Tok min biskop feil?
Jeannie L. Sorensen, California, USA
Vår menighet var nettopp blitt delt, så da biskopen ba om å få snakke med meg, var jeg sikker på at jeg ville få et kall i den nye menigheten. Jeg hadde arbeidet med de unge kvinnene og elsket dem. De var så mottakelige for evangeliet, og det var en glede å undervise dem. Herren ville sikkert la meg fortsette å undervise dem.
Til min overraskelse sa biskopen at Herren i stedet ønsket at jeg skulle undervise i Primær. Han tok helt sikkert feil! Men han forsikret meg om at han hadde fastet og bedt og følte sterkt at dette var riktig kall. Jeg var glad i barn, men hva visste jeg om å undervise dem?
Etter 15 års ekteskap var den eneste sorg som min mann og jeg hadde, at Herren ikke hadde velsignet oss med barn. Våre anstrengelser for å få adoptere hadde også vært fruktløse på grunn av våre helseproblemer.
Jeg stolte på biskopen og aksepterte kallet, men jeg kjempet med meg selv. Jeg var sint på Herren fordi jeg var barnløs, og dette nye kallet falt meg tungt for brystet.
«Hvorfor, Herre, ber du meg om dette?» undret jeg. «I din visdom har jeg blitt berøvet egne barn. Hvorfor skulle jeg bli bedt om å undervise andres barn?»
Jeg ba og strevde og kjempet med Herren, og tryglet gjennom tårer å forstå. Endelig kom jeg til at siden jeg hadde akseptert kallet, var det best å slutte å synes synd på meg selv og gjøre så godt jeg kunne.
Da begynte velsignelsene å melde seg. Jeg ble raskt glad i barna, og de ble glade i meg. Jeg oppdaget at deres kjærlighet var stor nok til å bidra til å fylle tomheten i mitt liv. Snart kunne jeg ikke gå i korridoren i kirken uten at minst to barn holdt meg i hendene og andre stoppet for å få en klem når jeg gikk forbi. I sin tur ble min mann kalt som speiderleder. Snart ble vårt hjem fylt av barn og tenåringer.
Min mann døde i en alder av 47 i november 1986. Igjen visste Herren bedre enn jeg hva jeg trengte. Få uker etter at min mann døde, ble jeg kalt på misjon for å undervise i Primær i den laotiske gren i Fresco, California Motet til disse enestående menneskene og deres barn ga meg styrke til å gå videre uten min mann.
Det var en spesiell glede å se disse unge som jeg hadde undervist, vokse opp, reise på misjon, gifte seg i templet og stifte egen familie. Dusinvis av disse «adopterte» barna kommer fortsatt innom for å hilse på meg og lyse opp min dag, og jeg blir lykkelig når jeg ser dem i Fresno California tempel, der jeg nå virker.
Min tjeneste i Primær har i sannhet vært en livslang velsignelse. Jeg er så takknemlig for at Herren bestemmer våre kall og ikke vi.