Fra misjonsmarken
I englers nærvær
Da jeg ble beskikket som misjonær, ga stavspresidenten meg et løfte om at jeg til tider ville føle englers nærvær, og at de ville beskytte meg.
I 2003 ble jeg kalt på misjon til Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Jeg leste om landet og fant ut at landet syntes konstant å være involvert i borgerkrig, men jeg ble beroliget da jeg hørte at en våpenhvile var kommet i stand. Da jeg ble beskikket, ble jeg enda mer beroliget. Stavspresidenten ga meg et løfte om at jeg til tider ville føle englers nærvær mens jeg var på misjon, og at de ville beskytte meg. Jeg ble også lovet at hvis jeg var lydig, ville jeg komme trygt hjem.
De første månedene på misjon ba misjonspresidenten oss være forberedt. I leiligheten vår i hovedstaden Abidjan oppbevarte vi et lager av mat og vann for tre dager, og på møtene ble vi opplært i hva vi skulle gjøre hvis det ble konflikt igjen.
Likevel ble vi nervøse da opprørere brøt våpenhvilen 4. november 2004. Våre misjonsledere ga oss portforbud etter kl. 18. Under vår siste undervisningsavtale neste dag hørte vi plutselig en eksplosjon. Vi avsluttet straks med bønn, ga familien i oppdrag å lese et kapittel fra Mormons bok og skyndte oss hjem. Det andre misjonærparet i leiligheten kom straks etter oss. Assistentene ringte og sa at vi ikke under noen omstendighet skulle forlate leilighetene – ikke for kirkeoppdrag og ikke engang for å kjøpe mat. Vi fikk vite at noen franskmenn i fredsbevarende styrker var blitt drept i luftangrep. Derfor hadde Frankrike gått til angrep på den militære flyplassen og lammet Elfenbenkystens lille luftstyrke. Dette førte til store opptøyer i hele hovedstaden.
Titusenvis av demonstranter fylte gatene. De brukte macheter, plyndret franske butikker og brøt seg inn i hus der de hadde mistanke om det det bodde franskmenn. Fra vinduet vårt kunne vi se volden utfolde seg. Vi visste vi var i fare på grunn av vår hvite hud.
Søndag ettermiddag, 7. november, midt oppe i lydene av skrik, skudd og eksplosjoner, avholdt vi et nadversmøte i leiligheten med bare fire deltakere Da vi hadde velsignet og delt ut brød og vann fra vårt tre-dagers matlager, leste hver av oss et skriftsted høyt og bar vitnesbyrd. Jeg leste Lære og pakter 84:88: «Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.» Mens jeg leste, tenkte jeg på velsignelsen stavspresidenten hadde gitt meg, og jeg visste jeg ville være trygg.
Vi holdt oss i leiligheten i en uke. Ledere og medlemmer av menigheten besøkte oss og kom med mat. Ett medlem tok også beskjeder fra oss og sendte e-post til våre familier og lot dem vite at vi for tiden var i sikkerhet. Disse medlemmenes hjelp var utrolig! I mellomtiden ba våre familier og medlemmer av Kirken rundt om i verden om at vi ville være trygge. Da min familie ba, følte de seg rolige og ble forsikret om at alt ville være bra med meg.
Fredag 12. november ble vi evakuert. Lokale medlemmer av Kirken førte oss gjennom Abidjans gater, og selv om vi hørte rapporter om andre flyktninger som var blitt skadet, kom vi trygt gjennom barrikadene til den britiske ambassadørens bolig. Deretter evakuerte britiske styrker oss ut av landet, og min families bønner ble besvart da de så i nyhetene at to andre eldster og jeg var blitt evakuert. I nattens mørke førte medlemmer andre ikke-afrikanske misjonærer til misjonshjemmet. Derfra transporterte den italienske luftstyrken dem til Ghana, der vi ble gjenforenet.
Til tross for dusinvis av angrep på utlendinger over hele landet var ingen av misjonærene skadet, og det hadde ikke vært innbrudd i noen av misjonærenes leiligheter. Fordi vi lyttet til misjonspresidentens rettledning, var vi i sikkerhet hjemme da opptøyene brøt ut, og vi hadde de nødvendige forsyninger til å overleve. Og å vite at Herren beskyttet oss, var enda mer beroligende enn den militære beskyttelsen.
Da vi ble evakuert, fikk jeg vite at etter nadverdsmøtet vårt søndag ettermiddag hadde en gruppe opprørere gjort seg klar til å angripe vår leilighet. En av naboene ropte: «De er ikke franskmenn!» men de ville ikke dra sin vei. Til slutt ropte en annen nabo: «De er misjonærer!» Da forsvant opprørerne. Jeg mintes igjen ordene: «Min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere», og jeg forsto at jeg opplevde løftet i stavspresidentens velsignelse. Jeg hadde sett profeti bli oppfylt.
Illustrert av Richard Hull