Vi lyttet til Ånden

Michael Angelo M. Ramírez, New Zealand

En morgen bestemte min misjonærledsager og jeg oss for å arbeide i et lite nabolag i vårt tildelte område på det sydlige Filippinene. Mens vi holdt på å banke på dører, kom en mann bort til oss og spurte hva vi gjorde. Vi forsto at han hadde drukket.

Vi trodde ikke at han egentlig var interessert i vårt budskap og ga ham en brosjyre om livets hensikt. Så sa vi til ham at hvis han ville lese brosjyren og ikke drikke samme kveld, ville vi komme hjem til ham og forklare livets hensikt. Han nikket og sa at han ville vente på oss. Vi skyndte oss videre til en undervisningsavtale.

Vi hadde egentlig ikke til hensikt å dra tilbake og undervise ham om kvelden, men hver dag etterpå når vi gikk forbi huset hans, følte jeg at vi skulle stanse der. Men jeg pleide straks å avvise følelsen og rettferdiggjøre min beslutning med å si til meg selv at han sannsynligvis var for full til å lytte.

Etter noen dager ble følelsen så sterk at jeg ikke lenger kunne stritte imot. Da vi banket på døren, ble vi møtt av en forbløffet dame som spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før, slik vi hadde lovet. Hun sa at hennes mann hadde ventet på oss den kvelden, og at han for første gang siden de giftet seg, ikke hadde drukket.

Vi var forlegne og ba så mye om unnskyldning . Vi avtalte å komme tilbake om kvelden for å undervise henne og hennes mann. Det gikk ikke lenge før bror Gumabay (navnet er endret) omvendte seg fra alle sine verdslige laster, ble døpt og ble en støttepilar i lokalsamfunnet.

Noen dager etter dåpen ble jeg overflyttet til et annet område og mistet kontakten med familien. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på og be om at de ville holde seg aktive i Kirken.

Senere hørte jeg at det lille tettstedet der familien Gumabay bodde, fikk en gren og senere en menighet. Bror Gumabay ble kalt som biskop i den menigheten. Jeg hørte også at de fleste slektningene hans sluttet seg til Kirken.

Da jeg omsider besøkte mitt gamle misjonsområde, hørte jeg at mange hadde sluttet seg til Kirken der på grunn av biskop Gumabays gode eksempel, han som hadde lagt sitt liv i Herrens hender og satt Ham ved roret for sin familie og sine daglige aktiviteter.

Jeg er så takknemlig for at vi lyttet til Åndens tilskyndelser og besøkte Gumabays hjem. Denne erfaringen fikk meg til å forstå hva Herren mente da han sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Matteus 9:12).

Vi hadde egentlig ikke til hensikt å dra tilbake og undervise mannen om kvelden, men hver dag etterpå når vi gikk forbi huset hans, følte jeg at vi skulle stanse der.