Sagt av siste-dagers-hellige
Vi så babyen vår forlate dette livet
Illustrasjon: Allen Garns
Etter den første ultralyden, sa legen at det var en sjanse for at vår nye baby hadde Downs syndrom. Min mann og jeg hadde ikke forventet å høre dette, og mitt syn på fremtiden forandret seg umiddelbart.
Gjennom hele svangerskapet var jeg full av spørsmål og bekymringer med hensyn til hva jeg kunne forvente. Men vi forberedte oss omhyggelig til barnets ankomst. Da dagen endelig kom, følte jeg i mitt hjerte at en vakker og spesiell person snart skulle bli født.
Vi kalte vår lille gutt Santiago, og kort tid etter fødselen fant vi ut at han ikke bare hadde Downs syndrom, men også noen alvorlige helsekomplikasjoner som påvirket hjerte, lever og lunger. Umiddelbart koblet legene og sykepleierne ham til en kunstig respirator og en hjerte-lungemaskin. Etter hvert som dagene gikk på sykehuset, begynte min mann og jeg å snakke om hvordan vi skulle oppdra Santiago sammen med brødrene hans. Det var da vi innså hvor sårt vi trengte vår himmelske Fader.
Vår lille “Santi” ble bra nok til å bli koblet fra den kunstige respiratoren. Da han begynte å puste på egenhånd, var det som om han sa: “Mamma, jeg skal være sterk og gjøre min del.” Han klemte fingrene våre i sin bittelille hånd. Han var sterk, men hjertet hans klarte ikke påkjenningen. Han fikk hjertesvikt, og en kort stund senere vendte han tilbake til sin himmelske Fader.
Jeg hadde aldri drømt om at jeg ville måtte oppleve noe slikt. Å vente på at et barn skal komme til verden med så stor forventning, å legge så mange planer for ham, og så se ham forlate dette liv, er noe av det mest smertefulle en far og en mor kan oppleve.
Min mann og jeg dro til templet etter Santiagos begravelse. Da vi kom inn i templet, følte vi oss trøstet. Jeg visste at jeg en dag ville bli kjent med barnet mitt og glede meg over ham som hans mor. Jeg er takknemlig for templer og for evige familier. Nå er det opp til oss å leve slik at vi kan få være sammen med vår lille Santiago igjen.