Alle kjenner Bleck
For Honoura “Bleck” Bonnet, var basketball alt. Da Bleck var 15 år, var han en kommende stjerne i Fransk Polynesia – en av de beste spillerne for ett av de beste lagene i øverste divisjon for voksne i landet. Selv om kallenavnet hans var en feilstaving av det engelske ordet black, kunne man ikke ta feil av hans talent.
Men han ønsket mer. Han ønsket å spille som profesjonell i Europa. Og mer enn noe ønsket han å vinne en gullmedalje i South Pacific Games.
Den eneste hindringen syntes å være Kirken.
En mann på misjon
Selv om det laget Bleck spilte for på den tiden, ble sponset av Kirken, viste Bleck liten interesse for Kirken eller profetens oppfordring om at enhver verdig ung mann som var i stand til det, skulle reise på misjon.
Han hadde allerede fortalt biskopen at han ikke ville reise på misjon. Han kunne ikke forstå hvordan han kunne bli profesjonell spiller hvis han kuttet ut to år.
Dessuten ville South Pacific Games – som avholdes hvert fjerde år – finne sted under hans misjon, og Tahiti Basketball Federation ville gjerne ha ham til å spille for det nasjonale laget. Han ville endelig få anledning til å sette sluttstrek for ordene som hans far brukte hver gang Bleck begynte å tenke for stort om seg selv: «Alle kjenner Bleck, men han har ikke gull.»
Blecks far, Jean-Baptiste, mente dette som en spøk. Men ordene plaget Bleck. De var en påminnelse om at selv om basketball-tilhengere over hele Tahiti kjente ham, hadde han ingen gullmedalje fra kampene. Hans far hadde vunnet en gullmedalje sammen med mennenes lag under de første South Pacific Games.
Det var Blecks misjon å få en slutt på disse ordene. Han hadde ikke tid for noen annen misjon.
Forandret mening, forandret hjerte
Uansett hva Bleck følte for misjon, deltok han likevel i Kirkens aktiviteter. Under en dans i Kirkens regi da han var 16, tok Bleck mot til seg og bød Myranda Mariteragi opp til dans. Myranda var også god basketballspiller – med drøm om å vinne en gullmedalje. Hennes far var også med på det første medaljevinnende laget.
Sekunder etter at han hadde spurt henne, tok sangen slutt. Så de danset til neste sang, som viste seg å være kveldens siste. Da ønsket ikke Bleck at dansen skulle ta slutt.
Bleck hadde ikke planlagt å gifte seg i templet eller, for den saks skyld, å gifte seg med et medlem. Men dette begynte å forandre seg etter hvert som han ble bedre kjent med Myranda de neste to årene. Hjemme hos henne en dag ble han oppmerksom på noe hun hadde laget i Unge kvinner. Det lød: «Jeg vil gifte meg i templet.»
Blecks interesse for Myranda og hennes faste beslutning om å gifte seg i templet var nok til å få ham til å overveie sine planer på nytt. Han bestemte seg for å begynne å ta Kirken alvorlig. Hans avgjørelser førte til handlinger som lot Den hellige ånd påvirke hans liv.
Avgjørelsen
En av disse avgjørelsene var å forberede seg til å motta en patriarkalsk velsignelse da han var 18 år gammel. Da patriarken uttalte i velsignelsen at Bleck ville reise på misjon og gifte seg i templet, følte han Ånden. «Jeg visste at det var det Gud ønsket jeg skulle gjøre,» sier han.
Selv om det så ut til at det nasjonale laget hadde sjanse til å vinne medalje, besluttet Bleck med familiens støtte at han ville sette det Gud ønsket over det han selv ønsket. Avgjørelsen var ikke lett. Presset om å spille var stort. Og han lærte snart at hans beslutning om å underkaste seg Guds vilje ville bli satt på prøve mer enn én gang.
Da han hadde vært på misjon i Tahiti i ett år, spurte basketballforbundet om han kunne returnere til laget bare for én måned for å delta i lekene.
Blecks misjonspresident, som var bekymret for hvordan dette vil påvirke Blecks evne til å komme tilbake som misjonær, følte seg inspirert til å si: «Du kan dra hvis du ønsker det, men du kan ikke komme tilbake.»
Bleck ønsket den medaljen, men han ønsket den ikke lenger mer enn noe annet. Hans misjon hadde vært fantastisk. Han var ikke villig til å gi avkall på det siste året, ikke engang for basketball.
Bleck ble værende.
Laget vant gull.
Forskjellig situasjon, samme avgjørelse
Etter at Bleck hadde fullført en hederlig misjon, giftet han seg med Myranda i Papeete Tehiti tempel, og de stiftet familie. Han begynte også igjen å spille på det nasjonale laget.
Myranda spilte «point guard» på kvinnenes nasjonale lag og forberedte seg til South Pacific Games.
Men da lekene nærmet seg, begynte paret å føle sterkt at de skulle få barn nummer to.
Det var mindre enn et år til lekene, og det ville ha vært lett å utsette barn nummer to lenge nok til at Myranda kunne spille. Kvinnenes lag hadde gode sjanser til å komme på medaljeplass.
Men paret hadde lært av erfaring at å underkaste seg Guds vilje bragte større velsignelser enn noe de kunne håpe på ved å følge sine egne ønsker. Etter inderlig studium og bønn besluttet de å sette familien først.
I 1999, da Myranda var åtte måneder på vei, vant kvinnenes lag gull.
Alle kjenner Bleck
Bleck og Myranda har spilt basketball på høyeste nivå i Fransk Polynesia det siste tiåret – og har vunnet nasjonale ligamesterskap og turneringer, og har spilt for det nasjonale laget under lekene i 2003 og 2007.
I 2011 deltok begge, men denne gangen var Bleck der som trener for mennenes lag. Mens Myranda og kvinnenes lag vant gullmedaljen, fikk mennenes lag bronse, så heller ikke denne gangen gikk Blecks drøm om gull i oppfyllelse.
Bleck undres noen ganger på hvordan hans liv kunne ha vært hvis han hadde gjort det han selv ønsket istedenfor det Gud ønsket.
«Jeg ville sannsynligvis hatt en gullmedalje,» sier han. «Kanskje jeg ville ha spilt som profesjonell, kanskje ikke.»
Men paret angrer ikke på avgjørelsene de har tatt. De vet ikke hvordan de kunne være lykkeligere.
«Jeg giftet meg i templet,» sier Bleck. «Jeg har en strålende kone, fire vakre barn, og jeg er fremdeles i Kirken. Basketball alene kunne ikke ha gitt meg noe av dette. Dette er velsignelser jeg har fått ved å sette Herren først.»
Å sette Herren først har ikke satt en stopper for farens erting, men det har gitt disse ordene ny mening. For noen år siden da forbundet overveiet å sette opp ligakampene på søndager, kom klubbformennene sammen for å drøfte det. En av dem spurte: «Har dere spurt Bleck?»
Forslaget ble nedstemt.
Fordi Bleck satte Herren først, ikke bare kjenner alle Bleck – de vet hva han tror på.
Honoura «Bleck» og Myranda Bonnet har lenge vært involvert i basketball i Tahiti.
For Bleck og Myranda har det å lykkes i idrett kommet i annen rekke for familien.
Foto: Adam C. Olson, unntatt der annet er oppgitt
Foto av basketball: Tamara Ratieta © IRI