Jeg kommer til å dø!
Ramona Ross, Tennessee, USA
Som sykepleier ved en travel postoperativ avdeling fikk jeg en dag en telefon angående en pasient, som het Bill, som nettopp var blitt operert. Han skulle blitt plassert på en intensivavdeling, men ble overlatt til meg fordi det var fullt der.
Snart kom pasienten sammen med familien sin. Jeg ble lettet da jeg så at han var våken, bevisst og ikke i noen kritisk tilstand.
Etter at jeg hadde gjort de vanlige målinger og vist ham og familien rommet hans, gikk jeg ut i korridoren for å notere noe i journalen hans. I samme øyeblikk som pennen min traff papiret, hørte jeg en røst si: «Gå tilbake til rommet hans.» Jeg sluttet å skrive og tittet bakover. Det var ingen der. Jeg tenkte jeg hadde innbilt meg å ha hørt røsten, da jeg plutselig hørte den for annen gang – enda sterkere.
Jeg løp tilbake til Bills rom og oppdaget at halsen hans hadde blitt dobbelt så stor, og han hadde problemer med å puste. Jeg trodde halspulsåren var blitt perforert og presset direkte på halsen hans med høyre hånd mens jeg med venstre hånd ringte neuroradiologen som hadde foretatt inngrepet. Kirurgen sa han ville sende et team opp for å hente Bill så raskt som mulig. «Og ta ikke bort hånden din!» sa han.
Mens jeg fortsatte å presse, så jeg en av Kirkens velkjente bøker i nærheten av Bills seng. «Er du medlem av Kirken?» spurte jeg.
Han forsøkte å nikke og fortalte så at han var ordinansarbeider i Atlanta Georgia tempel. Så blunket han bort en tåre og sa: «Jeg kommer til å dø!»
Jeg sa til ham at han ikke kom til å dø og erklærte bestemt: «Jeg skal gifte meg i Atlanta tempel i neste måned, og du skal være der.» Operasjonsteamet ankom så og tok Bill med seg i en fart.
I den neste månedens travelhet i forbindelse med gifteplanene glemte jeg nesten Bill. Det viste seg at han hadde reagert på medisineringen. Men da tempelvertinnen førte meg til beseglingsrommet på bryllupsdagen, så jeg et kjent ansikt: Bills hustru, Georgia. Da jeg fortalte henne at jeg skulle bli viet, gikk hun for å finne Bill. Et øyeblikk før seremonien startet, gikk døren opp, og han kom inn. Etter uker med hodepine, kvalme og tretthet hadde Bill følt seg bra nok den dagen til å reise til templet, uten å vite at det var min bryllupsdag.
To år senere ble min mann og jeg kalt til ordinansarbeidere i Nashville Tennessee tempel. Da vi ankom templet for å bli beskikket, holdt en mann døren åpen for meg og sa: «Velkommen til Nashville tempel!» Det var bror Bill.
Vi arbeidet sammen i tre år. Bill fortalte alle at jeg hadde reddet hans liv, men jeg visste at det var Herren som hadde reddet ham. I denne prosessen hadde Han lært meg hvor viktig det er å gi akt på Åndens tilskyndelser.