Et kall for en konvertitt
Jeg var ny konvertitt og kunne ikke spille piano. Men jeg er svært takknemlig for at jeg ble kalt til grenens pianist, noe som forandret mitt liv.
Kort tid etter at jeg ble døpt som 10-åring i Lappeenranta i Finland, mottok jeg mitt første kall i Kirken. Det var i 1960, og vår lille gren trengte sårt noen til å akkompagnere salmene på nadverdsmøtene. Jeg ble bedt om å utføre dette oppdraget.
Mor hadde alltid oppfordret min bror og meg til å utvikle kunstneriske talenter, men jeg kunne ikke spille piano, og vi hadde ikke piano. Men jeg ønsket å utføre mitt kall, så vi la en plan.
Under familiens hjemmeaften snakket vi om hva dette kallet betydde for oss alle. Men mor var enke med to barn, og vi visste at det ville være en stor utfordring for oss å kjøpe piano og betale for undervisning. Vi besluttet at vi alle ville være villige til å gjøre de nødvendige ofre.
Det første offer familien gjorde var økonomisk. Vi besluttet at vi fra vår til høst ville sykle istedenfor å bruke buss. Min bror, Martti, var modig og ble spesielt flink til å sykle – også på snø og is. Jeg ga stort sett avkall på å kjøpe klær og lærte å sy. Vi lærte også å tenke fremover. Vi anla en kjøkkenhage ute på landet i nærheten der mine besteforeldre bodde, og lagret mat for vinteren. Våre «ferier» ble mors turer til templet i Sveits eller utflukter og teltturer i nærheten av vårt hjem.
Det annet offer familien gjorde angikk tiden. Vi delte husoppgavene og planla på nytt andre aktiviteter og hjemmelekser slik at jeg fikk nok tid til å øve på pianoet. På grunn av vårt offer og harde arbeid bemerket mor ofte at vi ikke hadde tid til å komme i vanskeligheter slik som andre på vår alder. Mitt kall ble faktisk et familiekall lenge før jeg spilte en eneste note.
Jeg begynte å ta pianotimer hos en musikklærer ved vår lokale skole. Jeg øvde på et papir-klaviatur og på et piano i kirken. Da pianolæreren min flyttet, kjøpte vi hans piano, og jeg ble opptatt som elev hos en berømt pianolærer i området.
Jeg lærte salmene på egen hånd og øvde mye med grenens sangleder. Alle oppmuntret meg – selv om jeg bommet på en note. Læreren min ble forferdet da hun fant ut at jeg spilte for folk før jeg hadde lært stykkene grundig og kunne dem utenat. Men det var bedre å spille med én hånd enn ikke å ha noe musikk i det hele tatt.
Jeg syklet til timene mine, og da det ble vinter, prøvde jeg å gå eller bruke ski om mulig. På søndager spaserte jeg alene til møtene i Kirken for å komme en time for tidlig og ha tid til å øve. Jeg bestemte meg for å ta buss bare når det var under -15 grader Celcius. Regn og snø plaget meg egentlig ikke. Tiden gikk fort mens jeg gikk, for jeg hadde så mange vakre salmer som holdt meg med selskap. Mens jeg gikk, krysset jeg slettene sammen med pionerene (se «Kom, hellige», Salmer, nr. 26), vandret høyt oppå fjellets topp i Sion (se «Høyt oppå fjellets topp», Salmer, nr. 4) og sto sammen med unge som aldri ville svikte (se «Skal det unge Sion glemme?», Salmer, nr. 183). Jeg kunne aldri svikte med denne støtten – selv om min familie og jeg var de eneste siste-dagers-hellige der vi bodde øst i Finland, i skyggene av den russiske grense.
Med årene ble jeg flinkere til å spille og kunne skape musikk selv istedenfor bare spille riktige noter. Jeg lærte å være ydmyk når jeg valgte salmer og musikk, slik at Ånden ville være tilstede på møtet. Det viktigste var at jeg gjennom musikken fikk mitt vitnesbyrd om evangeliet. Jeg kunne lett gjenkalle følelsene, teksten og budskapene i salmene hvis jeg noen gang tvilte på noe. Jeg visste at evangeliets prinsipper og ordinanser var sanne, for jeg hadde lært dem linje på linje og note etter note.
Jeg husker en spesiell dag da min plikttroskap overfor disse prinsippene ble satt på prøve. Jeg var 14 år gammel. Jeg elsket å svømme og drømte om å svømme under OL. Jeg deltok ikke på søndager, men hadde likevel fremgang. Til slutt, da De olympiske leker i Mexico City nærmet seg, innbød en trener meg til å delta i et spesielt treningsprogram.
Men treningen foregikk hver søndag formiddag under Søndagsskolen. Jeg rettferdiggjorde dette med at jeg kunne bli med på treningen og gå glipp av Søndagsskolen, for jeg ville være tilbake i kirken i tide for nadverdsmøtet om kvelden. Jeg sparte til bussturen og planla alt. Lørdagen før den første treningen fortalte jeg mor om planen min.
