Ungdom
Jeg skal se Ham igjen
Far fikk alle oss barn til å føle oss spesielle. Han var glad i oss og var snar til å tilgi. Han gjorde sitt beste for å forsikre seg om at vi alle var lykkelige, og han gjorde det klart for oss at han ønsket det beste for oss. Jeg var veldig glad i ham.
Da jeg gikk i sjette klasse, døde far i en bilulykke. Familien min og jeg var fullstendig knust. Det var et stort hull familien. Far var den jeg støttet meg til, den jeg gikk til hvis jeg hadde problemer. Istedenfor å søke hjelp lot jeg sinne og såre følelser pine meg. Til slutt kom jeg til at det var Guds feil. Jeg sluttet å lese i Skriftene og holde bønn. Jeg gikk i kirken bare fordi mor ønsket det. Jeg prøvde å holde meg langt unna min himmelske Fader.
Så reiste jeg på Unge kvinners leir for første gang. Jeg likte å møte nye venner, men fremdeles leste jeg ikke i Skriftene. Den siste kvelden hadde vi vitnesbyrdsmøte. Jeg følte noe jeg ikke hadde følt på lenge: Ånden. Jeg beundret pikene som reiste seg og bar vitnesbyrd, men jeg ble sittende fordi jeg mente at jeg ikke hadde vitnesbyrd. Plutselig føltes det som jeg måtte reise meg. Jeg åpnet munnen og lurte på hva jeg skulle si. Så jeg sa at jeg var glad for Unge kvinners leir. Så oppdaget jeg at jeg sa at jeg visste Jesus Kristus døde for meg og at min himmelske Fader elsker meg og at Kirken er sann.
Jeg ble fylt med en utrolig fred. Takket være denne opplevelsen kan jeg si at jeg vet at jeg skal se min far igjen på grunn av Frelserens forsoning og oppstandelse.