Det nye testamentes historiske kontekst
Å forstå opprinnelsen til denne bemerkelsesverdige bok med hellig skrift kan være en inspirasjon for oss når vi studerer den.
Hver bok med hellig skrift har sin egen unike historie og bærer vitnesbyrd om frelsens evangelium på sin spesielle måte. Det nye testamente har det særpreg at det er den bok med hellig skrift som har bevart ordene til personer som kjente Jesus personlig, eller som fulgte ham kort tid etter hans oppstandelse – noe som gjør Det nye testamente til en uvurderlig ressurs som hjelper oss å komme nærmere Frelseren og få et glimt av hans virksomhet på jorden. Å forstå Det nye testamentes historie, hvordan det har blitt overlevert til oss og hvem som skrev det, kan gjøre at vi verdsetter denne hellige skrift høyere, noe som kan føre til at vi får større åndelig styrke når vi, i likhet med Jesu Kristi tidligste tilhengere, møter våre egne prøvelser.
Hva er Det nye testamente?
I årene kort tid etter at Jesus døde, ville ikke uttrykket «Det nye testamente» vist til en samling bøker om Herrens liv og død, men mer presist til noe han sa til sine disipler om kvelden under det siste måltid: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Matteus 26:28; uthevelse tilføyd). De greske ordene som på engelsk er oversatt til «det nye testamente», viser egentlig til en pakt (som i den norske oversettelsen), den nye pakt som Frelseren gir oss gjennom forsoningen. Skriftene som er nedtegnet i Bibelen og omtales som Det nye testamente, beskriver, dokumenterer og underviser om den nye pakt mellom Herren og hans folk.
Skriftene som er bevart i Det nye testamente, fokuserer på forskjellige sider ved Frelserens virksomhet. Det nye testamente begynner med Evangeliene, et ord som betyr «godt nytt» og viser til Jesu Kristi liv, virksomhet og guddommelige rolle. Det nye testamente inneholder også en historie om Kirkens første misjonærfremstøt (Apostlenes gjerninger); brev fra de første lederne, som Peter og Paulus, som formante de første kristne (som også ble kalt hellige) til å forbli trofaste; et vitnesbyrd (Hebreerbrevet) og en apokalypse (åpenbaring) som lover at Herren skal komme igjen i de siste dager. Hver av forfatterne har forskjellig perspektiv, og de skrev med en bestemt tilhørerskare i tankene istedenfor å prøve å fylle ut antatte tomrom i den historiske opptegnelsen. Midt i det fjerde århundre e.Kr., ble de 27 bøkene som inneholder Herrens nye pakt, samlet og ordnet slik de er i dag.
Hvordan ble Det nye testamente overlevert til oss?
Ut fra en større gruppe disipler kalte Jesus 12 menn som apostler. Disse menn fulgte ham gjennom hele hans virksomhet, led med ham og gledet seg også over seire og åndelige opplevelser. Etter Jesu død begynte apostlene og andre trofaste tilhengere å skrive ned sine erfaringer. To hendelser kan ha utløst deres ønske om å bevare opptegnelsene om Jesu liv: For det første: Jerusalem og templet falt for en romersk hær i år 70 e.Kr. For det annet: Frafallets krefter var allerede i gang (se Apostlenes gjerninger 20:29-30). Derfor ble mange av skriftene i Det nye testamente nedtegnet for å hjelpe de trofaste å forstå hvordan de kunne komme gjennom tidens elendighet og kontrovers.
Når vi ser tilbake på deres erfaring, kan vi lære hvordan de møtte urolige tider og hvordan evangeliets gode nyheter ble en sikker styrke i kampen mot frafallets krefter.
Mot slutten av det første århundre ble alle skriftene som nå er bevart i Det nye testamente, fullført og i stor grad utbredt blant Kirkens grener. Skrivere laget kopier av tekstene på papyrus og senere på pergament, men det var relativt få kopier tilgjengelig. Medlemmer av Kirken samlet bøker som var tilgjengelige, og leste og studerte Herrens og apostlenes ord. En merkbar hindring for utbredelsen av Skriftene var den romerske keiser Diokletians forfølgelse av de kristne i år 303 e.Kr. Han befalte at de kristne skriftene skulle brennes, og tvang de kristne til å ofre til hedenske guder. Mange trofaste gjemte de hellige tekster gjennom disse årene med forfølgelse. Senere, da den første kristne keiser, Konstantin, ga ordre om at det skulle lages nye kopier av Skriftene, klarte hans lærde å finne igjen bøker som var blitt brukt i grenene før Diokletians påbud. Våre trykte utgaver i dag av Det nye testamente kan spores tilbake til de eksemplarer av Bibelen som ble laget i Konstantins tid, og derfor tilbake til disse personene som satte sin sikkerhet på spill for å bevare Herrens nye pakt.
Ikke lenge etter at Konstantin hadde bestemt at Det nye testamente skulle kopieres og utbres på nytt, ble bøkene som utgjør vår nåværende Bibel organisert slik de nå er ordnet. Denne rekkefølgen følger et mønster som er etablert i Det gamle testamente. Det nye testamentet inneholder loven (evangeliene), kristendommens historie (Apostlenes gjerninger) og profetene (fra Romerbrevet til Johannes’ åpenbaring). Både Det gamle og Det nye testamente avsluttes med et løfte om at Herren skal komme tilbake (Malaki og Johannes’ åpenbaring). Plasseringen av disse profetiske verkene legger også vekt på et fremtidsrettet håp om frelse og fremtidig åpenbaring.
Hvem skrev Det nye testamente?
