Ta deg tid til å snakke og lytte

Av Rosemary M. Wixom

Primærs president på generalplan

Fra en tale som ble holdt under en stavskonferanse i Salt Lake City 24. oktober 2010, og som ble kringkastet via satellitt.

Vår bevisste innsats i dag for å kommunisere bedre vil velsigne våre familier for evig.

I en fullkommen verden ville ethvert barn komme hjem fra skolen til en tallerken nybakte småkaker, et stort glass kald melk og en mor som var klar til å ta seg tid til å snakke med sitt barn og lytte til hvordan dagen har vært. Vi lever ikke i en fullkommen verden, så du kan hoppe over småkakene og melken hvis du vil, men hopp ikke over «ta seg tid til å snakke og lytte».

For 29 år siden beklaget president James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap, at familier har så liten tid sammen. Tenk over at han – for 29 år siden – sa følgende under generalkonferansen: «Ett av hovedproblemene i familiene i dag er at vi tilbringer mindre og mindre tid sammen. … Tid man tilbringer sammen er kostbar tid – tid man trenger til å snakke sammen, lytte, oppmuntre eller vise hverandre hvordan man gjør ting.»¹

Når vi tilbringer tid sammen og snakker med våre barn, blir vi kjent med dem, og de blir kjent med oss. Det vi prioriterer, våre virkelige følelser, vil bli en del av vår samtale med hvert barn.

Hva er det første budskapet fra ditt hjerte du ville velge å dele med ditt barn?

Profeten Moses lærer oss i 5. Mosebok:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.

Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.

Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp» (5 Mosebok 6:5-7; uthevelse tilføyd).

La meg tilføye et ledd til: «Og når dere spiser sammen ved middagsbordet.»

Hvis vi ønsker at våre familier skal være sammen for evig, begynner vi prosessen i dag. Å bruke tid til å snakke med våre barn er en investering i vår evige familie når vi vandrer på stien mot evig liv sammen.

En mor fra Illinois i USA har fortalt hvordan hun fant tid til å snakke med sine barn:

«Da våre barn var små, la jeg meg til den vane å se på noen fjernsynsprogrammer som jeg likte… Uheldigvis begynte programmene samtidig med at barna skulle legge seg.

“… På et tidspunkt innså jeg at jeg hadde satt mine programmer øverst på listen og mine barn lenger nede. En tid prøvde jeg å lese godnatt-historier med fjernsynet på, men jeg visste innerst inne at det ikke var den beste måten. Da jeg tenkte over dagene og ukene jeg hadde brukt på TV-vanen min, begynte jeg å bli skyldbevisst og besluttet å forandre på det. Det tok en tid før jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg faktisk kunne slå av fjernsynet.

«Etter ca. to uker med avslått fjernsyn følte jeg at jeg på en eller annen måte ble kvitt en byrde. Jeg innså at jeg følte bedre, renere så å si, og jeg visste at jeg hadde tatt det rette valg.»²

Sengetid er en perfekt tid for å snakke sammen.

Helaman sa om sine unge krigere: «De gjentok sine mødres ord for meg og sa: Vi tviler ikke på at våre mødre visste det» (Alma 56:48).

Det var deres «mødres ord» som lærte dem. Mens disse mødrene snakket med sine barn, lærte de dem Guds ord.

Bevar personlig kommunikasjon

Mye godt kommer ut av å snakke sammen, og djevelen er klar over kraften i det talte ord. Han ville være begeistret for å redusere ånden som kommer inn i vårt hjem når vi snakker sammen, lytter, oppmuntrer hverandre og gjør ting sammen.

Satan forsøkte forgjeves å hindre gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium i denne evangelieutdeling da han prøvde å stoppe den overordentlig viktige samtalen mellom Joseph Smith og Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus.

Med Josephs ord: «Jeg ble straks grepet av en makt som fullstendig overmannet meg, og den hadde en så forbløffende innvirkning på meg at den bandt min tunge så jeg ikke kunne tale» (Joseph Smith – Historie 1:15).

Satan ville elske å binde vår tunge – og hva som helst for å hindre oss i å gi verbalt uttrykk for vårt hjertes følelser ansikt til ansikt. Han fryder seg over avstand og forstyrrelser, han fryder seg over støy, han fryder seg over upersonlig kommunikasjon – alt som vil hindre oss i å føle varmen fra en røst og de personlige følelser ved å samtale ansikt til ansikt.

