Kanskje vi skulle be

Scott Edgar, Utah, USA

Våren 1975 bodde min familie og jeg i det vakre grønne landskapet i Rheinland-Pfalz-området i Vest-Tyskland. Da vi en regnfull søndag kjørte hjem fra kirken, stoppet vi for å se på en bil som hadde rullet over på siden i den våte veigrøften ved en skogkant. Inne i skogen var det allerede mørkt på grunn av det tykke overhenget som trærne og den kommende natten skapte.

Etter å ha betraktet bilvraket returnerte vi til vår egen bil og oppdaget at den satt fast i gjørmen. Jeg kunne ikke rygge, men kunne kjøre forover – inn i skogen. Vi hadde tidligere kjørt gjennom skogen og funnet ut at mange skogsveier var forbundet og ledet ut igjen til slutt, så jeg bestemte meg for å kjøre inn i mørket.

Jeg forsto snart at jeg hadde tatt feil avgjørelse. Den smale, våte veien var full at dype hjulspor i gjørmen og førte oss lenger og lenger inn i den mørke skogen. Jeg prøvde å holde farten, for jeg var redd for at hvis vi stoppet, ville vi bli sittende fast i gjørmen. Jeg så et høyt punkt like foran oss som så fast nok ut til å tåle vekten av bilen. Planen var å få bilen ut av gjørmen så jeg fikk tid til å tenke. Bilen rykket til og opp av gjørmen.

Jeg slo av motoren og klatret ut. Uten billysene på kunne jeg ikke se en ting. Jeg satte på lysene igjen, grep lommelykten, og etter å ha sett over bilen kom jeg til at det beste måtte være å rygge inn i skogen og så ta fart ut den samme veien vi var kommet.

Jeg rygget så langt inn i skogen som mulig, ga litt gass, kom meg opp på veien og sank dypt ned i gjørmen. Nå var vi virkelig i vanskeligheter. Utenfor bilen var det totalt mørke og total stillhet. Inne i bilen satt min kone og jeg sammen med tre skrekkslagne barn.

Jeg spurte om min kone hadde noen forslag. Etter et øyeblikk sa hun: «Kanskje vi skulle be.» Barna roet seg nesten øyeblikkelig. Jeg holdt en ydmyk, men inntrengende bønn om hjelp. Mens jeg ba, kom det tydelig til meg: «Sett på kjettingene.»

Min kjære hustru sto i 25 cm dyp gjørme i sin søndagskjole og holdt lommelykten, mens jeg rengjorde bakhjulene med bare hendene og satte på kjettingene. Med tro og tillit ba vi igjen og startet motoren. Langsomt kjørte vi gjennom gjørmen og kom endelig tilbake til fast veidekke.

I begeistringen over å være ute av gjørmen og mørket, glemte jeg nesten hvem som hadde hjulpet oss ut av skogen. Vår fem år gamle datter minnet meg på det da hun sa: «Pappa, vår himmelske Fader svarer virkelig på bønner, ikke sant?»

Jeg satte på lysene igjen, grep lommelykten, og etter å ha sett over bilen kom jeg til at det beste måtte være å rygge inn i skogen.