Hver forfatter av Det nye testamente skrev med et klart perspektiv med hensyn til Jesu Kristi frelsende misjon. To av evangeliene ble skrevet av apostler: Matteus og Johannes. Disse apostlene var øyenvitner til Jesu liv. To av Herrens senere tilhengere skrev også evangelier: Markus og Lukas, som vitnet om det de hadde følt og hørt. Begge disse var ledsagere til Paulus på ett tidspunkt (se Apostlenes gjerninger 12:25; 2 Timoteus 4:11) og viser delvis behovet til det økende antall hellige som bodde utenfor Judea og som aldri hadde kjent Herren mens han levde på jorden. Deres beretninger gir i stedet et levende vitnesbyrd om Ham som de trodde på.
Paulus’ brev er trolig de eldste skriftene i Det nye testamente, selv om ikke alle ble skrevet på samme tid. Hans vitnesbyrd vokste frem av erfaring som misjonær, av flere mektige syner (se Apostlenes gjerninger 9:1–6; 2 Korinterbrev 12:1–7) og på grunn av personlig omgang med Peter og andre (se Galaterbrevet 1:18–19). Han skrev i stor grad for å løse konflikter i grenene, men andre ganger skrev han til sine personlige venner (Timoteus og Titus). I ett brev ber Paulus en slaveeier om å akseptere at en rømt slave kommer tilbake. Paulus hadde møtt denne mens de var i fengsel (Filemon). Tradisjonelt blir Hebreerbrevet tillagt Paulus, selv om den vanlige innledningen der han identifiserer seg som forfatteren, ikke er der. Boken vitner uansett om hvordan vi tappert kan komme til Herren gjennom tro. Hebreerbrevet er tatt med i Det nye testamente etter Paulus sine brev og er en avhandling om å ha tro i møte med motgang.
Det korte Jakobs brev ble også skrevet ganske tidlig og inneholder henvisninger til Jesu læresetninger i Bergprekenen som ble overført muntlig og adskilt fra det skriftlige Matteus’ evangelium (se Jakobs brev 1:13; 4:12: 5:12). Jakob, Herrens yngste bror, er trolig den som har skrevet dette brevet. Han hadde privilegiet å kjenne og se den oppstandne Frelser (se 1 Korinterbrev 15:7), og spilte en viktig rolle i mange hendelser i Kirkens historie (se Apostlenes gjerninger 15:13–29).
Det nye testamente inneholder også to brev av apostelen Peter og tre av apostelen Johannes. Begge ba innstendig de kristne være trofaste. Peter var spesielt opptatt av at de måtte være trofaste i vanskelige tider.
Judas’ brev er en av de siste bøkene som er skrevet i Det nye testamente. I likhet med Jakobs brev var denne boken også trolig skrevet av en av Herrens brødre («Judas» i Markus 6:3). Judas skrev i et forsøk på å slå ned på økende frafall i grenene.
Så avsluttes Det nye testamente med åpenbaringen til apostelen Johannes, som nedtegnet et syn om Herrens gjenkomst i herlighet som innledning til hans tusenårige regjeringstid. Dette synet beskriver levende og detaljert striden mellom godt og ondt. De fleste kapitlene handler om begivenheter i fremtiden for Johannes, innbefattet begivenheter i de siste dager – vår tid.
Hvem ble Det nye testamente skrevet til?
Fordi Det nye testamente med rette er en ny pakt mellom Herren og dem som har tro på ham, er bøkene beregnet på alle som søker å kjenne ham, enten i denne evangelieutdeling eller i tidligere utdelinger. Opprinnelig skrev forfatterne av Det nye testamente tekster som kunne brukes umiddelbart i Kirkens grener på den tiden, og de forsto at de nedtegnet de viktigste hendelser i menneskehetens historie. Eksempelvis betraktet Johannes sine skrifter som et vitnesbyrd: «Disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Johannes 20:31). Andre, som Lukas, skrev i den hensikt å dokumentere historien:
«Ettersom mange alt har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er blitt fullført blant oss,
slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere,
så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg» (Lukas 1:1-3).
De første kristne var en uensartet gruppe. Noen kom fra jødiske familier, andre vokste opp i hjem blant hedningefolkene, mens atter andre trolig hadde svært liten formell religiøs tilhørighet før de ble døpt. De var egentlig et speilbilde av dagens uensartete gruppe hellige. Derfor kan deres kamper være en mektig lærdom for oss om hvordan vi kan overvinne ugudelighet og forbli trofaste tross prøvelser og fristelse. De viser oss også hvordan grenene strevde da de var svært små, og hvordan de fant trygghet i apostlenes og profetenes ord.
Et vitnesbyrd for i dag
Det nye testamente viser at gjennom usikre tider, når enkelte ikke ville lytte til evangeliet, var det trygghet å finne for dem som «holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene» (Apostlenes gjerninger 2:42). Andre eksempler lærer oss hvordan også de rettferdige blir prøvet (se 1 Korinterbrev 10:13) og hvordan kjernen i evangeliets budskap er like enkel i dag som for 2 000 år siden: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden» (Jakobs brev 1:27). I likhet med Lære og pakter, der profeten Joseph Smith bar vitnesbyrd om «at han lever!» (L&p 76:22), bærer Det nye testamente et lignende vitnesbyrd om at graven var tom påskemorgen: «Han er ikke her, han er oppstått» (Matteus 28:6).
Jesus Kristus og hans apostler ved det siste måltid.
De første hellige hører ett av Paulus’ brev.
Paulus skriver brev fra fengslet.
Peter forkynner for Kornelius og hans hus.
Peter og Johannes forkynner og helbreder.
Illustrasjoner © Dover Publications
T.h.: Illustrasjon: Adam Koford