen ga meg i forbindelse med de gangene jeg undres om Gud har forlatt meg eller jeg er usikker på om han har hørt mitt rop.
«Dere som frykter Herren, pris ham! All Jakobs ætt, gi ham ære! Og vis ham ærefrykt, all Israels ætt!
For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet [Jesus]. Han [Faderen] har ikke skjult sitt åsyn for ham, men da [Jesus] ropte til ham, hørte han» (vers 23–24; uthevelse tilføyd).
Mørket ved korsfestelsen, av Gustave Doré