Lytt til våre barns hjerter

Å lytte er like viktig som å snakke. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: «Hvis vi lytter med kjærlighet, trenger vi ikke lure på hva vi skal si. Det vil bli gitt oss – av Ånden.»³

Når vi lytter, ser vi inn i hjertet til menneskene rundt oss. Vår himmelske Fader har en plan for enhver av sine barn. Tenk om vi kunne få et glimt av den personlige planen for hvert av våre barn. Hva om vi visste hvordan vi kunne forsterke deres åndelige gaver? Hva om vi visste hvordan vi kunne motivere et barn til å nå sitt potensial? Hva om vi visste hvordan vi kunne hjelpe hvert barn å utvikle seg fra å ha en barnetro til å få et vitnesbyrd?

Hvordan kan vi vite dette?

Vi kan begynne å vite ved å lytte.

En siste-dagers-hellig far sa: «Jeg gjør mer godt når jeg lytter til mine barn enn når jeg snakker til dem… Jeg har etter hvert lært at mine barn ikke ønsker mine ferdiglagde, velprøvde og kloke svar… For dem er det viktigere å kunne stille sine spørsmål og snakke om sine problemer enn å motta mine svar. Hvis jeg har lyttet lenge og godt nok, trenger de vanligvis egentlig ikke mine svar når de har snakket ferdig. De har allerede funnet sitt svar.»⁴

Det tar tid å fokusere på det som er viktigst. Å snakke, lytte og oppmuntre er ikke noe som er fort gjort. Dette kan ikke påskyndes eller planlegges – det finner best sted underveis. Det skjer når vi gjør ting sammen: arbeider sammen, lager noe sammen og leker sammen. Det skjer når vi slår av media, stenger ute verdslige forstyrrelser og konsentrerer oss om hverandre.

Nåvel, dette er vanskelig. Når vi stopper opp og slår alt av, må vi være forberedt på hva som så vil hende. Til å begynne med kan stillheten føles beklemmende, en ubehagelig følelse av å gå glipp av noe. Vær tålmodig, vent noen sekunder, og nyt det så. Gi personene rundt deg full oppmerksomhet ved å stille et spørsmål angående dem, og begynn deretter å lytte. Foreldre, snakk om noe som interesserer deres barn. Le av fortiden – og drøm om fremtiden. En spøkefull samtale kan til og med føre til en meningsfull drøftelse.

Prioriter vårt evige formål

Da jeg sist vår besøkte en klasse for Unge kvinner, ba læreren klassen skrive ned de ti gjøremålene som var viktigst for oss. Jeg begynte raskt å skrive. Jeg må innrømme at min første tanke begynte slik: «Nummer 1: Rydde blyantskuffen i kjøkkenet.» Da listene var ferdige, ba lederen oss fortelle hva vi hadde skrevet. Abby, som nettopp hadde fylt 12, satt ved siden av meg. Slik så Abbys liste ut:

Gå på college.
Bli interiørarkitekt.
Reise på misjon til India.
Gifte meg i templet med en hjemvendt misjonær.
Få fem barn og en bolig.
Sende mine barn på misjon og college.
Bli en «kakebakende» bestemor.
Skjemme bort barnebarna.
Lære mer om evangeliet og glede meg over livet.
Vende tilbake for å bo hos min Fader i himmelen.

Jeg sier: «Takk, Abby. Du har lært meg noe om å ha en visjon av den plan vår himmelske Fader har for oss alle. Når du vet at du vandrer på en sti, uansett hvilke omveier som kan inntreffe, vil du klare deg bra. Når din sti fokuserer på det ultimate mål – opphøyelse og det å vende tilbake til vår himmelske Fader – vil du nå det.»

Hvor hadde Abby denne oppfatningen av et evig formål fra? Den begynner i våre hjem. Den begynner i våre familier. Jeg spurte henne: «Hva gjør dere i familien for å prioritere slik?»

Slik lød hennes svar: «I tillegg til å lese i Skriftene studerer vi Forkynn mitt evangelium.» Så tilføyde hun: «Vi snakker mye sammen – under familiens hjemmeaften, når vi spiser middag sammen og i bilen når vi er ute og kjører.»

Nephi skrev: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus.» Hvorfor? «Så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (2 Nephi 25:26).

Å snakke sammen, lytte, oppmuntre hverandre og gjøre ting sammen som familie vil bringe oss nærmere vår Frelser, som elsker oss. Vår bevisste innsats i dag for å kommunisere bedre – i denne dag – vil velsigne våre familier for evig. Jeg vitner om at når vi taler om Kristus, fryder vi oss også over Kristus og forsoningens gave. Vår barn kommer til å vite «hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder».