Besøkende lærerinners budskap
Vis kjærlighet, våk over og styrk
Studer dette lesestoffet ydmykt, og drøft det med søstrene du besøker, slik det er aktuelt. Bruk spørsmålene som hjelp til å styrke søstrene og til å gjøre Hjelpeforeningen til en aktiv del av ditt eget liv.
I likhet med Frelseren yter besøkende lærerinner hjelp en for en (se 3 Nephi 11:15). Vi vet at vi lykkes i vår tjeneste som besøkende lærerinner når våre søstre kan si: (1) min besøkende lærerinne hjelper meg å utvikle meg åndelig, (2) jeg vet at min besøkende lærerinne virkelig bryr seg om meg og min familie, og (3) hvis jeg har problemer, vet jeg at min besøkende lærerinne vil hjelpe meg uten å vente på å bli spurt.1
Hvordan kan vi som besøkende lærerinner være glad i, våke over og styrke en søster? Her følger ni forslag fra kapittel 7 i Døtre i mitt rike: Hjelpeforeningens historie og arbeid, som skal hjelpe besøkende lærerinner å ha omsorg for sine søstre:
-
Be hver dag for henne og hennes familie.
-
Søk inspirasjon for å bli kjent med henne og hennes familie.
-
Besøk henne regelmessig for å vite hvordan hun har det, og for å trøste og styrke henne.
-
Hold hyppig kontakt gjennom besøk, telefon, brev, e-post, tekstmeldinger og enkle vennetjenester.
-
Hils på henne på Kirkens møter.
-
Hjelp henne når hun opplever en kritisk situasjon, sykdom eller andre presserende behov.
-
Undervis henne i evangeliet fra Skriftene og fra Besøkende lærerinners budskap.
-
Inspirer henne ved å være et godt eksempel.
-
Rapporter til en leder i Hjelpeforeningen om deres tjeneste og søsterens åndelige og timelige velferd.
Fra Skriftene
Fra vår historie
«Besøkende lærerinner har blitt et middel for siste-dagers-hellige kvinner over hele verden til å elske, pleie og tjene – til å “handle ifølge den legning som Gud har plantet i [vårt] bryst,” som Joseph Smith sa det.»2
En søster som nylig var blitt enke, sa dette om sine besøkende lærerinner: «De lyttet. De trøstet meg. De gråt sammen med meg. De holdt rundt meg… [De] hjalp meg ut av den dype fortvilelsen og depresjonen de første månedene jeg var alene.»3
Å hjelpe til med praktiske oppgaver er også en form for å betjene andre. Under oktoberkonferansen i 1856 kunngjorde president Brigham Young at håndkjerrepionerer satt fast i dyp sne ca. 500 km unna. Han oppfordret de siste-dagers-hellige i Salt Lake City til å redde dem og «gå alvorlig inn for å ta seg av oppgaver som vi kaller timelige».4
Lucy Meserve Smith fortalte at kvinnene tok av seg sine varme underskjørt og strømper i tabernaklet og stuet dem sammen i vognene så de kunne sendes til de frysende pionerene. Deretter samlet de sengetøy og klær til dem som til slutt ville komme frem med få eiendeler. Da håndkjerrekompaniene ankom, var en bygning i byen «full av forsyninger til dem».5