Jeg så at hun ble lei seg og skuffet, men hennes eneste svar var at avgjørelsen var min og at jeg hadde blitt lært hva som var riktig. Den kvelden kunne jeg ikke få teksten til «Velg det rette» (Salmer, nr. 131) ut av hodet. Teksten lød i hodet som en plate med hakk i.
Søndag morgen hadde jeg svømmebagen i den ene hånden og musikkbagen i den andre, og håpet å få mor til å tro at jeg skulle til kirken. Jeg gikk til bussholdeplassen Bussholdeplassen som gjaldt bussen til svømmehallen, var på min side av gaten, mens den som gjaldt for bussen til kirken, var på motsatt side. Mens jeg ventet, ble jeg irritert. I ørene hørte jeg melodien til «Har på jorden jeg gjort noe godt idag?» (Salme, nr. 173) – salmen som var planlagt for Søndagsskolen denne dagen. Jeg visste av erfaring at med den vanskelige rytmen og teksten og de høye tonene ville denne salmen bli en katastrofe uten et sikkert akkompagnement.
Mens jeg overveide dette, nærmet begge bussene seg. Bussen til svømmehallen stoppet for meg, og sjåføren i bussen til kirken stoppet og så på meg, forvirret fordi han visste at jeg alltid tok hans buss. Alle stirret vi på hverandre noen sekunder. Hvorfor ventet jeg? Jeg hadde valgt Herren (se «Hvem er for Herrens sak?» Salmer og sanger, nr. 89). (Jeg hadde lovet å gå hvor Han sendte meg hen (se «Kan hende det er på fjellets sti», Salmer, nr. 165). Jeg hadde for lenge siden bestemt meg for å holde budene (se «Hold alle budene», Salmer, nr. 189).
Før hjernen klarte å holde følge med hjertet, overtok kroppen. Jeg fór som en gal over gaten og vinket den andre bussjåføren avgårde. Jeg betalte for turen og satte meg bak i bussen som kjørte i retning av kirken, og så mine svømmedrømmer kjøre i motsatt retning.
Alle trodde jeg gråt den dagen fordi jeg følte Ånden. Men i virkeligheten gråt jeg fordi min barndoms drøm nettopp var blitt knust, og fordi jeg skammet meg over at jeg i det hele tatt hadde hatt i tankene å svømme på sabbaten. Men den søndagen, i likhet med søndager før og senere, utførte jeg mitt kall.
Innen jeg begynte på høyskolestudier, hadde jeg lært opp flere medlemmer i grenen til å lede sangen og spille piano. På høyskolen fortsatte jeg å spille piano, og jeg fikk undervisning i orgel. Jeg trodde at jeg for alltid hadde gått glipp av mine muligheter til å reise til Latin-Amerika da jeg ga opp svømmingen, men da jeg hadde fullført mastergraden ved Brigham Young University, reiste jeg på misjon til Colombia. Mens jeg var på misjon, hadde jeg pianoelever. Jeg ønsket å etterlate meg musikkens gave hos disse hellige. Barn og unge i Colombia gikk mange kilometer i solsteken for å få lære å spille piano. Også de begynte med én hånd før de kom så langt at de kunne spille med begge hender. Og de ofret mer enn jeg hadde gjort i sin innsats for å lære å spille piano.
Det er over 50 år siden jeg ble døpt. Jeg har reist vidt omkring langt fra mitt hjem i Finland, men uansett hvor jeg har reist, har det alltid vært behov for noen som kan spille salmene. Musikkens universelle språk har bygget broer av forståelse og kjærlighet mange steder.
I dag er hendene mine langsomme og plaget av gikt. Mange dyktigere musikere har tatt min plass. Min mor blir ofte lei seg når hun tenker tilbake på mine tidlige år i Kirken og det offeret jeg gjorde, alle kilometerne jeg gikk og ting jeg måtte unnvære. Hun er redd for at kulden forårsaket gikten min. Men jeg bærer mine «kampsår» med glede. Jeg utøste mine gleder og sorger i musikk. Jeg lærte å le og gråte gjennom mine fingre.
Mitt hjerte synger av takknemlighet når jeg tenker på at min himmelske Fader og mine ledere brydde seg nok om en ung pike til å be henne fylle et slikt utfordrende oppdrag. Dette kallet bidro til at jeg fikk en solid forståelse av evangeliet og lot meg hjelpe andre å føle Ånden gjennom sang og musikk. Jeg er et levende bevis på at nye konvertitter trenger et kall – også småpiker som ikke kan spille piano. Gjennom mitt første kall oppdaget jeg at ikke noe er umulig for Gud, og at han har en plan og en hensikt for alle sine barn. Og gjennom sang og musikk fikk jeg et urokkelig vitnesbyrd om Jesu Kristi gjengitte evangelium.
Illustrasjoner: Mike Malm