Pratestund
«Jeg vil hedre mine foreldre og gjøre min del for å styrke min familie» (Mine evangelienormer).
«Hei, alle sammen. La oss ha pratestund,» ropte mor.
Josie hadde gledet seg hele dagen til pratestunden. Hver kveld kom Josie og hennes to små brødre, Ben og Wes, sammen med mor og far i dagligstuen for å snakke om hva de opplevde hver dag.
I kveld hadde far sagt at han ville hjelpe Josie å øve på det hun skulle lese opp under morgenens kunngjøringer. Å lese morgenens kunngjøringer var et spesielt ærefullt oppdrag på Josies skole. I morgen ville Josie spille litt av favorittsangen sin over skolens høyttaler og bruke mikrofonen til å kunngjøre dagens aktiviteter og lunsjmeny.
Josie løp inn i stuen og var ivrig etter å øve seg på å lese fra manuset.
«Der er vår berømte hallodame!» sa far da Josie hoppet opp i sofaen ved siden av ham. «Hva føler du med tanke på morgendagen?»
«Jeg gleder meg, men er litt nervøs. Jeg er redd jeg skal si noe galt foran hele skolen,» sa Josie.
«Det er derfor vi skal øve,» sa far. «Sett i gang og les gjennom teksten, så vil jeg lytte og si om det er noe du kan gjøre bedre.»
«Takk, far,» sa Josie.
Hun og far gjennomgikk teksten så mange ganger at Josie kom ut av tellingen. Deretter reiste Josie seg og leste fra teksten en siste gang for familien. Mor og far ropte hurra. Ben ga henne en «high five», og Wes smilte og klappet i hendene.
Josie var glad og trygg da hun gikk til sengs.
Neste dag gikk alt som smurt. Selv om Josie var nervøs, smilte hun da hun hørte sangen sin spilt på skolens høyttaler. Hun var glad hun hadde øvd sammen med far på det hun skulle lese, og hun leste langsomt og klart uten noen feil.
«Du gjorde det glimrende,» sa fru Blake, rektors assistent.
Etter skoletid sto Josie og ventet på bussen. En eldre gutt snudde seg rundt og spurte: «Var det du som leste kunngjøringene i dag?»
Josie smilte. «Ja,» sa hun.
«Hvorfor valgte du den sangen?» spurte gutten. «Det var en dum sang. Du ødela jo dagens kunngjøringer.» Så brukte han et stygt navn på henne og lo sammen med vennene sine.
Josie satt alene på det forreste sete i bussen. Hun følte seg kvalm.
Da Josie kom hjem, så hun at mor lekte med Wes.
«Mor, jeg vet at det ikke er pratestund ennå, men jeg lurer på om vi likevel kan snakke litt sammen nå,» sa Josie.
«Selvfølgelig, Josie,» sa mor. «Hva har hendt? Gikk noe galt med kunngjøringene i morges?»
«Nei,» sa Josie. «Alt gikk helt fint. Jeg syntes i hvert fall det, helt til en gutt sa til meg at jeg hadde valgt en dum sang. Han brukte et virkelig stygt navn på meg også.»
Mor klappet på gulvet ved siden av seg. Josie gikk dit og satte seg ned. Mor ga henne en god klem. Josie og mor snakket om alt som hadde hendt den dagen, også om fru Blakes ros.
«Jeg er lei for at den gutten og vennene hans var slemme mot deg,» sa mor. «Men det høres ut som de andre som du respekterer, som fru Blake, var svært fornøyd med deg da du leste kunngjøringene. Far og jeg er så stolte av deg. Du arbeidet veldig hardt, og det lønte seg!»
Josie ga mor en klem igjen. «Takk, mor,» sa Josie. «Jeg føler meg mye bedre.» Josie var glad for at det kunne være pratetid når som helst.
Illustrasjoner: Jared Beckstrand